Juni – nesten skolefri!

IMG_8159En debatt har pågått i BA denne uken om foreldre som tar barna ut fra skolene før skolen er over. Eller før ferien er begynt, om du vil. Det hadde ikke vært fullt så interessant å diskutere om ikke det var slik at vi alltid ser denne diskusjonen før ferier. Foreldre har vært så freidige å ta ut elevene fra skolen mens de viktige sosialiseringsdagene på slutten finner sted. Det er flere grunner til at debatten hadde fortjent en bredere vinkling. For den dreier seg strengt tatt ikke om det pedagogiske innholdet av de siste dagene på skolen. Den dreier seg om livene våre, hvordan vi organsierer oss, og hvordan vi ser på skolen.

Ingen dager på skolen er umistelige. Det er ikke slik at er du syk en dag, har du gått glipp av så mye at det skader utdanningen din. Ingen dager. Derfor er det meningsløst å diskutere om innholdet de siste dager på skolen er umistelige. De er ikke det. (Jeg «gikk glipp av» et år, og har null hull etter det, for å si det sånn).  Det er ikke der problemet ligger, og det er ikke der diskusjonen bør ligge, heller.

På skolen skal man lære så mangt. Det har vært et forferdelig fokus på enkelte fag de siste år, så man skulle tro det kun var fag de skulle lære på skolen. Men hvis skolen skal være oppbevaringsplass for våre barn i tretten år uten at de lærer noe annet enn matte, norsk og engelsk, har vi gjort det fremtidige samfunnet vårt en alvorlig bjørnetjeneste. Vi vet jo by now at de viktigste egenskapene man må utvikle for å gjøre det godt i livet er emosjonell og sosial intelligens, samt kreativitet. Å pugge matteformler, gloser og analysebegreper er bare en liten del av det man skal lære. Det aller viktigste man skal lære, er at man betyr noe. At man er viktig for gruppen man er i. At det betyr noe om man plutselig uteblir. Det er de som tror at de ikke betyr noe som dropper ut.

Det er derfor kjempeviktig at man ikke bare forsvinner fra de siste dagene på skolen. Det betyr nemlig noe for de som er igjen. De som føler at de siste dagene må være veldig lite viktige siden så mange bare dropper dem, at de selv kaster bort tiden sin og heller burde gjort det samme. Det er viktig for elevenes moral.

Men det er ikke umoral som får foreldre til å ta ut barna fra skolen. Det er et ønske om å få være sammen. Det er en veldig viktig del av denne diskusjonen, som ikke burde bli ødelagt av argumenter om den manglende pedagogiske betydningen av de siste skoledagene før ferien. Familien har behov for å være sammen. Familien har behov for å komme seg bort fra en fremmedgjørende hverdag og være tilstede bare for hverandre. Det er en vidunderlig ting, som vi ikke kan kimse av. Spørsmålet er hvorfor man må ta av de viktige skoledagene. Viktige, fordi de nettopp viser at det er viktig at ikke alle skoledager er fylt med pensum. Det er viktig å ha det kjekt sammen også. Akkurat det som familiene tenker når de reiser på pakketur til Syden. (Eller når bedriften organiserer blåtur). Det ER viktig. Veldig viktig.

Det er rart hvordan vi organiserer hverdagene våre nå som vi har kommet til pengene. Vi har plutselig råd. Men vi har ikke råd til det vi trenger mest, som jo er tid til hverandre. Vi er sultefôret på det. Når vi endelig har tid, må vi gjøre det ytterste av det og komme oss av gårde med én gang – helst langt vekk, så vi ikke blir forstyrret av alt som kan forstyrre oss. Og hvis foreldre må ta den ferien de får, tar de gjerne barna ut av skolen for å få dette til.

Problemet er at to viktige institusjoner er på kollisjonskurs akkurat i dette tidsrommet. Ferie er hellig, fordi vi har for lite tid sammen. Så hellig at vi leiter etter argumenter for å snakke ned den skolen vi ellers har sånn overdreven tro på. Ingen skoledager er så pedagogisk viktige at de ikke kan ofres. Men alle skoledager er viktige for å bygge moral. Derfor bør vi tenke på hvordan vi kan organisere livene våre slik at familielivet ikke ofres for mye. Det inkluderer skolene. De må forstå at familie er like viktig som skole. Derfor må de lempe på kravet om fritak i skoleåret, og gjerne fjerne lekser for den del. Debatten må være: Hvordan få tid til livet, sånn at ikke alle prinsipper kastes over bord i det øyeblikk vi voksne får ferie?

Det sier seg selv at vi ikke kan kutte ut de siste dagene før ferie. Det vil alltid være «siste dager før ferie» helt frem til det ikke er skole igjen. De siste dagene bør dreie seg om å roe ned. Sammen. Vi hadde ikke trengt å innføre mindfulness og Yoga i skolen dersom vi ikke hadde mistet evnen til å slappe av. Men livet må ikke være en av-og-på-knapp. Vi må kunne roe ned på jobb og løpe litt i ferier. Det er en grunn til at så mange samliv går over styr i feriene. Vi kan det rett og slett ikke. Vi kan ikke roe ned sammen. Vi har løpt så mye når det ikke var ferie. Vi har tenkt så mye, organisert så mye, kjørt så mye, hatt så mye å gjøre at når vi slår av på-modus og går inn i feriemodus har vi ikke mer å snakke om. Det er det vi lærer de siste dager på skolen: Hva gjør man når man ikke har noe å gjøre? Hva snakker man sammen om når man ikke fokuserer på fag? Dette lærer en ikke de siste dager i juni, men foran hver ferie, hver gang skolene legger ned pensum til fordel for «meningsløse» aktiviteter som å grille pølser eller se film.

Jeg har ikke svaret på hvordan den enkelte familie bør løse denne kabalen, eller hvordan skolene skal få eksistensberettigelse også rett før ferien. Men jeg skulle ønske vi kunne diskutere det egentlige problemet isteden for å beskylde skolen for å bedrive tant og fjas. Problemet er at familier ikke har nok tid til hverandre, og at skolen lider under det i tross alt viktige dager. Så: Hvordan kan familiene få nok tid til hverandre?

Advertisements

Posted on juni 21, 2015, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. VELDIG viktige ting du tar opp igjen, Trude. Og akkurat i går leste jeg i fredagsbladet på skolen til mine barn om at vi må tørre å ta tak i de store spørsmålene rundt det å være del av fellesskap og samtidig individer – som er umistelige og betydningsfulle i samfunnet, det være seg det minste: familien, det litt større: skolen/barnehagen, vennegruppen, nettverk rundt barna på mange områder der de ferdes daglig og ukentlig gjennom hele året, opp til det store samfunnet: verden i siste omgang… (daglig leder ved steinerskolen hadde skrevet om dette til alle familiene på skolen i siste fredagsblad for dette skoleåret). Takk og takk for at dere tar opp dette på ulike, men sammenfallende måter!
    På skolen «vår» (som faktisk varer helt til sankthansaften i år!), er det nettopp det viktige fellesskapet, der også foreldre er invitert med, som står i fokus – vi hadde nettopp en fantastisk nydelig og høytidsstemt avslutningsfest for våre 10.klassinger på fredag, en fest med mat, innholdsrike og rørende taler, gaver, blomster og lysbildefremvisning helt fra starten til i dag – 10 års fellesskap – og resitasjon og eurytmiopptreden fra de flotte store barna våre… Det var så sterkt og så vakkert, og ingen skulket unna på en fredagskveld! Alle var sammen om en milepæl, og vil for all tid ha med seg dette minnet videre i livet – der de unge var i sentrum, fikk fantastiske ord med seg, og garantert følte seg «sett» og verdsatt. De siste dagene inneholder avslutninger for alle klasser, med skuespill og samvær i skolehagen og rundt grillen. På mandag (etter hovedfag og rydding av klasserom – de skifter til neste rom beregnet for neste trinn på veien – og samvær klassene for seg) er hovedhendelsen vannkrig mellom elever og lærere! Så er det den store avslutningen for alle på tirsdag, som er en kort dag. Høytidelig rundt tuntreet med sang og til slutt ledes 10.klassingene ut gjennom en menneskelig blomsterportal av medelever de gikk inn igjennom da de begynte i 2.klasse (1. var i barnehagen forts)… Dette er like viktig for dem og for alle de andre elevene, kollegiet og foreldrene som alle de andre tingene de har med seg fra disse 10 årene med skolegang. Som en far sa på avslutningsfesten i sin tale: «Jeg er ubeskrivelig takknemlig for det mine barn har med seg ut i verden herfra – lærelyst, selvstendig tenkning og integritet, selvbilde for resten av livet, og troen på at det nytter å bruke seg selv i verden på den måten de finner ut at de kan. Om de så i tillegg har med seg noe faglig kunnskap, er ikke viktig i den sammenheng, men kan sees som en ekstra bonus!» Der har vi essensen av hva en skole burde bidra med for den oppvoksende slekt. At de kan stå i seg selv, og ikke miste sitt selv, når alle livets kriser rammer dem!

  2. …OG selvsagt: sist men ikke minst, leve i stor respekt for sine medmennesker – å se hvert eneste menneske de står overfor i alle livets sammenhenger, som unike og verdifulle mennesker på linje med seg selv – uansett hva og hvem de er, status, livssyn, hudfarge osv. Nettopp fordi de har lært å forholde seg til andre, og ta ansvar ikke bare for seg selv, men for et fellesskap av uendelig forskjellige individer. Da var jeg vel så og si i havn..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: