Kunnskap om høysensitivitet gjør frisk

Jeg var på seminar i går. På et sånt et som setter spor. På et sånt et som sier meg at hjelpe trøste, vi har en jobb å gjøre.

ROS, senter for spiseforstyrrelser, hadde seminar om høysensitivitet og sykdom. Det er jo ikke mitt spesialfelt, så jeg regnet med å lære noe nytt. Jeg fikk i alle fall noen nye tanker og en enorm bekreftelse på at det vi gjør er viktig og riktig, vi som jobber med høysensitivitet.

Kirsten ble frisk da hun omsider ble sett, som den friske delen av seg. Etter årevis i psykiatrien, med ørten diagnoser og spiseforstyrrelser. Da hun ble sett, ble hun frisk og fikk mulighet til å forstå hva som hadde skjedd og til sist fortelle verden om det. Det er sånn verden kan lære. Ved å lytte til de som klarte seg. Kun to av hennes medpasienter fra institusjonen hun var på som ung, lever i dag. Suksessraten var liten. Og slik som hun ble behandlet, blir folk behandlet i dag. I Norge som i Danmark, hvor hun er fra.

Dette er ikke kun en personlig historie fra en tilfeldig overlevende. Hun har skrevet bok, med bakgrunn i sin historie og godt fundamentert i forskning. Forordet er skrevet av Finn Skårderud, den norske professoren i psykiatri. «Ikke alle sensitive mennesker har spiseforstyrrelser, men alle som har spiseforstyrrelser er sensitive,» sa hun. Altså bør man kunne noe om høysensitivitet dersom man skal kunne forstå spiseforstyrrelser.

Jeg blir litt redd når psykologer og psykiatere og andre i hjelpeapparatet velger å fornekte høysensitivitet. Jeg hører så mange historier, opplever så mange episoder, av at bare forståelsen av det er veien til et nytt å bedre liv. Fort. Dette var en slik historie.

Det dreier seg om å bli sett. Er du syk, blir det satt likhetstegn mellom deg og sykdommen din. Men det er det jo ikke. Du ER ikke sykdommen din – sykdommen er jo det syke! Derimot ER det likhetstegn mellom deg og sensitiviteten din. Du ER sånn, kan ikke gjøre noe med det, og skal det heller ikke. Sensitivitet er ikke negativt. Man må lære å forstå det, og bruke det positivt. Er du venstrehendt, skader du ikke venstrehånden din for å bli bedre i å bruke den høyre. Du trener den venstre, selvfølgelig. Når en sensitiv person kan leve i og med sensitiviteten sin, har han eller hun det bra. Det er jeg selv det fødte eksempel på. Og siden jeg vet det, har jeg brukt det i jobben, og sett at det virker på andre også.

Kirsten som sto der og fortalte oss om sykdommen sin, fremsto som særdeles trygg og ressurssterk. Selvsagt er hun ikke bare trygg, da hadde hun ikke blitt syk. Men å være utrygg er ikke en del av en selv. Å ha tilbøyeligheter til å være utrygg i en utrygg situasjon, ER en del av deg. Derfor ble hun syk. Hun var utrygg, og mangelen på kunnskap rundt henne, gjorde henne utrygg og syk.

Jeg så the Imitation Game i går. Alan Turing var homofil og fikk tvungen behandling for det. I dag virker det helt absurd. Det kan jo ikke medisineres bort – han ER jo sånn! Medisin som endret hans evne til å arbeide, tenke, være seg selv. For å bli kvitt sykdommen. Groteskt. Men det er dette vi gjør med psykisk syke. Vi medisinerer dem. Ingen spør om det er galt. Men det er akkurat det samme. Kirsten og mange med henne ble og blir medisinert så de ikke kjenner igjen sitt eget speilbilde, ikke klarer å snakke rent, for å bli kvitt sykdommen. Blir de det? Nei, ikke når sykdommen er forvirring rundt hvem en selv er. Og DET var problemet til Kirsten. DET er problemet til mange spiseforstyrrete. Det er problemet til mange psykiatriske pasienter. Saken er at vi helst ikke SKAL kjenne oss selv i dagens samfunn. Vi blir målt på våre handlinger, på hvor flinke vi er og på hvordan vi ser ut. Hvor flinke vi er til å tilpasse oss. I skolen som i arbeidslivet som i psykiatrien. Ingen spør hvem vi egentlig ER. Selvhjelpsbøker er hånet fra flere hold. Personlig utvikling er noe for de alternative. Men saken er at vi MÅ kjenne oss selv for å vite hva som er galt, når noe er det. Ellers reparerer vi bare symptomene som forteller at noe er galt.

Høysensitive ER annerledes enn andre. De ER mer sensitive. Når hele verden sier at de ikke skal være sånn, blir mange utrygge på seg selv. De presser seg inn i en form som ikke passer, og føler seg konstant feil. Mangelen på kunnskap om sensitivitet gjør mange utrygge og syke.

Kirsten forklarte hvordan hun i mange år var taus, fordi hun ikke visste hva som var problemet. Det ble vurdert som uvillighet. Uvillighet blir behandlet med tvang eller med mangel på hjelp. Vi trenger et mer senstivit hjelpeapparat som kan hjelpe de syke med å se problemene, ved først å vite hva som er bra. Ingen er bare syk. 100% syk er død, sa Kirsten. Det er alltid noe i et levende menneske som er friskt og bra og som man kan bygge på.

Etter seminaret kom flere foreldre bort til meg og fortalte om sine barn som vegret seg for skolen. Hjelpeappartatet sier «Men de MÅ jo..» og oppfordrer til å sette hardt mot hardt. Tvinger man barna til det de ikke kan, det som de blir redd av, så de får stadig sterkere angst. Sånn fungerer hjelpeapparatet i dag. Det skal sørge for at alle passer inn i samfunnsmalen. Konsekvensen er at barna mister seg selv og blir redde. Faktum er at det går an å guide barna til det de blir redde av, dersom det ikke er farlig. Men tvang skaper angst.

Vi er nødt til å komme dit at samfunnet innser at det er menneskene i det som er ressursene, og ikke som vi tror i dag, at rammene rundt er det. Vi må tilpasse rammene rundt, slik at enkeltindividene har mulighet til å finne sin plass. Det eneste vi da kan gjøre, er å lytte, med store ører, til hva de har å si. Til det må vi utruste dem slik at de kan si det. Hjelpeapparatet må forstå såpass at de kan hjelpe å sette de rette ordene på problemene.

Ikke alle høysensitive har spiseforstyrrelser, men alle med spiseforstyrrelser er sensitive. Tenk på det. Hvorfor vil ikke psykiatrien lære om høysensitivitet da? Det kan jo gjøre jobben deres ufattelig mye enklere.  Og livet til de syke friskt igjen.

Advertisements

Posted on mars 15, 2015, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 24 kommentarer.

  1. Tobias Kvernebo

    Det er vel ikke riktig som det påstås at «høysensitivitet fornektes av behandlingsapparatet.» Hva er høysensitivitet? Er det en medfødt eller ervervet egenskap? Er det konstant eller kan den oppstå i utfordrende perioder i livet? Hvordan måler man det og hva er grunnlaget for å påstå at man har en gruppe med mennesker som deler et sett med karakteristika som gjør at man kan gi dem merkelappen høysensitive?

    Å sette merkelapper på folk er ikke uproblematisk. Det kan føre ordentlig galt fatt hvis man begynner gjøre generelle antagelser om en person basert på assumpsjoner basert på merkelappen. Det er et generelt problem med merkelapper og diagnoser. «Jeg ser du har vært deprimert, har angst, har ME, ADHD» og derfor tror/vet jeg at… Men mennesker er ikke sånn. Din diagnose behøver ikke å være lik min, selv om den har samme navn og lignende karakteristika. Å redusere tilbakeholdenhet med å omfavne et slik nyord som plutselig dukker opp til fornektelse, er kun polemikk. Men selvfølgelig frustrerende å møte sviktende interresse hvis man brenner og tror sterkt på at dette konseptet er viktig.

    Det vitenskapelige grunnlaget for såkalt høysensitivitet virker meget tynt. Det er et sett med egenskaper som veldig mange kjenner seg igjen i, særlig i utfordrende faser i livet. Noen av trekkene er det sikkert reproduserbar og relativ konsekvent, men uttalelser som «Høysensitivitet innebærer at hjernen prosesserer mye mer informasjon enn det som gjelder for flertallet opp til 3-5 ganger mer og den prosseseres raskere, derfor…» Virker som tatt ut fra løse luften. Hvorda måler man slikt lurer jeg på? Jeg blir veldig overrasket hvis Skårderud har brukt dette begrepet eller gått god for det, men det hadde vært veldig interresant. Det nærmeste begrepet jeg har funnet som brukes i helsevesenet er det man beskriver som «sentral sensitisering.» En stresstilstand i sentralnervesystemet som blant annet kan gjøre en mer sensitiv for smerter, senke stresstoleransen øke frekvensen av ubehagelige symptomer.

    Jeg tror intensjonen med å etablere begrepet høysensitive kan være god. Eventuelt økonomisk motivert. Tanken er nok å snu en utfordring og se på det som en ressurs, men etter min vurdering ender det bare med å bli reduksjonistisk. Vi gjør i alle fall pasientene en bjørnetjeneste hvis vi slenger en halvfundert merkelapp på dem uten godt nok grunnlag og uten å reflektere over eventuelle konsekvenser.

    • Takk for tilbakemelding!
      Jeg vil gjerne prøve å svare på spørsmålene dine.
      Høysensitivitet er et medfødt karaktertrekk som er ganske grundig dokumentert. Carl Jung var den første som snakket om dette medfødte trekket som 20% av befolkningen har. Men den som virkelig tok tak i temaet, var Elaine Aron, som på nittitallet presenterte sin forskning og som har fått stor oppslutning i mange land. Det foregår fortsatt forskning på karaktertrekket, og det er liten uenighet i at det finnes. Men mange er uenig i at det er nyttig å fokusere på. I Norge skyldes dette først og fremst at det ikke er noen diagnose.
      Det samme trekket er funnet i over 100 dyrearter. Det er altså ikke bare forsket på mennesker, og ikke bare med hjerneskanning og spørreskjema.

      At mange kan kjenne seg igjen i trekkene er ikke rart. Høysensitive er ikke veldig annerledes enn andre, bare mer. Og dette har de altså målt med hjerneskannere. Det samme har de for øvrig funnet ved å teste hjernen til svært kreative mennesker. Kanskje det rett og slett er det samme?

      Forskning pågår fortsatt. Men saken er at veldig mange har blitt hjulpet av denne kunnskapen om at flere er skrudd sammen på samme måte, og at det er helt normalt.

      Jeg har selv jobbet med dette i flere år, og har kontakt med mange som har gjort det samme. Jeg er ikke i tvil, både utfra egen erfaring og forskning jeg har lest.

  2. Tobias Kvernebo

    Om fenomenet eksisterer og hva man skal med en slik merkelapp er det stor uenighet om i både behhandlermiljøer og nevrofysiologiske miljøer. Om det er lite uenighet blant sosialentrepenørene kan jeg ikke uttale meg om.

    Elain Aron selv ordlegger seg veldig konservativt i den eneste funksjonelle MR-studien på temmaet fra 2013: «Theory and research suggest that sensory processing sensitivity (SPS), found in roughly 20% of humans and over 100 other species, is a trait associated with greater sensitivity and responsiveness to the environment and to social stimuli.»

    Jeg er ikke i tvil om at høysensitivitet er en beskrivelse mange pasienter kjenner seg igjen i, men veldig i tvil om man bør redusere noen til en merkelapp. Samme hvor positiv merkelappeen er og hvor god intensjonen er.

    • Du bruker to begreper som ikke hører hjemme i temaet høysensitivitet. Sosialentreprenører er bare mennesker som søker å leve av å gjøre verden til et bedre sted. Det har ingenting med høysensitivitet å gjøre, bortsett fra at mange høysensitive kan ønske å bli sosialentreprenører.
      Pasienter er heller ikke et ord som har med høysenstivitet å gjøre. Man finner pasienter i alle kategorier mennesker, tenker jeg. Det innebærer at de er syke eller har noe galt med seg. Det trenger ikke være tilfelle for høysensitive. Veldig ofte er høysensitive friske som bare det.
      Høysenstivitet er et karaktertrekk som har fire kjennetegn: Sterkere sensorisk og emosjonell sensitivitet som prosesseres mer enn hos andre, som dermed kan føre til tidligere overstimulering. Det er alt. Det er veldig lett å forstå og anerkjenne dette for alle som forstår det. Det er lett å observere. Og ikke minst er det VELDIG nyttig som hjelpemiddel for høysensitive som sliter med å finne sin plass i tilværelsen. Når så mange har fått hjelp av forståelsen i seg selv, er det fortvilende å se at så mange kimser av det og bare slår det bort med at det ikke er nok forskning. Da må det mer forskning til. Men Elaine Aron begynte ikke i 2013. Det var året boken hennes ble oversatt til norsk. Her er en oversikt over hennes forskning: http://hsperson.com/research/published-articles/

      Det beste med denne «merkelappen» er at det faktisk ikke sier at du er sånn eller sånn, bare at du har noen evner som kan være problematisk eller ressurser, avhengig av om du bruker dem riktig. Det er like trist om ikke evnene anerkjennes som at noen ser på dem som ikke-eksisterende.

      Heldigvis er det like mange høysensitive i behandleryrker, så det er stadig flere som ser verdien av å anerkjenne det. Jeg ser stadig oftere at mennesker føler at de blir sett og anerkjent som høysensitive og dermed får et mye bedre liv. Hun som jeg skriver om i innlegget er ikke den første jeg har opplevd som har fått orden på livet sitt etter å ha forstått at hun «bare» var høysensitiv. Men hun er den første jeg har hørt som har fortalt om en så drastisk forandring.

      Jeg omgås høysensitive daglig. Det er ressurssterke, flotte mennesker som på ingen måte er syke, selv om de kanskje har vært det en gang eller to i sine liv. For det er lettere å gå på en smell når man tar inn mer. Vi som kjenner dette på kroppen forstår det bedre enn de som ikke lever med det. Forskjellen ligger i at vi har en annen motivasjon for å fortelle om det. Vi trenger at det blir forstått, men ikke ut fra et sykdoms- eller diagnoseperspektiv. Men får du inn mange flere inntrykk (det er lett å vite, ved å oppleve at andre rett og slett ikke får med seg det samme) må du gjerne ta flere pauser for å hente deg inn igjen. Tas ikke hensyn til det, DA blir man syk. Og da er det verd å forstå hva som skjer – for å unngå å bli syk.

      Jeg skulle likt å vite hvorfor det er så viktig å betvile at fenomenet eksisterer, når så mange finner svar på hvordan de har det nettopp i det. Det er i alle fall veldig lite sensitivt, og litt vanskelig for et sensitivt menneske å forstå.

  3. Tobias Kvernebo

    Nå er det vel du som kaller deg sosialentreprenør og i blogg-innlegget det dras en linje mellom spiseforstyrrelser og høysensitivitet. Så dette ble mest polemikk. Sånn til dagsordenen har jeg lest boken og de fleste artiklene Aron har publisert. Hvis du leser kommentaren min en gang til ser du at jeg skriver om en funksjonell MR-studie, ikke boken.

    Og jeg er ikke enig med deg i at mange nødvendigvis har fått så god hjelp av begrepet høysensitivitet.Det er en påstand som får stå for din regning. Slik må man ha tall på før man kan påstå at dette er et generelt fenomen. Fra mitt ståsted møter jeg mange som har fått bivirkningene av dette begrepet. Som har fått merkelappen høysensitiv og sliter med det fordi de har lest om hvordan høysensitive skal føle det, reagere etc., men kjenner seg kanskje ikke helt igjen. Deler passet da de hadde det tøft i livet «Men vil jeg da alltid reagere på høye lyder? Vil jeg aldri tolerere stress eller mange arbeidsoppgaver samtidig sånn som alle andre?» Og gjør masse antagelser om seg selv som ikke nødvendigvis er rette. «Jeg er jo hysensitiv, så jeg tåler ikke/kan ikke…» Jeg tror man kunne møtt disse menneskene med respekt og individualitet uten å gi de en generell merkelapp.

    Hvis høysensitivitet faktisk er en egen entitet, ja for hva er det egentlig, så omgås jeg også høysensitive hver eneste dag. Det gjelder jo faktisk 1 av 5.

    Det er like viktig å betvile dette fenomenet, som du kaller det, som alle andre forsøk på å båse mennesker ut ifra karaktertrekk. Hvis noen plutselig dukket opp og sa: «Hei, jeg har funnet en måte grupere en 5. del av befolkningen ut fra et gitt sett med kriterier.» Hadde ikke du da også stoppet opp og stilt kritiske spørsmål, lurt litt på nytten av dette og selv om det virket å være en kortvarig effekt for de som kjente seg igjen i beskrivelsen, bekymret deg litt for langtidskonsekvensene? Det hadde i hvert fall jeg gjort. Jeg jobber med mennesker, syks og friske, hver eneste dag. Som sagt har jeg lest det meste jeg har kommet over om høysensitivitet fra Aron og andre forfattere, men er langt fra overbevist.

    (PS: Det er ganske lite sensitivt å insinuere at andre ikke er så sensitive. Man kan ta seg nær av det.)

    • Jada, jeg er sosialentreprenør. Det har ikke så mye med saken å gjøre. Det at jeg veileder høysensitive har nok mer med saken å gjøre, og der var derfor jeg var invitert til dette seminaret. Men sosialentreprenør holder i bloggen min i og med at jeg skriver om mye ulikt. Så er det ryddet av veien, får jeg håpe.

      Mange har fått hjelp, selv om jeg ikke har tall på det. Jeg har hørt Elaine Aron si det, jeg har hørt mange andre si det, og jeg har opplevd det selv. Jeg kan godt stå for den. Elaine Aron har tall, jeg holder meg til det jeg kan.
      Men det skremmer meg at det skal være så mange som har bivirkninger med dette, for det betyr at noen gjør noe feil. Høysensitivitet er ingen diagnose som noen skal sette på noen. Høysensitive er trolig mer forskjellig enn folk flest, og ingen kan si hvordan man føler. En høysensitiv som har det bra kan gjøre hva det skal være. De som oppsøker meg for veiledning er allerede lærere, sykepleiere, saksbehandlere og mastergradsstudenter, og alt de vil er å bli forstått. Det opplever de veldig ofte ikke i hjelpeapparatet. Men de er definitivt ressurssterke og akkurat den typen mennesker som vandrer blant oss til dagen. Klart du omgås høysensitive.
      Egentlig er jeg helt enig i at man skal kunne gi alle en individuell behandling og møte dem med respekt for den de er – helst uten merkelapp. Jeg håper vi kommer dit. Men det er ikke det de opplever. De opplever å bli satt i bås med «de 80%» og forventes å stå på til de stuper. Det er først når vi anerkjenner at det også er normalt å føle mye mer at vi kan slippe uttrykket høysensitivitet. Greien er at det er normalt. Og det betyr ikke at man ikke tåler høye lyder. Det betyr at man når punktet for overstimulering tidligere enn andre og da tåler mindre. Men er man i balanse kan man tåle minst like mye som andre.

      Jeg synes at man kan anerkjenne de som sier at de er mer sensitive enn andre når de sier at de er det. De fleste har noen års erfaring med seg selv og andre og kan sammenligne.

      Elaine Aron studerte til psykolog og ble selv påstått å være høysensitiv. Derfra bestemte hun seg for å finne ut hva dette innebar og å bevise at høysensitive kunne klare like mye som andre. Hun har i grunnen klart det, synes jeg. Høysensitive liker ofte dårlig å være i bås, da de typisk nok skiller seg fra flertallet. Men som bås er dette den beste å være i. Den er helt nøytral – men har et litt dårlig navn.

  4. Tobias Kvernebo

    Flott historie. Men dette er faktisk bare påstander, uten dokumentert substans i virkeligheten. Så tilbake til det jeg reagerte på. Det er faktisk ikke så rart at dette fenomenet ikke omfavnes av behandlingssystemene. I motsetning til din arbeidsplass står ikke vi i helsevesenet fritt til å synse fritt ut ifra en populærvitenskaplig bok og tynn forskning. At ulike mennesker har ulik toleranse for stimuli både medfødt og i ulike faser i livet er velkjent. Å påstå noe annet lukter av å ville lage en kontrovers. Men begrepet Høysensitiv er jeg relativt sikker på blir en døgnflue. Men kanskje kan det komme noe godt ut av det. At det setter et fokus på et kanskje underkommunisert karakterttrekk som vi alle har, i varierende grad. Takk for diskursen!

    • Nå er jeg litt redd for å ikke klare å formulere meg rett, men jeg skal prøve. Poenget ligger nettopp i den nest siste setningen. Kanskje det skulle vært strek under : I varierende grad. Da jeg prøvde å forklare at jeg ble så ufattelig sliten i jobben min, fikk jeg høre at det blir alle. Så satt jeg og ikke skjønte hvordan mange kunne si at det var godt å komme på jobb igjen etter juleferien f.eks hvis de virkelig var like sliten som meg. Var jeg lat som ikke klarte å stå på på samme måte som de jeg sammenlignet meg med? Det var en lettelse å få vite om dette karaktertrekket. Så stemmer det nok at alle blir sliten etter en dag på jobb, men at jeg ble det i en sånn grad at det var fornuftig å gjøre noen endringer.

      Jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt forskningen holder mål. Jeg kan bare si at den har hatt en enorm betydning i mitt liv. Og det bør ingen kimse av.

    • Tobias Kvernebo.
      Det jeg setter pris på, et at du som lege virkelig har brukt tid og satt deg inn i dette med høysensitivitet. Det er veldig viktig at flest mulig tar seg tid til å gjøre nettopp det. Jeg synes også du reflekterer bra i begynnelsen og har mange gode og konstruktive spørsmål.

      Jeg gjetter at det ikke er enkelt å være lege når flere og flere kommer inn på kontoret og trenger råd og noen å snakke med ang høysensitiviteten sin. Jeg har ingen problemer med å forestille meg det. Som du sier – dere må følge ting som er satt veldig i system og forsket på med voldsom tyngde. Dere må ha tall og teori. Jeg forstår.

      Vi som anser oss som høysensitive ønsker også et lettfattelig bevis – en blodprøve eller røntgen som kunne vist det vi kjenner og vet på innsiden. Da ville de, som ikke tror eller evner å forstå ordene våre, også kunne forstått. Vi kunne følt oss mye mer akseptert, følt at vi er likestilt. Men enn så lenge ser det ut til at forskningen som har foregått i over 20 år anses som dyp eller ferdig nok av våre leger.

      Denne motstanden er ganske lik motstanden vi har levd med opp gjennom årene da vi ikke hadde kunnskap om høysensitivitet. Den motstanden som gjør at vi føler vi hele tiden krasjer med samfunnet. Vi blir ikke forstått. Heller ikke trodd. Så du gir på en måte et godt bilde av hinderet vi står ovenfor. Jeg kan ikke komme med tunge forskningsrapporter, tall og teorier. Men jeg kan komme med ord som forteller deg hvordan det er å være meg i praksis. Og hvordan mennesker er i praksis er vel det viktigste til syvende og sist, eller?

      Jeg mener på ingen måte å trampe på deg her. Du vil det beste for dine pasienter, det er jeg overbevist om. Det at du har lest så mye om høysensitivitet bevitner at du tar din jobb seriøst og ønsker å gjøre det best mulig i yrket ditt. Slike leger vil vi alle ha. Men vi vil også ha leger som tror på våre ord uavhengig av om forskningen er tynn, tykk, ferdig eller ei.

      Dere leger lærer nok i legestudiene at mennesker har ulik toleranse for ulik stimuli. Denne menneskelæren lærer man ikke på andre studieretninger. Jeg studerte visuell kommunikasjon – der lærte vi det ikke. Så vi er avhengig av å få ut denne kunnskapen til alle andre også, både foreldrene til sensitive barn, lærere, venner og sjefer. Det holder dessverre ikke at legene våre kjenner til det.

      Du som står utenfor og ser inn. Har du noen ideer til hvordan vi kan få ut kunnskap rundt dette, snu den negative oppfatningen, uten å marginalisere bildet av hva vi er som komplette, fullverdige og ressurssterke mennesker, og uten å bli satt i bås? Det er ingenting vi ønsker oss mer enn det. Jeg merker at du er oppriktig i din bekymring for denne båssettingen. Kanskje med rette. Men da må vi tenke løsningsorientert og komme med nye og bedre ideer. Jeg synes ikke at skrinlegging, benektelse eller avfeiing er gode nok løsninger.

      Hilsen Kristin
      (Har også kommentert på et mer generelt grunnlag litt under her)

  5. Vi skulle ikke hatt noen kategorier. Vi skulle ikke omtalt mennesker som svarte eller hvite, heterofile eller homofile, kvinner eller menn; vi skulle sett alle som mennesker. Ulike mennesker. Men både kampen for kvinners rettigheter og homofiles rettigheter og svartes rettigheter har gjort at de også kom med i beregningen. Å jobbe for å vise at noen er mer sensitive enn andre skal hjelpe så også sensitiv blir akseptert som noe man ER og ikke skal gjøre noe med. Vårt samfunn er fullt av krav som gjør mange mennesker syke, fordi de tar verden mer innover seg. Det er samfunnet vi søker å endre ved å vise at det finnes mennesker som ikke passer inn i malen, og heller ikke skal det.

    Professor Ulrik Malt ved UiO kalte høysensitivitet gammel vin på ny flaske. Noe som har vært kjent siden tidenes morgen. Jung var den første som lanserte 20%, og det er bekreftet i senere studier. Ordet høysensitivitet har vært brukt i Norge lenger enn Elaine Aron har vært på banen. Det har nå bare blitt løftet ut av legekontorene og psykologrommene og ut i media så alle kan lære om det – fordi Elaine Aron laget bøker av sin forskning.
    Men døgnflue hadde vært fint, dersom det betydde at vi fikk aksept for at sensitivitet er dønn normalt og en viktig egenskap.

    Måten du diskuterer på er mer enn bekreftelse god nok for meg om at ikke alle er høysensitive. For de fleste høysensitive vet veldig godt at de er annerledes enn folk flest og føler mer enn de andre. Folk som ikke er det selv, føler det jo ikke. Dermed er det lettere for ikke-høysensitive å ikke tro at det finnes. Sensitivitet er noe alle har. Men en god gjeng har såpass mye mer enn andre at de rett og slett sliter med å passe inn – så lenge det ikke blir trodd på. En del av disse trenger et hjelpeapparat som er mer ydmykt og åpent for at de faktisk er sånn, og at det ikke er noe sykt ved det.

  6. Hei 🙂 Jeg er sensitiv,har lange følehorn, lange antenner, jeg merker når noen står bak meg i kassakøen og denne personen ikke har det bra inni seg.Jeg har testet dette ut flere ganger.Jeg blir svimmel når jeg går inn på Obs stormarked i juletid,og svimmelhet forsvinner når jeg har kommet ut av butikken, har testet dette ved flere anledninger i andre sammenhenger også.Jeg blir svimmel og kvalm ved skjermaktivitet når jeg er sliten,på grunn av flimringa fra skjermen og lyden.Jeg har gjort meg erfaringer, sammen med andre, som ikke reagere slik.Jeg har en innebygd radar som forteller meg at noe er galt, som stopper meg fra å gjøre ting,denne radaren er veldig kraftig, og stopper meg ved et kraftig ubehag i magen.Jeg har også en radar som forteller meg HVA som er ubehaget inni et annet menneske,jeg har testet ut dette også, ved å spørre. Dette er beskrivelsene av noe av mine egenskaper i personligheten min.Jeg har alltid vært sånn.Men,dette har ikke vært lett for meg,fordi: når jeg har gitt uttrykk for dette,har jeg ikke fått «ok» eller «åja «,men herregud hvor pysete,er du nervøs eller,du må skjerpe deg,nå overdriver du.Dette har gjort, naturligvis, til at jeg har lurt på om det er noe galt med meg,fordi jeg fikk svar som tydelig sa at jeg var annerledes enn den gemene hop,og at det var negativt at jeg var slik.I stedenfor aksept, ble jeg møtt med superlativer.Så jeg prøvde å være og gjøre på andre premisser enn de jeg trengte,og ble syk.Det som er poenget er: det å være sensitiv er ikke et problem. Det som er problemet, er at denne egenskapen ofte har blitt sett negativt på fra omgivelsen, og jeg har tilpasset meg for å passe inn.Det er som om en firkant som skal passe inn i en trekant.Det er ikke trekanten som har gjort seg større, men jeg som har slipet av hjørnene mine for å bli en sirkel,og gjort meg mindre til å kunne passe inn i hvilken som helst geometrisk figur.En sirkel er ikke en firkant.Jeg gjorde meg om.Prøvde å endre det jeg var skapt som.Alle vet at det er umulig.Jeg ser ikke på høysensitivitet som en merkelapp, men en beskrivelse av en verktøykasse jeg har som inneholder andre verktøy enn mange andre.Denne har jeg fått med fra fødselen av.Jeg synes det er fantastisk å vite at det er mange som er lik meg selv.Dette å samle sammen noe likt til noe gjenkjennbart, et fantastisk! Det beste grunnlaget for forskning er å snakke med mennesker om hvordan DE har det,hva DE trenger, for hvem andre kjenner seg selv bedre enn nettopp seg selv? Det er dette grunnlaget det meste av forskningen på begrepet høysensitivitet er gjort.Ved å snakke med menneskene,og ikke sitte i møter og mene hva som er normalt og ikke,og hvilke rammer vi skal passe inn i.For hvem kan opphøye seg til å stille seg over med fasitsvar omkring andre mennesker,ved å synse og mene? .Ordet høysensitivitet er et begrep,som beskriver. Ikke et fenomen.

    • Flott beskrevet 🙂 Jeg ble også syk av å tilpasse meg et liv som om jeg var ikke-sensitiv. Jeg visste ikke bedre den gang. Man driver med flokken i det samfunnet man lever i. Tenk om vi hadde hatt kunnskap om dette og aksept fra vi var unge!

  7. Først vil jeg bare si at jeg forstår godt hvorfor det er vanskelig for mennesker som ikke er høysensitive å forstå helt hva dette innebærer. De kan lese teorien og danne seg bilder, men virkelig å forstå det, tror jeg ikke går an. Det blir som alle andre ting man ikke har egen erfaring med. Men man trenger ikke helt å forstå noe for at det skal kunne eksistere, eller å akseptere at noe er annerledes enn seg selv, eller annerledes enn hva som er mer vanlig.

    Når det gjelder merkelapper er jeg helt enig. Tenk så flott det hadde vært om verden hadde vært fri fra merkelapper, og vi bare hadde sett hvert eneste menneske for akkurat slik det mennesket er. Slik er det dessverre ikke i realiteten, og hver og en av oss bærer mange merkelapper, som f.eks. kjønn, status, hudfarge, arbeidstittel, religion, vennekrets, ja til og med fritidsaktiviteter og bilen vi kjører gjør at vi blir satt i bås av andre. Navn på karaktertrekk, personlige egenskaper og talenter har man jo i mange varianter, slik som utadvendt, musikalsk, osv. Alle disse båssettingene oppleves som positive om egenskapene er sett på som positive i vårt samfunn. Er det noe man ser på som negativt, ønsker man ikke å havne i de båsene. Så hvorfor skulle man ikke ønske å sette mennesker i en bås som heter høysensitiv? Jo, fordi vårt samfunn i dag fokuserer på det som kan være vanskelig for høysensitive, eller det som kan skje om en høysensitiv blir syk, og dermed blir høysensitivitet sett på som noe negativt, og gjerne sykelig. Hvorfor så mange tror det er en diagnose, forteller meg bare hvor lite mange egentlig forstår om hva dette egentlig dreier seg om. Men et navn må vi jo ha på ting, slik at man vet hva man snakker om. En spade er en spade. Høysensitiv er høysensitiv. Vi kan heller jobbe med å se forbi merkelappene. Det hadde gjort mye fint for samfunnet vårt, det. Men det er nå et verktøy man kan bruke til å øke forståelsen av forskjellige mennesker. Det må jo være spesielt viktig i arbeid i helsesektoren, skoler og alle andre som jobber eller bor sammen med noen som ikke er helt lik seg selv.

    Om noen kan komme med et godt forslag på hvordan vi skal kunne fremme kunnskapen om høysensitivitet uten at det samtidig dannes en form for merkelapp, så tar jeg veldig gjerne imot tips. Selv synes jeg vi selv bør fokusere noe mer på de positive sidene. Samtidig trenger vi også å få understreket enkelte aspekter i samfunnet som kan være litt mer vanskelig for oss. Slik er det bare. Man kan ikke være god på alt, men vi er alle genier om vi finner rett hylle. Men vi ønsker å få mer anerkjennelse på det vi faktisk er gode på, og håper at en gang blir ressursene våre anerkjent i større grad. Vi har mange ressurser, men det krasjer i dette up-tempo prestasjonssamfunnet. Vi er født med et helt annet verdisyn.

    Når det gjelder forskjell på å være født som en høysensitiv person, og det å til tider oppleve ekstra sensitivisering i nervesystemet ved store påkjenninger eller belastninger, kan det enkelt skilles mellom. Det som blir ekstra sensitivt i en ekstra belastende perioder av livet, hører naturligvis til i den settingen, mens sensitiviteten man har kjent på hele livet hører til det medfødte. Jeg har erfaring med begge deler. Forståelsen av hva som er hva, kommer med kunnskap og økt selvinnsikt, og den aller største biten i puslespillet om selvinnsikt til en høysensitiv, er nettopp å få tilgang til informasjon og kunnskap om dette karaktertrekket. Mange blir nok litt forvirret i en periode når de først hører om det. Det skal infiltreres i identiteten, og det kan ta litt tid. Men gevinsten er stor. I stedet for å bli mer stresset, blir opplevelsen heller det motsatte. Forståelse, innsikt og kunnskap har redusert enorme mengder stress i livet mitt og har bl.a. ført til et betydelig bedret selvbilde, ro og tilfredshet.

    Å tro eller ikke tro på høysensitivitet, blir som å tro eller ikke tro på heterofili. Er det en medfødt eller ervervet egenskap? Som heterofile vet at det er medfødt, vet vi høysensitive at høysensitivitet er medfødt – vi kjenner det i hver celle i kroppen, og forstår plutselig forskjellige opplevelser og reaksjoner fra barndom og oppvekst. Det er som om alle løse brikker i livet plutselig faller på plass. Kanskje det kan måles fysisk, men man spør sjelden etter fysisk bevis på hvordan man eksempelvis er ekstrovert. Svaret ligger etter min mening mye i kunnskap og selvinnsikt. Men det er ikke nok alene. Man trenger også at mennesker rundt tror på det man sier – spesielt når man deler hvordan man faktisk er som person.

    Nå er vi kommet til en torn. Hva føler du om noen undervurder deg, og ytrer at de vet mer om deg enn hva du selv gjør. Eller at de ikke evner å forstå deg fordi de er så annerledes, og istedenfor å akseptere forskjellene som de er, sier de at det du opplever ikke egentlig er rett. Au! Høysensitivitet er ikke reelt. Au, au, au! Ja, her traff vi en sensitiv nerve!

    Noen som ser at vi har en jobb framfor oss?

    Inntil all forskning rundt høysensitivitet har fått den tyngde mange systemikere krever for å akseptere dette som en realitet, skulle jeg gjerne sett at vi i mellomtiden lytter og har litt mer tro på hva mennesker forteller om seg selv. Vi mennesker er tross alt intelligente vesener.

    Vi høysensitive vet oss imellom at verden også kommer rundt dette en eller annen gang. I mellomtiden gjør vi det vi klarer for å spre det glade budskap – for det er det det er – et veldig positivt budskap.

  8. Jeg leser med fryd det som kommer frem her, siden en lege utdannet innenfor en opplest og vedtatt vitenskapelig tradisjon vi har vokset opp med her i vår kultur, tok tak i og formulerte en kritisk holdning til noe så mange av oss har med oss gjennom et helt liv.
    TAKK for att du bidro til å lokke frem disse vesentlige tingene!
    Jeg har ikke annet å tilføye til alt som er sagt, annet enn at:
    1. Jeg håper riktig mange leser dette, og virkelig tenker utenfor båsene vi er så vant med!
    2. Det er faktisk et tidsspørsmål før vi er helt nødt til å ta inn over oss en mer kvalitativ forskning (denne har eksistert en god stund, men har alltid møtt motstand pga snevre krav til bevis, såkalte objektivitetskriterier og harde fakta…) Det finnes mange retninger i vitenskapen, og ulike forskningsområder. Det er slett ikke kun en fasit, og når det gjelder forskning på mennesker, og det som berører våre liv, går det ikke an å komme utenom en mer fenomenologisk tilnærming. Da må vi lytte til historiene og erfaringer hos dem det gjelder. Alt annet blir feil og altfor reduksjonistisk. Det er ingen tjent med.
    3. Til slutt vil jeg tillate meg å sitere en stor kunstner ved navn Mari Boine: Det skulle vært unødvendig å kjempe. Man skulle bare ha fått anledning til å puste på sitt eget språk.

    Vi har oppnådd fantastisk mye via vitenskaplig virksomhet – et nyttig verktøy fra menneskehånd! – men hvor hadde vi vært uten kunsten?

  9. Jeg er heller ikke enig i at høysensitivitet fornektes, verken i psykiatrien eller somatisk behandling av pasienter. Vi er alle helt unike, samtidig er vi også alle like. Vi har alle de samme grunnleggende behovene og vi utvikler oss ulikt etter erfaringer, personlighet og muligheter. Noen er veldig sensitive, andre «lav-sensitive» – det skal være plass til oss alle. Alle er sårbare i perioder av livet, alle kjenner vi på ulik sensitivitet. Det er ikke unikt. Vi har også alle et utviklingspotensiale og jo flere merkelapper vi har på oss selv desto mindre sjanse for utvikling. Men jeg er helt enig med deg i at det er viktig at hver og en av oss blir kjent med oss selv, aksepterer oss selv for den vi er – helt uavhengig av hvilken sårbarhet og styrke vi har.

  10. Ramlet over denne dokumentasjonen fra en fMRI-studie av den høysensitive hjerne. Tenkte den kunne få en plass i denne tråden. Kanskje det kan hjelpe flere med å forstå?

    http://hsperson.com/pdf/The_highly_sensitive_brain_%20an_fMRI_study.pdf

  11. Hei 🙂 Er ei dame på 40 som «hele» mitt liv har blitt «kastet» rundt i helsevesenet. ..fått alle mulige diagnoser å prøvd ut utallige medisiner uten at noen eller noe til nå har klart å hjelpe meg. Jeg har aldri følt meg forstått – følt jeg har manglet ordforråd bla bla.( Jeg er utdannet sykepleier å har litt videreutdanning i psykisk helse). Men etter å ha»møtt veggen» /gått inn i depresjoner x antall ganger er jeg nå blitt uføretrygdet – skikkelig nederlag ettersom d jeg alltid har ønsket aller mest er å hjelpe andre – d er d som gir dvs gav mening i mitt liv. Nå er d blitt helt motsatt – jeg er blitt avhengig av hjelp fra flere instanser samt di nærmeste. Jeg mistrives så til di gradet med livet mitt sånn d har blitt – at jeg vet (å har visst i flere år nå) at for meg hadde d beste vært å ikke være. Men d har jeg jo ikke samvittighet til ettersom jeg har en flott familie som ikke ville klare å se d slik.
    MEN for ett par måneder siden – tok jeg som ett «siste forsøk» kontakt med en psykolog som etter at jeg har fortalt bare bitte litt om hvordan jeg hadde d sier: jammen d er jo fordi du er høysensitiv.Han ga meg anbefalinger til bøkene dere snakker om og jeg tok ett par tester – å d viste seg at jeg ikke bare var sensetiv – men særdeles sensitiv.
    Etter nå å ha satt meg litt inn i dette så sitter jeg igjen med en herlig følelse av ikke lenger å være «alene» samtidig som d er ganske bittert ikke å ha fått greie på dette før – sååå mange spesialister, psykiatere og psykologer jeg har vært sendt til siden jeg begynte på skolen. For eksempel så har jeg brukt over 30 år på å finne ut av ting – som i boken stod beskrevet i en setning! ! Spørsmålet er: hva gjør jeg nå? Når «ingen» noen gang har tatt hensyn til at jeg er slik – både familie å i alle andre sammenhenger har jeg tvert imot blitt håndtert ( på d jeg/vi nå vet) på helt galt vis. D kan virke uoverkommelig å rette opp så mange år med «feilbehandling» (vet d ble feil ord)spesielt når d ikke er mer energireserver igjen hos meg!?
    Dette høres veldig selvmedlident ut – men jeg har mest vondt av familien som d også har gått veldig hardt ut over!!
    Lifes a bitch – and THEN you die♥

    • Det er når vi vet at mangel på kunnskap kan være så skadelig vi forstår hvor viktig det er å begynne med barna og lære dem at de har rett til følelsene sine. Det er veldig viktig at historier som din kommer frem, så vi kan sørge for at andre ikke må oppleve det samme. Når det faktisk er så lett! Takk for at du deler. Din historie hjelper!

    • Hei du dame på 40 :).

      Jeg er også særdeles sensitiv, veldig!! Jeg var 41 da jeg fikk vite om høysensitivitet, er 44 snart. Gikk i kompromiss med meg selv i 40 år,til kroppen kollapset. Jeg også ha vært der jeg har følt slik du beskriver, og tenkt slik.Jeg har følt at jorden var for forurensende for meg.Nå har jeg kommet dit at jeg har begynt å sette pris på meg selv slik jeg er,og dekker egne behov i steden for alle andres først.Det å spørre meg selv hva jeg har behov for akkurat nå, snakke med og lytte til den delen av meg som er blitt holdt nede.Hvis du selv, som er deg selv nærmest, er din beste venn,kan ingen ødelegge for det.Og du skaper en tillit til ditt eget selv som gjør at kroppen har tillit til at det er trygt å komme fram og «vokse opp.» Det er virkelig mulig,jeg føler det nå.Ofte ser berget av følelser,opplevelser,skader,traumer uoverkommelig ut,men jeg har erfart at hvis man endrer på noen få viktige ting til å begynne med, så faller andre ting på plass av seg selv.Det er magisk.Jeg så det ikke i lang tid sånn fra dag til dag,men etter en tid snudde meg å så bakover,så erkjente jeg at jeg hadde steget opp et hakk.Og når man har kjørt i et uhensiktsmessig spor i 40 år,så er det ikke gjort på noen uker.Det er en prosess.Og det kjente har vært tryggest,selv om det har vært destruktivt. Det ukjente kan være skremmende, selv om det er veldig oppbyggende. Det handler om å stole på seg selv, si ja til seg selv som man er.Og som du skriver: Hva gjør jeg nå? » Det er en løsningsfokusert setning 🙂 Det åpner for muligheter. Fordi: kroppen din har alle svarene du trenger,om du våger å lytte og følge 💖

  12. Min datter fikk som liten mange antibiotikakurer (i løpet av 1 – 2 1/2 års alderen) Hun har i dag allergier, intoleranser og en del andre helseproblemer – er også veldig var og sensitiv) Har noen av dere sjekket tarmhelsen ? Leser så mye for tida om ubalanse i tarmflora som årsak til mange lidelser i folket. Det snakkes blant norske forskere (Berstad) om et paradigmeskifte i sykdomsforståelse med bakgrunn i tarmhelse. Det snakkes også om en «tarmhjerne» – vagusnerven – som står i direkte forbindelse med «hodehjernen» og at ubalanse i tarmfloraen kan forstyrre og skape «trøbbel» både fysisk og psykisk….Historier fra mennesker som har fått fokus på dette og lagt om til et kosthold som fungerer bedre for dem er mange… mange har fått nye liv 🙂

    • Det er nok på tide vi tenker mer helhetlig. Forskere finner «hjerner» tilknyttet både hjertet og magen også – og bekrefter vel med dette at alle deler av kroppen må tas på alvor, og at de henger sammen. Kropp og sinn påvirkes av hverandre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: