Krig og elendighet

Vi lever i en utrygg verden. Det har vi alltid gjort, men utryggheten og uhyggen har kommet nærmere oss i det siste enn på lang tid. Europa har nesten virket fredelig siden krigen. Norge har vært det fredeligste sted på jord. Nå lever vi med terrortrusselen over oss til daglig. Og i Paris smeller det.

Hvorfor? Hvordan kan det skje? Hva får mennesker til å spre så mye hat og uhygge? Hva gjør at vi har fått terroren så mye nærmere innpå oss nå?

Det finnes sikkert mange forklaringer. Men noen virker så opplagt at vi burde ta det inn over oss. På den annen side er det åpenbart at det er forskjell på hva folk synes er åpenbart. Og her ligger selvsagt kimen til mye konflikt. Konflikt som kan eskalere og gjøre mye skade, enda nærmere.

Jeg var i Frankrike i 1994 og var innom to politistasjoner for å anmelde to ulike innbrudd i bil. Disse episodene vekkes til minne når det nå spørres hvordan franskfødte mennesker kunne finne på å skade sitt eget land på en slik måte. Hvordan de kunne finne mer tilhørighet i ISIS enn i sine hjembyer i Frankrike. Fordi svaret kan gjerne ligge i disse episodene.

Innbruddene fant sted i Paris og Montpellier. Vi hadde fullstappet bil, da vi strengt tatt var på camping. Ruter knust, innhold stjålet. Politiet fortalte at vi ikke måtte parkere bilen i slike områder med noe som helst synlig innhold. Dersom du parkerte en bil ved stranden i Montpellier, ville folk knuse ruten for en sigarettpakke. Det lever fattige mennesker i Frankrike som blant annet kom dit etter at kolonitiden opphørte. Folk fra de tidligere koloniene fikk opphold i de mest nedsarvete områdene med de dårligste levekår uten mulighet for jobb. Det blir kriminalitet av sånt. Dette ble jeg fortalt av politiet. Marokkanere, Algeriere og Tunisiere, de fleste muslimer, levde i fattigdom i randsonene av storbyene. Det er ikke fordi de er muslimer, men fordi de er fattige, og ikke ser poenget med å være lovlydige. Kan det tenkes at det nettopp er disse som føler nærmere tilkytning til ISIS enn til det landet som gir dem levekår som vel er bedre enn dem de kom fra, men akk, så mye verre enn folk flest?

Vi kan lukke øynene for dette og tenke at det er til pass for dem. Det virker å være nokså menneskelig, hvis man skumleser kommentarfelt. De burde være takknemlig for at de fikk tak over hodet. De kan ikke komme her og klage. Det kan så være, men en slik foskjellsbehandling kan bli til raseri, og raseri kan føre til mye skummelt.

Og nå kommer Syrere til Norge. Og andre på flukt. I hopetall. Og kommentarfeltene hyler om utakknemlige mennesker som skal være glad for at de i det hele tatt får komme inn. Og Frp forlanger at de skal bli dårligere mottatt enn hva vi har vært vant til her i landet, slik at vi ikke blir fluepapir på lykkejegere. Men de tenker ikke på at vi da skaper frustrasjon, som igjen kan bli til raseri, som igjen kan bli det vi nå se i Paris. Der har de mange mennesker som de har måttet slippe inn i landet, for så å servere dem et nesten greit liv.

Saken er den at om vi gjør noen vondt «fordi de fortjener det», er vi selv med å skape terror. Vi er i utgangspunktet ikke bedre enn terroristene. Men vi gjør dem også til frustrerte medborgere, hvor de mest sårbare av dem lett kan bli offer for manipulasjon fra ekstremister.

I England har de også opplevd mye terror. De er verd å nevne fordi terroren også ble sett på som religiøs, men ikke muslimsk. Der oppsto mye fælt mellom protestanter og katolikker. Kristne, altså. De drepte, og bedrev herverk, ikke fordi de var kristne, men fordi de hadde det dårlig. Og de brukte religionskortet. Selv om det åpenbart var ren og skjær politikk, og utført blant fattige. I England som i Nord-Irland. På nittitallet hadde de ikke bosspann i London, fordi det var der bombeme ble lagt. Frykt, terror, var en del av hverdagen. Fordi de som utførte disse handlingene ikke hadde det såpass bra at det var verd å ta vare på. Fordi de ikke hadde noe å miste.

Dagens terrorsituasjon startet utvilsomt for oss med 11. september. Terroren kom til USA og krig ble erklært. The War on Terror er åpenbart logisk for noen, men for meg er krig mot krig kun fortsettelse av krig. Eskallering, om du vil. Det har skjedd. Det er IKKE mindre terror i Vesten enn det var før krigen mot terror startet. Vestlige land bomber, eller bidrar til bombing, i muslimske land hvor de anser det som sin oppgava å blande seg inn. For meg er det åpenbart at det fører til mer hat mot Vesten. For å være ærlig, synes jeg det er med rette. Hvem vil ikke hate de som tok livet av din bror eller onkel, eller datter eller mor? Og hvis dette noen som tok disse livene ikke hadde noen som helst tilknytning til stedet de bombet? Slikt hat måtte være det mest naturlige i verden.

Hat ligger ikke for alle. Å uttrykke hat ligger ikke for alle. Å gjengjelde det som har ført til hat ligger for kun noen få. Men når vi skaper så mye hat, får vi det igjen. Dermed fører hat til utrygghet i hele verden. Deres hat og vårt hat. Terroristene ønsker hatet velkommen; de lever av det, de yngler på det. Og som samfunn biter vi på. Det er så mye hat i kommentarfelt i dag at det virker sannsynlig at terroren vil komme hit også, på en eller annen måte. Hvis vi ikke skal si at den alt er her.

Politiet er utstyrt med våpen. Jeg satt og spiste på en restaurant heromdagen. Inn kom væpnet politi. De var trolig bare sultne, men for meg er slikt en påminning om at terroren er også her, når jeg spiser. Flyplasser er evige påminnelser om at vi er i fare. En liten vannflaske kan bli til bombe, og vips er du død.

Samfunnet hardner til. Som i Paris har vi lært oss å la maskiner vise oss tillit på offentlig transport, mens menn og kvinner i uniform skal aksjonere for å sjekke om du var verdig den tilliten. Og menn og kvinner i uniform blir truet på livet av mennesker som finner dem provoserende. Provokasjon er blitt vår tids kustus. Det er de samme mekanismene som settes i sving, om de ikke er like sterke. Men det er en begynnelse.

Forskjellen på fattig og rik øker stadig. Det er vel det mest skremmende. For i et samfunn som går på skinner, hvor noen har det mye dårligere enn andre, oppstår nettopp denne frustrasjonen som kan bli til så mye mer. Folk trenger tilhørighet og mening med livet. I «verdens rikeste land» (som vi ynder å kalle oss, selv om vi beviselig ikke er det) føles det ekstra ille å være utenfor. Å mangle jobb. Å ikke ha råd til alt reklamen sier at vi MÅ ha. Å se andre ha råd til å dra til Syden minst en gang i året. Å si til klassekameratene at de ikke kan være med hjem, fordi det er så flaut trangt og gammeldags der. Vi lever i et land som er bygget på likhet, hvor forskjellene stadig øker. Og de som har det tristest, kan sitte i timer bak en skjerm og øse av sin frustrasjon. Og spre frykt, og spre uhygge.

At vi i det hele tatt har en offentlig debatt om godhetstyranniet er et tegn på det samme. Det er slutt på at det er typisk norsk å være fredelig og human. Vi skal være med på denne nedkjølingen av samfunnet, og bekjempe godhet med nedrig argumentasjon som setter likhetstegn mellom godhjertet og dum. Inkluderende og naiv. Som om ikke historien har bevist, gang på gang, at det eneste som hjelper mot krig, er fred. Det eneste som hjelper mot hat, er kjærlighet. Krig avler krig.

Våre politikere tror at den eneste rette måten å møte denne hardnende verden på, er ved økt maktbruk. Mange tror det. Men historisk er det ikke den veien som har vunnet frem. Ghandi, Mandela og Luther King jr. har gått inn i historien som de som faktisk fikk til å endre verden til det bedre med fredelige virkemidler. Hvem har klart det samme med krig?

Det er på tide å dra lærdom av historien. La oss gjøre det vi kan for at alle skal ha det bra, uansett farge og religion, og uansett hvor de er. Selv om de er på et asylmottak nær deg. Alle mennesker har behov for trygghet, mening og mestring og en økonomi som gjør at man har råd til å komme seg frem i livet. Ser du deg om, er det de som ikke ser mening i dette livet som prøver å finne måter å få det bra i det neste. Sånn var det i middelalderen, og sannelig er det ikke slik er her også. For mange mennesker har det ikke bedre i dette livet enn at de ønsker å ødelegge det. For seg selv og andre.

Kjærlighet og hjertevarme er ikke naivt. Det kan vise seg å være det eneste gangbare, også denne gangen.

Fant denne delt på Facebook, fra Wikileaks, uten opphavsperson. Veldig god illustrasjon!

Fant denne delt på Facebook, fra Wikileaks. Veldig god illustrasjon!

Dagbladet har en sak om banljeuene i Paris, hvor de fattige bor.

Advertisements

Posted on november 16, 2015, in Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: