Den nye oljen

Det fins mangslags verdierEn gang i tiden hadde vi olje, men visste det ikke. Var vi rike da? Oljen var der, vi bare visste ikke å utnytte den.

I dag har vi høysensitive mennesker. Dem har vi hatt nesten like lenge som oljen, men vi vet fremdeles ikke å utnytte dem. Kunne de beriket oss? Har vi bruk for deres empati og kreativitet, deres evne til å oppdage når noe er galt?

Oljen har gjort oss rike på penger. Uanstendig masse penger. Men er vi egentlig rike? Vi har hus og bil og båt og all verdens luksus, men politikerne sier at vi er syke. Vi er deprimerte, vi har muskelsmerter og hodepine, men vi jobber ikke nok. Vi setter barn til verden, leverer dem til barnehagen når de er fylt ett og lar staten ta seg av dem til de er store nok til å jobbe selv. Får de ikke jobb, må de jobbe for trygd i stedet. Når vi blir gamle, kommer vi på pleiehjem og siden den kulturelle spaserstokken var for luksuriøs, skal sykepleiere ta seg av sangen, som om ikke de har nok å gjøre, for vi nordmenn er elendige på å ta oss av våre foreldre.

Oljen gir oss penger. Men vi må jobbe for pengene. Vi må jobbe selv om vi er syke, for ellers koster vi for mye. Vi må jobbe selv om våre barn og våre foreldre er syke. Vi må for Guds skyld ikke bli uføre, for det er dyrt. Sånn er det å være rik på penger. Ettersom sykefraværet øker og klagekoret roper på mer empati, må vi se at rikdommen har en pris vi ikke er villige til å betale. Den biter seg selv i halen, og tilbake står et forvirret, frustrert samfunn som sliter seg syke for ikke å bli syke.

I jakten på stadig mer penger, i frykten for at rikdommen skal ta slutt, har menneskeligheten måttet vike. Vi må finne den igjen, men hvor?

Der har vi de høysensitive menneskene. En ressurs som ligger hardt skadd i veikanten, men klar til bruk, så snart noen har vett til å se ressursene og bruke dem rett. De som går med følelsene først, og lenge har kjent at vi løper altfor raskt mot stupet i konkurransen om å bli best i stressklassen. De høysensitive ble rammet først. Vi så at de falt, men ba dem reise seg og løpe med. Og de løp, og de løp, til det ikke gikk mer. Og der står våre politikere og sier «kom dere tilbake i jobb, det har dere godt av.»

De høysensitive kan jobbe. Minst like godt som folk flest. Men de kan ikke jobbe i dette tempoet. De kan ikke jobbe i dette rotteracet, fordi de vet det er feil. Når følelsene skriker og kroppen protesterer, er det symptomer på at noe er galt. De høysensitive er kalt menneskenes kanarifugler. Det er de som er vârest og dermed merker først når det ikke er levelig. Det er dermed lurt å lytte. I gruvene skjønte gruvearbeiderne at de burde komme seg ut når kanarifuglen sluttet å synge. Men samfunnet vårt har glemt å lytte. Men noe er galt, og det er på tide å lytte!

Vi må ikke jobbe etter klokken. Vi må ikke produsere pensjonspoeng. Vi må leve! Vi må vite at vi kan le hver dag, vi må huske at når vi møter veggen, hjelper det å synge og danse. Vi må ta tiden tilbake så vi klarer å være kreative, å skape noe nytt. Vi må huske at når vi er gamle er det for sent å ta ungdomstiden tilbake. Det er for sent å lære seg hva man skal bruke fritiden på. Som individ har vi ansvar for å finne våre styrker og gleder, men som samfunn har vi ansvar for å gi rom for det. Men det er glemt, i vår streben etter å være perfekt. Rett båt, rett drakt og rett yrke. Rett treningssenter, rett nabolag og rette barn. Men hvor perfekt er egentlig det? Når vi løper oss syke?

Vi trenger noen nye idealer. Vi trenger noen nye helter. Som kan vise vei inn i varmen igjen, hvor det var tid til lange, meningsfylte samtaler om det som er viktig i livet. Hvor det var tid til å gjøre en jobb skikkelig. Hvor det var tid til virkelig å ta seg av de som trengte det mest. De høysensitive har dette i seg. De kan se deg når du sliter, de kan kjenne at omgivelsene er feil. De kan fortelle hvordan det kan bli bedre. Men dette får de ikke til når de forventes å løpe like fort som alle andre. De tåler det ikke, men det gjør ikke egentlig du heller. Du bare merker det ikke så godt.

Høysensitive mennesker er vår nye ressursbank. De har vært her lenge. Alltid. Men vi evner ikke å benytte oss av dem. Hvis vi vil, er det såre enkelt. Det er bare å spørre dem: «Hvordan virker du? Kan vi få bruke deg?» Det er mer enn vi kunne med oljen.

Høysensitive mennesker kan gi oss tilbake meningen med ordet «verdi». Hva er verdifullt for menneskene? Nå som samfunnet synes å ha glemt det, er det på tide å spørre. Slipp følelsene fri, de er klokere enn du tror.

Advertisements

Posted on desember 8, 2014, in Høysensitivitet, Mennesker, Politikk. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: