Valgkampen er i full gang og politikerne slåss igjen om hvem som er best på skole. Vi vet godt at alle som en er dønn klare til å legge ned milliarder for å vise muskler i denne saken. Men hvem har egentlig rett? En artikkel i Aftenposten i dag slår fast at:
«
Norske politikere har brukt 3,3 milliarder på å hindre frafall i skolen. Det hjelper ikke.»
Hvis dette er sant, er det sløsing med skattebetalernes penger. Det enkle faktum at frafallet ikke endrer seg ved pøsing av penger inn på strukturelle endringer i systemet rundt skolen, beviser vel at politikerne våre sløser med pengene våre mens de stolt slår seg på brystet og sier at «det var VI som fikk til…» «Det er VI som…» bla bla og atter bla.
Poenget med skolen er at alle barn i Norge skal ha mulighet til å bli produktive medlemmer av samfunnet. Alle skal få en utdanning basert på evnene de har. Hvis spørsmålet er «får de det?» er svaret åpenbart «tja». Noen får det. Flertallet. Men flertallet er for lite til at vi kan være fornøyd med resultatet. Derfor er ikke spørsmålet hvor høyt vi skårer på Pisa, men om vi faktisk klarer vi faktisk å utdanne alle som vi tvinger gjennom den kvernen vi kaller skole.
Skal vi klare å gjøre noe med problemet, ser det ut for at vi må stille noen nye spørsmål. I den nevnte artikkelen sier pedagogikkprofessor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Hedmark at «de mange tiltakene ikke fungerer fordi de ikke går til kjernen av problemet. De fører ikke til endringer i klasserommene.»
Aha. Endelig noen som snakker om kjernen. Hva er det som skjer i klasserommene?
Jeg tror at Torbjørn Røe Isaksen tror han er inne på det når han sier «kunnskap» i annenhver setning. Men kunnskap er ikke noe som skjer i klasserommene. De som dropper ut klager ikke på mangelen på kunnskap. Læreren kan ha så mye kunnskap han vil, og så mange mastergrader han vil, uten at det påvirker den som sitter bakerst i klasserommet og ikke henger med. Politikerne våre, lærerne våre, rektorene våre, alle mangler kunnskap om hvordan disse elevene skal klare å følge med. Det er graverende. Det er fordi vi er så opptatt av å bevare og å finpusse det paradigmet vi har hatt i alle år, ved å pøse på med penger for å forbedre det. Det er som å pusse og gni på en sko som er for trang. Det virker ikke, sko(l)en blir ikke mer passelig av den grunn.
Det er drøssevis av artikler i landets aviser om barn som ikke klarer å sitte å høre etter i timesvis. Hva forventes av en på skoleelev? I hovedsak at han sitter på rumpen og hører etter i timesvis. Friminutt, javel, men det henger ikke sammen med læringen. Læring er i ro, på rumpen. Konsentrert med blikket frem og hånden i været. Mennesket har, som vi har lært på skolen, utviklet seg til oppreiste vesener med tommeltotter og evne til fysisk arbeid. Når er vi oppreiste vesener på skolen? Altså er selve grunnlaget for læring på tvers av hvordan vi er laget. Så lenge skoledebatten ikke engang berører det faktum, blir kampen om å ha det beste forslaget meningsløst. Så lenge det snakkes om kunnskap uten at man legger forholdene til rette for at man skal klare å ta inn kunnskapen, vil vi aldri dra nytte av milliardene som dyttes inn.
Pedagogisk forskning sier at for eksempel barn med ADHD lærer mye bedre når de får bevege seg enn når de sitter i ro. Hva om vi snakker om disse når vi skal lage en skole som virker for alle? Jeg har ikke tall på alle de lærere som har sagt at «men du mener da ikke at de skal få lov å bare gå rundt i klasserommet? Da forstyrrer de jo alle de andre barna!»
Nei, jeg mener ikke at man i et klasserom med 30 elever skal la en eller to gå rundt og plage de andre. Jeg mener ikke det. Jeg mener faktisk at hele konseptet med klasserom er utgått på dato. Vi tror vi sparer penger, men det koster vanvittig mye i den andre enden. Det koster å holde folk med trygd, det koster å skaffe ekstrapedagoger, det koster å reparere den psykiske skaden vi påfører barna. De som dropper ut får ikke «kunnskap».
De som dropper ut får ikke den kunnskapen som politikerne gnåler om. Hver gang jeg hører ordet kunnskap nevnt av politiker, får jeg gåsehud og nervøse utbrudd. Det er det huleste ordet jeg vet om. Hva i huleste er kunnskap?
Ah, joda, jeg vet jo det. De har i grunnen sagt det. Det er lesing, skriving og regning. Selv om et samlet pedagogisk miljø MÅ vite at ingenting av dette foregår isolert. Men politikerne, og da spesielt høyre, er grådig opptatt av at det er det som er viktig. Det er viktig, det er ikke det, men det er mye som er viktig. Lesing og skriving og regning er faktisk nyttige redskaper for alle ting som elevene også burde ha lært. De burde ha lært å produsere ting, for eksempel. Da mener jeg ikke sjablonger, men skikkelige ting, som vi mennesker kan ha bruk for. For å klare å lage tingene, må de kunne regne, lese og notere. Det er praktisk læring; noe som mange av dropoutsene faktisk etterlyser.
Mangler de som dropper ut kunnskap? Ja. Alle mangler kunnskap. Skolen mangler kunnskap om hvorfor disse elevene dropper ut. Elevene det gjelder, har den kunnskapen. De har kunnskap om kommunikasjon som ikke virker, om hvordan man kan bli deprimert av å sitte i timesvis og ikke følge med. De kan ha mye annen kunnskap også, som aldri blir oppdaget i skolen, fordi skolen er for opptatt av sitt eget paradigme.
Så lenge politikerne skal definere hva som er kunnskap, vil vi aldri få bukt med utdroppingsstatistikkene. Skolen vil fortsette å skape tapere.
Det er mye som er bra i skolen. Mange dedikerte, flinke lærere. Men rammene er ikke gode nok. Rammene er en trang sko. Så trang at mange av de beste lærerne ikke orker mer. Kan vi begynne å tenke nytt snart?
Dagens paradigme dreier seg om kunnskapsoverføring fra lærer til elev og at kunnskap er en enhet som kan måles. Den måler bare én av intelligensene som mennesker har ujevnt fordelt. Saken er at for å få til en skikkelig god skole som sørger for at de fleste kommer helskinnet gjennom, trenger vi sosial intelligens, emosjonell intelligens og kreativitet. Ting som en del politikere omtrent slåss om å fortrenge til fordel for «kunnskap».
Så lenge vi ikke prioriterer slike emner i skolen, vil vi aldri utdanne eller sysselsette folk som kan få milliardene som spyttes inn i skolen til å virke.
For hvor skal de ha lært det?
Trudeimpulser 
Du har glemt noen i det man kaller skole for alle. Kunnskap er viktig, og sosial intelligens kan være viktig for mange. Noen av oss er ikke så godt utstyrt, eller altfor bra utstyrt, kan jeg vel kanskje heller si. Man mangler å se det enkelte individ. Derfor dropper mange med asperger syndrom/autisme ut av skolen. Ikke fordi eleven ikke elsker kunnskap, vedkommende kan fint være den flinkeste eleven i hele klassen, med unntak av når det gjelder samarbeid, men fordi man blir hundset og plaget og mobbet ut av skolen, både av medelevene og av lærerne, også. Og opplæringsloven gjelder også for mennesker som oss, selv om det skulle man kanskje ikke tro at den gjorde.
Jeg har nok ikke tatt med alt, nei! Det er mange grunner til at mennesker dropper ut av skolen. Poenget mitt er egentlig bare at det pøses på med penger til ting som ikke virker. Et godt klassemiljø er avgjørende for at barn skal føle seg trygge, og trygghet er avgjørende for læring. Jeg tror ikke at kollektivt antimobbefokus er veien å gå, heller, fordi at det jobber MED problemet i stedet for å sørge for at grunnlaget for at alle barna skal ha det godt sammen er til stede. Mobbing hører ikke hjemme i et godt klassemiljø. Om alle kunne lære seg fordelene ved å kunne skape gode sosiale relasjoner, å gjøre hverandre gode, å heie på hverandre, da hadde vi ikke hatt mye utdropping. Man dropper ikke ut der hvor man har det godt. Det er noe å tenke på 🙂
Jeg har jobbet i klasserom hvor den svakeste, minst sosialt tilpassede gutten ble så til de grader passet på av de andre. Ingen kunne komme og skade den gutten! Det var ikke bare rørende, men flott å se hvor bevisste de andre ble av å ta vare på ham!