Ekstrovert i de introvertes tidsalder

Et ekstrovert lite barn som helt åpenbart gliser TIL NOEN, ikke sant?

Et ekstrovert lite barn som helt åpenbart gliser TIL NOEN, ikke sant? Fra jeg var født har gliset mitt gått nesten helt rundt bare jeg hadde noen å snakke med. 

Det snakkes så mye om de introverte som endelig får komme til orde i en høylydt verden. Det kommer fra Amerika, det der. Det er der de snakker så høyt. Men nå skal ikke jeg undergrave de introvertes problem, men heller fremstille dette fra en ekstrovert side og fortelle den dypt bevarte hemmeligheten; at vi lever i en stadig mer introvert verden. Eller, en stadig mindre ekstrovert-vennlig verden, mener jeg vel. Vi trenger snart ikke snakke med et menneske. Det verste er at vi stadig får mindre mulighet til det.

Kanskje jeg skal driste meg til en form for defininsjon av begrepene. Det er nemlig slik at heller ikke her er definisjonene opplest og vedtatt. Det diskuteres på faglig hold. Definisjonene skal jo være nyttige. Så bare for at vi skal ha cirka det samme bildet i hodet, skal jeg gi min definisjon, den som jeg her legger til grunn. Å være ekstrovert betyr at man får energi, drivkraft, av ting som er utenfor en selv. Å være introvert betyr at man ikke trenger så mye input for å få energi. En introvert kan holde ut en uke på en øde øy med en bok og musikkanlegg. En ekstrovert vil bli heller rastløs eller sur og grinete av samme øvelsen, og heller ønske seg til steder hvor en kan få ytre impulser for de indre tankene.  En ekstrovert lever utenfra og inn, mens en introvert lever innenfra og ut. Gir det en viss form for mening? Og selvsagt finnes hele spekteret av mennesker, til og med dem som regner seg som begge deler.

Jeg er ekstrovert. Jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde lært meg å bli litt mer introvert, men det viste seg å være feil. Jeg ble bare roligere og roligere til jeg ikke hadde flere tanker igjen. Da var det sannelig ikke mye gøy lenger. Men SÅ begynner arbeidshverdagen igjen! Den dagen jeg alltid gleder meg vilt og hemninsgløst til etter lengre tid i dvale. Og mitt første møte er med min venn…. Altinn… Nope. Not friend. Stressmoment. Krøller i magen. Detaljer. Masse, masse, masse meningsløs tekst som jeg ikke orker tanken på å prøve å forstå. Jeg HATER papirarbeid. Papirarbeid er upersonlig, tørt, uvennlig, stressende. Jeg klør bare jeg tenker på det.  Hva jeg gjør når jeg blir stresset, nervøs, ille til mote? Jo, som den ekstroverte personen jeg er, så SNAKKER jeg. Snakker, sa jeg. Hvem kan jeg snakke med på Altinn? Sukk. Ingen. Hadde jeg bare hatt et fnugg av introversjon i mitt legeme, så hadde jeg vendt innover og bedt om noen gode tanker, men det har jeg ikke. Der inne er det bare uggen magefølelse og begynnende irritasjon.

Sånn er det med så mye. Jeg ringte en gang kemneren fordi det var noe jeg skulle gjøre som jeg ikke forsto. Ringe går jo an for en ekstrovert, selv om det på langt nær er godt nok. Ser ikke ansiktsuttrykk eller noe. Men jeg hørte den avvisende stemmen i andre enden som sa at «Vi svarer ikke på spørsmål.» Det er sånn karikaturbilder dukker opp i hodene på en kreativ hjerne. Hvordan en uvennlig byråkrat uten ansikt ser ut? Vel, etter sommerens jakt på brunsnegl har denne fått fargen grå og med lesebriller. Akkurat like ruglete og slimete som en brunsnegl men med fargen grå og frakk på. Jeg har fått akkurat nok ytre stimuli til å få de små grå i gang, men langt fra nok til å være blid og glad igjen.

Jeg tok bybanen for litt siden også, jeg. Tenk det: MEG, ut av byen. Ut på landet. Bybanestoppet midt i sentrum har fire bokser for billettkjøp. Den ene var det kø på. Lurer på hvorfor… For nummer to virket ikke. Ikke nummer tre, heller. Nummer fire virket, og eneste grunnen til at der ikke var kø, var at den var full av blod. Okei, jeg er stresset. Spesielt på de to som ikke virket, for hvordan kan jeg vite at det ikke er jeg som gjør feil? Så hva gjør jeg da? Snakker? De som står i køen er langt fra interessert i å snakke med meg, og der er ingen andre. Der er ikke EN serviceperson som kan hjelpe hvis du er usikker. Jeg kjenner at jeg ikke er med på at å komme seg ut av sentrum skal være en mestringsøvelse. Det skal være lett å komme seg ut av byen. Det burde være noen å bare spørre. Men sånt har vi sluttet med. Vi har bare innført vektere som kan hive deg av hvis det skulle vise seg at du ikke hadde gjort rett. Sånn blir turen ut på landet en behagelig opplevelse. Hvis du liker denslags.

En annen ting er alle skjemaene. All informasjonen som må hentes inn til bruk for folk som ikke har lyst til å snakke med folk selv. Istedenfor å snakke med folk, kan du bare sende ut et fjorten siders dokument for utfylling. Kryss av for ditten og datten for å få det du trenger. Banken, NAV, Brønnøysund, regnskapsføreren, NEI! Jeg vil ikke fylle ut skjema! Jeg vil ikke vri hjernen min for å forstå hva som er viktig og hva som kan oversees, jeg vil ikke ha det i retur for å gjøre det hele om igjen, jeg bare vil ikke. Bare fordi noen som er komplett nødt til å være introverte har fått det for seg at et skjema kan gi deg informasjonen du trenger. Siden jeg ofte ser fjorten ulike mulige svar for ett punkt, skulle jeg gjerne diskutert hva det var du var ute etter. Men neida, ingen der kan si noe som helst. Og siden jeg ikke kan gi et skikkelig svar, får du ett jeg dikter der og da. Kryss i femte rubrikk. Så kan du sitte der med skjemaet ditt og tro du vet noe. Mens jeg må ut og dele min eder og galle med noen, for som ekstrovert bør jeg absolutt ikke brenne inne med det.

Ser du mønsteret? Det er ikke mennesker igjen til å ta seg av snakkingen.  Det er ingen mennesker som gjør daglige rutinegreier levelig. Vi må gjøre alt selv, uten noen å rådføre med, slik at det blir mindre igjen av energi til de store, meningsfylte oppgavene i livet. Ikke ett vesen å få hyggelige ord tilbake fra. «Om jeg har vært effektiv i dag? Joda, jeg har prøvd meg gjennom tre bybanebillettmaskiner og deretter på et telefonbesøk i hele Bergen Kommune.» De har ikke mennesker der, heller, hvis du ringer. De har bare telefonoverførere. Det er sånn med disse apparatene. Du føler ikke ansvar for dem, for de er ikke av kjøtt og blod. Telefon er telefon. De som tar den føler mestring ved å trykke på knappene for å sette videre til en annen telefon. Alle maskinene har gjort livet så ineffektivt at det ikke er til å tro.

Men altså. Ekstroversjon. Det er ikke bare evnen til å være «the life and soul of the party», som de ynder å kalle oss i the Huffington Post. Vi er snyltere, igler som lever av andre menneskers energi. Joda, vi gir tilbake. Jo mer vi får, jo mer gir vi tilbake. Det er ikke ondt ment eller noe. Men saken er at vi trenger ytre stimuli for å fungere. Og ytre stimuli er nå blitt maskiner. Pc, smartphone, billettautomater. Livet er blitt en øvelse i tålmodighet. Snakker du til noen, må de bare sjekke telefonen sin for å forstå hva du sier. Og når alle sitter og ser på hver sin videosnutt, sier det seg selv at vi ikke er opptatt av det samme. Ekstroversjon forutsetter samtale, samhørighet. Det er blitt stadig mindre av det!

Så nå, om ikke akkurat som et motsvar til introversjonsforsvarsbølgen, jeg er helt for den også, jeg! Men nå slår jeg et slag for de ekstroverte. Jeg vil ha menneskene tilbake i samfunnet. Sekretæren, portneren (JA!!! Jeg vil ha portnere som åpner døren for meg når jeg kommer hjem!), konduktøren, billettøren, alle de tapte oppgavene som innebar et vennlig fjes og noen menneskelige ord som kunne akkurat det du skulle gjøre akkurat der som du befant deg. Billettøren som visste akkurat hvor mye du skulle betale og hvor du skulle av, portneren som åpent for deg selv om du hadde glemt nøkkelen hjemme, sekretæren som kunne ta seg av alt papirarbeidet, fordi hun elsket det og følte at hun mestret å ha fullstendig oversikt over deg, du rotehode av en ekstrovert tusenkunstner.

De ekstroverte kan fint være «the life and soul of the party». De som sprer glede og energi til alle som har lyst til å ta imot. Men de trenger altså å få energien et sted fra, og det skulle helst vært mer enn bare på fest. Du aner ikke hvor grei jeg hadde vært dersom det sto en hyggelig portner nederst i oppgangen der hvor jeg bor, og strålte god morgen eller velkommen hjem hver gang jeg dukket opp. For det hadde han gjort, for han hadde visst at jeg strålte tilbake. Det er nemlig sånn ekstroverte jeg fungerer. Hyggelige mennesker gjør meg til et bedre menneske.

Ikke at jeg ikke ser mitt ansvar oppi dette. Som ekstrovert koster det meg mindre enn det gir å spre glede og energi. Men vi har fått stadig flere energitappere. I effektiviseringens navn har vi fått så mange blodsugere av noen maskiner at det er på tide å stoppe opp og tenke oss om. Hvorfor ønsker vi det, da? Var det ikke gøyere da vi kunne snakke med folk?

 

 

Advertisements

Posted on august 3, 2015, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Etter likerknappene kom er folk sluttet og snakke – snart blir det sikkert slik at vi bare skal trykke folk på nesen 🙂

    • Haha 😀 Egentlig høres det mye gøyere ut enn bare å trykke Liker på en dippedutt. Kanskje vi skulle prøve på det en periode, bare for å se hvordan det funket!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: