Noe må gjøres med arbeidslivet

Det beste og verste med jobben min er karriereveiledning. Best, fordi jeg får jobbe med drømmer, og verst, fordi det er så umulig. Umulig er det fordi det tryggeste arbeidsmarkedet vi har, er fullstendig på villspor. Noen er nødt til å gjøre noe drastisk.IMG_8764

Folk kommer til meg av to grunner: Fordi de kanskje er høysensitive og fordi de er sykmeldte fra jobben. De to tingene henger sammen, eller de henger ikke sammen. Som jeg har sagt før, er høysensitive mennesker kanarifuglene våre. De som reagerer først når noe er galt. Det er ikke fordi de er høysensitive de reagerer, men fordi noe er galt, og de merker det først. Jeg pleier å si at de er heldige, til tross for at det ikke virker sånn.

Det er lett å tro at høysensitive mennesker er svake. Det ser jeg så altfor godt gjennom historiene som blir meg fortalt. De aller fleste som kommer til veiledning har blitt fortalt det så grundig at de tror det selv: De reagerer for mye. Men de gjør ikke det. De reagerer helt rett, og det er for galt!

For nå skal jeg fortelle hvem sine tårer jeg må tørke. Det er de som jobber med mennesker. Som lærere, som sykepleiere, gjerne psykiatriske sådanne, som sosionomer. Det er de som forteller om mennesker de hjelper, om mennesker som blir møtt og som sier takk for uvurderlig hjelp. Det er superlærerne, superpleierne, supersaksbehandlerne i ordets rette betydning. Det er de som gjør den viktigste og beste jobben men som ikke får støtte hos arbeidsgiverne sine. Fordi de bruker for mye tid på pasienten. Fordi de bryr seg for mye. I stedet for å bry seg mindre, blir de syke.

Denne gruppen pliktoppfyllende, flinke, hjertegode arbeidstakere jobber til de ikke klarer mer, og de skjønner ikke hvorfor de ikke klarer det. For meg er det opplagt. For meg, som har spesialisert meg i drømmejobben, er det opplagt. For disse menneskene har drømmejobben. Det er bare drømmejobben som har sviktet dem. Drømmejobben er blitt marerittjobben av byråkrati og målstyring, av tidspress og jag. Drømmejobben har blitt fratatt det viktigste innholdet, som gjorde det til nettopp drømmen: Hjelperollen. Den meningsfulle jobben hvor all ens innsats ville belønnes med den takken den fortjente. Det er ingen som forteller meg at selve kontakten med brukeren/pasienten/eleven er det vanskeligste. Det vanskeligste er å ikke få lov å gjøre en god nok jobb.

Dette er nesten hver eneste samtale jeg har. Mitt mål er å fortelle om viktigheten for den høysensitive å ha nettopp drømmejobben. Det er godt dokumentert i mang en forskningsrapport. Men når vedkommende allerede HAR drømmejobben, er det vondt å si det. «Kjære deg, du har drømmejobben. Det er drømmejobben som har et problem.»

Hjelpeyrkene gjør hjelperen syk. Fordi de ikke får virke, fordi de ikke får hjelpe, fordi arbeidsgiveren ikke har det samme verdisettet. Alt måles i effektivitet og bunnlinje, og de viktigste verdiene blir oversett. Det er jobben som gjør en syk.

Det som er tragisk med dette, er at det er nettopp disse høysensitive menneskene som er aller viktigst for jobben, for de menneskene som trenger hjelpen. Det er de som gir fornøyde kunder. Men i disse yrkene er ikke kunden vikitg, for kunden er bruker/elev/pasient og er i et avhengighetsforhold til systemet. Systemet kan herse med dem som det vil.

I dette systemet er både de gode hjelperne og brukerne taperne, og kun systemryttere vinnere. Det kan ikke være annet enn feil. Vi må slutte å ha det sånn. Vi skaper sykdom i begge ender, og samtidig spør vi hvorfor vi har så høyt sykefravær her i landet. Nå ligger ikke svaret på alt sykefravær her, men her ligger et gigantisk paradoks. Vi kunne fått ned mye sykefravær ved å legge forholdene til rette for at de flinke, varme hendene fikk større frihet til å gjøre det de kan best. Vi hadde fått tryggere elever og færre utdroppinger, færre depresjoner og et NAV som hadde sjans i havet til å lykkes med noe.

Det offentlige er den verste arbeidsplassen av dem alle. I et land som nedsnakker privat virksomhet og hvor næringsdrift er et mareritt for små virksomheter, anbefaler jeg likevel å tenke tanken. Tenk deg å skape din egen jobb. I Utopia, der hvor drømmer er lov, hvordan ville jobben din sett ut? Jo, akkurat slik som den gjør, bare uten de trange rammene og det utrolig insensitive miljøet. Tenk at arbeidsgivere sier til sine ansatte at de ikke må bry seg så mye. Det kan bare skje i et offentlig system hvor skattebetalerne betaler lønningene uansett. Det er et politisk spørsmål å bli kvitt sykefraværet. Gjør det ved å fikse arbeidsplassene. Varslerne er her. Lytt til dem og samfunnet vårt vil bli en mye bedre plass for alle som bryr seg.

Og når oljen forsvinner trenger vi fortsatt lærere og sykepleiere. De beste har ikke nødvendigvis mastergrad. De beste har store ører og store hjerter. Jeg lover. Jeg har snakket med mange av dem. Med store ører og store hjerter kommer ofte stor visdom. Men blir de ikke møtt med ører og hjerte selv, blir de desillusjonerte, og mister selvtillit. Det er da både de selv og andre begynner å oppfatte dem som svake. Men knekken de får er ikke en svakhet. Det er en gave. Et varsel om å endre på situasjonen. Dette varselet ser vi overalt i samfunnet, men lite blir gjort, bortsett fra at de beste blir syke og slutter.

Noe MÅ gjøres med arbeidslivet. Det er ofte der problemet ligger når mennesker sykemeldes fra drømmejobben sin.  Har virkelig vi som samfunn råd til å ha det sånn?

Advertisements

Posted on juni 26, 2015, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 3 kommentarer.

  1. Fantastisk bra skrevet, jeg er så enig med deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: