Perfekt er SÅÅÅ 2015!

Jeg har vært litt sånn på boligjakt i det siste. Både hatt leilighet ute for salg, sett etter leilighet å kjøpe og sjekket ut leiemarkedet. Samt smugkikket på alt som ikke er på noe marked. Dermed har jeg fått det der perfekte opp i halsen. Grundig lei. Og tenker at nå må vi videre.

20160118_122000.jpg

Det begynte selvsagt med vår egen visning. Nå skulle leiligheten vises frem i all sin prakt, fotograferes og gjøres deilig for potensielle kjøpere. Perfeksjoneres. Bort måtte alle personlige eiendeler og alt som ga hjemmet sjel. Fotografen kom og sa at leiligheten så grei ut, den! Han hadde snudd i døren ved tidligere anledninger, fordi selger ikke hadde deilig nok leilighet å selge. Glatt og pregløs, altså.

Parallelt vandrer jeg altså gatelangs på leit etter en ny leilighet. Ikke «ny» som nybygget, men «ny» som i en annen enn den jeg hadde. Og alt var like «nytt» i betydningen nyoppusset. I betydningen hvite vegger, nylagt tregulv, nytt, hvitt kjøkken. Alt like pregløst, alt like kjedelig og upersonlig. Jeg begynte å lengte etter noe ordentlig gammelt noe. Et sted hvor jeg kunne male veggene turkis og gulvene lilla og alle dørene med ulike motiv. Eller noe sånt. Jeg holdt på å daue av kjedsomhet.

Vår leilighet, som altså er til salgs, er åtte år gammel. Stor, fin, fabelaktig, og dønn sentral. Man kan lure på hvorfor jeg vil selge. Men så vil jeg ikke det på markedets premisser, viser det seg. Vår fine, luftige leilighet mottok en skambudrunde som jeg bare ikke kunne akseptere. Eiendomsmegleren rådet meg til å takke ja, men det er fordi han er eiendomsmegler. Han skal selge, han. «Du skjønner, de ville ikke by så mye, for det var så mye de måtte gjøre med leiligheten.» Blæh. Han ene skulle leie ut, for det er jo veldig smart å dele opp en leilighet i tre-fire soverom og felles stue til studenter – tenk for en pris han får for det! (Jammen ikke rart han bød lite…) mens han andre sa at gulvet selvsagt måtte byttes ut og kjøkkenet måtte skiftes og alt måtte jo få nye overflater. Det ville jo koste en formue. En åtte år gammel leilighet. Joda, den er brukt, men hallo?

Jeg vandret meg utover Nordnes, og kikket på de gamle husene med innbydende urban sjarme, hvor menneskene i dem har brukt eksisterende skavanker til å fremheve sjarmen i det.  Og jeg tenker: Det er DET som er by. Det er det som er urbant. Man finner noe som ikke er perfekt, fordi perfekt, det er i Fana, det. Urbant er sånn: Man tar det uperfekte og bruker fantasien, kreativiteten, til å lage noe unikt. Det unike, det er DET som er urbant. I forstadene finner du rekkehusene og alt som smaker av konformitet. Byene skal være kreativitetens høyborg. I byene er alle kulturaktivitetene samlet. I byen skal kulturfolk ville bo. Men Bergen, den holder på å bli fullstendig pregløs inni. Og det som er inni, det preller ut. Hvordan vi har det rundt oss, påvirker hvordan vi blir utad.

Jeg skulle ønske jeg ikke måtte selge den flotte, brukte leiligheten vår. Det neste jeg skulle gjort med leiligheten var såvisst ikke å male veggene en ny nyanse av kritthvit, eller finne et nytt, moderne kjøkken. Jeg orker ikke tanken på at åtte år gamle (HTH!-)kjøkken er utdatert! Er vårt samfunn blitt så perfeksjonsfiksert og bruk-og-kast-orientert at ingen faktisk vil ha leiligheter med skjønnhetsfeil, da frykter jeg for hvem vi har blitt. Jeg tar meg i å tråkke ned dørene på Fretex for å få inspirasjon til tidløst interiør. Interiør med sjel og kjærlighet. Vakre stoler og spisemøblement som ville laget et grunnlag for kreativitet rundt fargevalg og innredning. Jeg er møkklei av alt som er likt og pregløst.

Kan ikke noen snart fortelle vårt samfunn at pregløshetens tid er over! Vi er sultne på noe nytt, nå! Noe gammelt. faktisk. Fra alle de tenkelige og utenkelige tidene hvor alt ikke var glatt og kjedelig.

Folkens, hvitt er nå det nye furu. Jeg mener, hvitt er like grusomt kjedelig som helfuru var blitt på nittitallet. Like redselsfullt som syttitalls var på åttitallet. Verden går videre, men alltid på overtid. Og nå er overtiden kommet.

Tiden er inne for et comeback for rokokko. Eller barokk. Eller noe annet ekstravagant. Velkommen, nye tider. 2015 er over. Takk og lov.

 

 

Advertisements

Posted on januar 18, 2016, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. AMEN! Dette er jeg SÅÅÅÅÅ enig i, Trude! Tiden er kommet for å få sjelen tilbake i våre omgivelser – vi trenger det så sårt!

  2. Jaaaa!
    Vi finner også bare nystrøkne, upersonlige hus! Det eneste jeg ønsker er at huset har riktig antall soverom og god standard. Og god standard betyr bra materialer og vedlikehold. Men hvor er murstein, morsom tapet, 70-talls chic, hjemmelagde bokhyller og alt det andre fine som lager et deilig hjem? Nei nå er alt hvitt og grått med de GRUSOMME BOKSTAVENE OG SKRIFTEN PÅ VEGGEN! Jeg trenger ikke at det står HOME på hylla mi. Men siden de hjemmene er så pregløse, så er det kanskje nødvendig, slik at beboerne vet hvor de hører hjemme….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: