Byråkratiet mot sykmeldte

Stort oppslag i BT i dag: Nytt helseprosjekt skal få sykmeldte raskere tilbake i jobb. Helseprosjektet består i å ansette egne leger som skal kikke på fastlegenes langtidssykemeldinger. Jeg mener at det er feil vei å gå. Det er på tide NAV tenker nytt.

Da jeg startet Impulssenteret i 2007, hadde jeg selv nylig vært sykmeldt. En sånn livskrise som man kan regne med å få en gang i løpet av livet. Man skal ikke sykmeldes fra livskriser, men man sykmeldes gjerne fra symptomene. Angst og depresjon og sånn. Det er vanskelig å jobbe med denslags. Men det er faktisk en helt normal reaksjon på et liv i ubalanse. Derfor må sykmeldinger til. Hvis ikke, trenger vi et alternativ.

Min erfaring med å være sykmeldt var at det fantes ingen tilbud som jeg kunne benytte meg av. Jeg var stresset og ensom og hadde et enormt behov for gode impulser utenfra. Samtaler med mine kollegaer som også var sykmeldte, viste akkurat det samme. Vi trengte påfyll. Så da jeg startet Impulssenteret var det faktisk med tanke på sykmeldte, først og fremst. Så de slapp å bli langtidssykmeldte og deretter attførte eller uføre. Men jeg fant ikke de sykmeldte, uansett hvor jeg henvendte meg. De var hjemme uten noe sted å gå.

Impulssenteret ble et faktum likevel. Jeg fikk hjelpe mange av dem som har rett på hjelp gjennom NAV-systemet. Men jeg ble ikke kvitt følelsen av at her er noe riv, ruskende galt i måten NAV ser på mennesker. Det er press og tvang og trusler over hele linjen – som om det noen gang har hjulpet folk å bli frisk – fra noe som helst.

Gjennom mitt samarbeid med NAV møtte jeg spennende mennesker med mange ressurser og manglende tro på seg selv. Frustrerte mennesker som ikke skjønte hvorfor de ikke klarte å holde ut i jobbene sine eller enda mer frustrerte fordi andre ikke forsto at det var uholdbart. Jeg oppdaget noe nytt: Høysensitivitet. En stor prosentandel av mine deltakere var høysensitive. Jeg leste alt jeg fant om temaet. Jeg begynte å skrive om temaet. Og vips hadde jeg funnet veien til de sykmeldte.

De siste tre årene har jeg veiledet sykmeldte. Langtidssykmeldte og korttidssykmeldte. Sånn vet jeg noe om årsaker til en del sykmeldninger. Og disse nytter det ikke å administrere tilbake. NAV kommer ikke til å løse problemet med sykefravær før de enten aksepterer at høysensitivitet må tas hensyn til, eller at man endrer hele arbeidsstrukturen slik at de høysensitive slipper å ble syke. Det kan innebære en annen form for ordning for å slippe å gå på jobb i en periode.

Hvorfor de høysensitive er syke? Vel, det er mange grunner. Men hovedgrunnen er at de er medfødt perfeksjonisitiske og pliktoppfyllende, som fører til stadig dårlig samvittighet. Og den stikker dypt. Arbeidsoppgavene skal gjøres skikkelig, og listen ligger høyt. Deretter kommer andre roller i livet som er minst like viktige. Man skal være gode foreldre, gode samlivspartnere, stille opp for syke foreldre og pleie vennskap. Og så går det ikke. De fleste som trenger veiledning har ikke plass til annet enn jobb. De går på jobb og ramler sammen i sofaen når de kommer hjem. Verken hus, barn eller samboer får oppmerksomheten de burde hatt. Dermed er livet en eneste dårlig samvittighet. Det går på selvfølelsen løs.

Det nytter ikke å presses tilbake til jobb for å få fikset det der. Men klart det hjelper – på statistikken. Halvrestituerte arbeidstakere som ikke har samvittighet til å si nei til å komme tilbake havner rett tilbake i samme mønster. Hvem har glede og nytte av det? NAV, javisst. Men arbeidsgiveren har ikke nødvendigvis godt av å ha deprimerte og slitne arbeidstakere gående, arbeidstakeren har det ikke nødvendigvis bra og familien? Vel, den oppvoksende generasjon har definitivt ikke godt av det.

Så hva gjør man? Vi må tenke nytt. Vi må tenke nytt på arbeid, vi må tenke nytt på samfunnet, vi må tenke nytt på meningen med livet. For det har forsvunnet helt i byråkratiet. Og ingen må lure seg til å tro at det er blitt mindre relevant. Hvis man føler at livet mister mening, blir man ikke gode arbeidstakere og nyttige bidragsytere til samfunnet.

En ting som faktisk gjør frisk, er at man føler at man er nyttige bidragsytere. At man kan være gode foreldre og sørge for at den oppvoksende generasjonen blir lykkelige og bidragsytende, at man merker at ens funksjon i verden, i arbeidslivet, er viktig. Mening gjør frisk. Det gjør ikke byråkrati. Byråkrati kan endre statistikkene, men ikke fikse syke mennesker. Jobb er ikke ensbetydende med mening. Det er forskjell på en jobb hvor man føler at man gjør nytte og en jobb hvor man føler at man ikke strekker til. Man strekker ikke til når man er veldig sliten, eller når rammene i jobben er for dårlige.

Mange blir syke fordi det ikke går rundt. Livet går ikke rundt. Kabalen går ikke opp. Kreftene strekker ikke til. Hvordan kan samfunnet bidra til at dette skal fikses? For det er bare det som er løsningen. Fiks problemet som gjør at så mange blir syke. Eller «syke», om du vil være vanskelig. Jeg kjenner de som har dårlig samvittighet fordi de ble sykmeldte selv om de ikke er syke. «Jeg er jo ikke syk,» sier de. Og det er en bra innstilling. Men de har god grunn til å bli sykmeldt, fordi det ellers vil kunne gå riktig galt, riktig snart. Når nervene står i høyspenn og man ikke tenker klart, glemmer ting og mister ting i gulvet, glemmer å hente barn i barnehagen og mister besinnelsen for ingenting, MÅ man ta en timeout. Når man har tatt seg sammen for lenge, har spent strikken for langt, må man stoppe før det ryker. Det er ikke alle som har råd til bare å ta en ulønnet permisjon. Det er typisk de som ikke har råd som havner i en sånn situasjon, siden de da har økonomiske problemer i tillegg. Her kunne vi lagt inn en ordning som ikke het sykefravær. Men noe annet, som ga avlastningshjelp, økonomisk hjelp og alt det som skal til for at man raskere er tilbake i balanse. For der vil jo alle helst være.

Det er sant at arbeid kan gjøre frisk. Det er ikke alltid slik. Vi vet at mange arbeidsplasser er dårlig drevet og både fysiske og psykososiale forhold gjør det vanskelig å være på jobb. En forskningsrapport for en tid tilbake fastslo at så mange som 50% av norske ledere er dårlige. Jeg tror på det. Da er det synd at det er den sykmeldte som skal bære hele byrden.

Både Sverige og England har dokumentert dårlige resultater av disse byråkratiske kvikkfiksene. Det virker meningsløst at Norge skal gjenta andres feil. Hvis vi ønsker at folk skal være mindre syke, må vi heller se på hvorfor de er syke, enn hvordan vi kan administrere dem tilbake i jobb. Når vi vet hvorfor, kan vi skape ordninger som virker.

Det er på tide at noen setter seg ned og tenker utenfor boksen her.

Advertisements

Posted on mars 30, 2015, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Igjen, dette handler om meg og min situasjon! Og jeg vet så inderlig vel at jeg ikke er alene!
    Takk for din gode evne til å formulere så presist og tydelig hva det handler om, og hvor tragisk denne byråkratitankegangen bl.a i NAV er!
    Tenk hvor mange penger og menneskelige ressurser man hadde spart om tenkningen rundt sykemeldte var annerledes! Det hadde vært en stor samfunnsinvestering, det…
    Ja, senteret (og foreningen) for høysensitivitet er i alle fall ikke arbeidsledige fremover 😉

  2. Du beskriver mine tanker og følelser. Jeg fikk nesten hakeslepp da jeg leste det med at de ikke har krefter til annet enn jobben, det er meg på en prikk! Det er så mye som stemmer, og du skriver så bra! Og jeg føler meg bedre fordi jeg vet at jeg ikke er alene, jeg føler at det er ok å være som jeg er. Takk ! ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: