Kunne det vært meg?

Skjermbilde 2016-02-08 kl. 12.27.25

Jeg var på teater heromdagen og så «Samtale før døden – Eichmanns siste timer». Eichmann hadde logistikkansvaret for jødetransporten under annen verdenskrig. Han nektet skyld. Han gjorde jo bare jobben sin, og han gjorde den godt. Han sendte flere millioner jøder i døden. Selv hadde han «ingenting imot jøder». Han var ikke rasist, altså. Han gjorde bare det han var satt til å gjøre, som et ærefullt oppdrag.

Spørsmålet som ble stilt var om massesuggesjon kan få flertallet til å velge feil, og om historien kan gjenta seg.

Tiden er absolutt inne til å ta temaet opp. Jeg har ikke hørt diktet «Du må ikke sove» siden jeg gikk på ungdomsskolen – nå dukker det opp til stadighet. For det er minst like gyldig nå.

Kunne det vært meg? Kunne jeg ha vært en som hørte på argumentene om hvor farlig andre mennesker er for samfunnet vårt, i den grad at jeg var villig til å se dem torturert, eller drept? Frihetsberøvet, nektet dem å se sine kjære på syv år, tvinge dem til manuelt arbeid (som vi engang kalte slavearbeid)?  Kunne jeg vært med på retorikken som gjorde handlingene mindre «farlige»? Jødene ble «eksportert». De ble flyttet med tog, til en endestasjon. Denne eksporten endte i et innelukket område som stinket av råtnende og brente lik. Bildet er jævlig, og de fleste som ser tilbake på det som de ikke var med på, som uhyrlig. Vi er ikke sånn. Er vi vel? Eller bruker vi bare andre ord?

Eller er det nettopp det vi ser der ute, akkurat nå? Bare at denne gang heter de ikke jøder. De heter muslimer. Det er fremdeles oss mot dem. Denne gangen heter interneringen «lukkede asylmottak». De er «ikke som fengsler», fordi flyktningene kan vandre fritt innenfor murene.

Her følger litt klipp-og-lim fra Bergen Fengsel sine sider:

«Oppdelingen i flere avdelinger og videre i små boenheter, åpner for rike muligheter både for differensiering og nærkontakt mellom innsatte og ansatte. Innsatte får her tilbud tilpasset sine behov, samtidig som kravene til sikkerhet reguleres i forhold til hva som er nødvendig.  Tilbudene til innsatte varierer fra avdeling til avdeling hva gjelder skole, arbeid og fritidsaktiviteter og følger således den differensierte anstalts-strukturen også på dette området.» Er disse mottakene noe helt annet?

I fengsler er det forholdsvis stor grad av bevegelsesefrihet hva angår de ikke aller verste kriminelle. Men mennesker på flukt er vel i utgangspunktet ikke blant de verste kriminelle.

Retorikken, altså. Ord gjør at vår behandling av mennesker virker mindre inhuman en den er. Vi vil fengsle mennesker i nød, og kalle det noe annet. Ettertiden vil nok se det for hva det er.

Det ER ikke uproblematisk å ta imot veldig mange mennesker med annen kultur enn vår på en gang. Det var ikke uproblematisk å ha ulike kulturer på ett sted før, heller. Jødene var annerledes. Derfor ble retorikken godtatt. Det var oss og dem. Og hvem har vi mest empati med – oss eller dem? Oss, selvsagt.

Det var flere på den tiden også. Homofile, for eksempel. De ble gasset, de også. De var fremmede, og ikke noe vi ønsket å ha i vår kultur. Negre har også kjent på vår grusomme side. Selv om de var importert som slaver for vår kulturs utvikling, ble de hatobjekt som vestens hvite lett kunne forklare som mindreverdige, med vår påfølgende soleklare rett til å diskriminere som best vi kunne. Urbefolkninger verden over har blitt slaktet og forvist fordi vi mente at vår rase var bedre. Det viser seg at vi ikke har blitt noe bedre der, heller, hvis vi skal vie oss med det ytterste høyre i Frp.

Saken er at det er lett å dele verden opp i oss og dem. Nå er det muslimene, men det har alltid vært noen. For vi har alltid flyttet på oss. De australske aboriginerne kom trolig til Australia for 75,000 år siden. Smak på det tallet… Vi snakker ikke om migrasjon de siste 200 år. Vi snakker om like lenge som vi har kunnet bevege oss.

Nyere historie viser at den hvite, kristne mann har flyttet mye på seg. Kolonitiden spredde oss til alle verdenshjørner, med enorm tro på egen overlegenthet. Vi forlangte at man overalt hvor vi kom skulle bøye seg for vår religion, vår kultur, våre språk. Kanskje ikke akkurat norsk, for vi var bare bønder og fiskere på den tiden, uten den helt store selvtilliten. Vårt språk var vel helst dansk da. Vi emigrerte til USA, og beholdt bunaden, religionen og til en viss grad språket. De fleste norskamerikanere kan vel den dag i dag ordet bunad. Og lefse.

Men nå kommer altså folk andre veien. Til oss. Vesten har blitt så mye bedre. Norge har blitt søkkrikt, og blir karakterisert som ett av verdens beste land å bo i. Det er jo vår katastrofe. Det er jo derfor folk kommer hit – fordi det er et godt land. Så skal vi unngå denne invasjonen, må vi gjøre ett av to: Vi må få slutt på denne evalueringen (men da har vi ingen å sammenligne oss med) eller vi må gjøre landet vårt til et mindre attraktivt sted. Og her er vi nå. Er det det vi vil?

Er det mulig at Norge er i ferd med å bli et mindre attrativt sted å bo? Ja, mener jeg. For det har sjelden vært spredd så mye frykt. Sjelden har det vært så mye hat å spore i media og på gaten. Nettopp det som har gjort Norge til et fredelig og trygt sted er i ferd med å forsvinne i hatretorikk som ikke gagner noen, andre enn de som trives i frykt. Er det dette landet vi ønsker oss?

Mennesker flykter. I millioner. De fleste kommer ikke hit. De fleste kommer til andre land, som Hellas, Italia, Tyrkia, Tyskland, Sverige, Storbritannia, og nabolandene. Etter hvert som disse landene får problemer, vil vi også få problemer. De vil føle seg oversett og urettferdig behandlet, siden de har tatt brorparten av problemet på seg. Vi vil ikke lenger ha noen posisjon som fredsnasjon, som etisk foregangsland eller som et godt land å bo i. De gode hodene vil ikke komme til Norge for å jobbe. Fredsprisen blir en vits, og vi vil ikke ha mulighet til å snakke frem menneskerettigheter i verdenssamfunnet. Vi vil ikke ha noe å være stolt av.

For nesten 30 år siden bodde jeg i England. Jeg fikk høre tre ting om Norge: At vi hadde isbjørn i gatene, at vi var hovedstaden i Sverige og Quisling. Norge var ikke mye å være stolt av. Vi var lillebroren til Sverige på alle måter: I Grand Prix, på ski og økonomisk. Det forandret seg mye på noen år. Plutselig var vi best. På ski, i fotball, økonomisk og moralsk. Heiane for et land å være stolt av. Rosetog og kvinnefrigjøring og oljefond. Velferdssamfunnet fremfor noen. Men akk, så lenge var Adam i Paradis. Vi trengte bare en human katastrofe og vips! har vi en ytre fiende vi kan samle oss mot.

Men nei, vi er ikke samlet. Ikke på noen måte. Det er mange som blir livredd denne hatretorikken. De fleste holder seg unna. Mange orker ikke lese aviser engang. Dermed er debatten skjev. Og dermed får hatretorikken ta overhånd.

Kan det vi ser nå, være begynnelsen på en ny forfølgelsestid? Kan retorikken få mange til å velge feil side? Kan flertallet ta feil? Det er spørsmål som vi kan stille oss, med 2. verdenskrigs minner i bakhodet. Kan retorikken til de hatefulle få fotfeste? Kan vi unngå det? Og – vil vi det?

Hatretorikken vil ikke holde flyktningene unna. Mennesker på flukt er på flukt. De må dra et sted. (Se bare på hva som skjedde da de fjernet de narkomane fra Nygårdsparken. De forsvant ikke fra jordens overflate! De flyttet bare på seg.) Hatretorikk skaper hat og frykt. Det er ikke flyktningene dette først og fremst går ut over. Det er ikke de 20 000 internerte menneskene fra fremmede land dette først og fremst går ut over. Det er oss. Det er Norges 5,2 millioner mennesker det går ut over. Det er vi som må leve uten fred og fordragelighet oss imellom. Allerede er vi delt. Vi er enten naive sosialister og godhetstyranner eller brune fascister. Vi er indre fiender. Alle som kaller hverandre for disse grusomme ordene er part i vår indre ordkrig. Det kan skape, og skaper, indre hat. Fordi noen millioner mennesker utenfor oss flykter fra krig og elendighet. Som om det er oss det er synd på. Men det blir det, hvis vi lar det fortsette.

Vi må ikke sove. Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Vi må ikke synes så inderlig synd på oss selv som må se verdens nød i øynene. Det er ikke vi som lider.

Ikke enda. Men det blir det snart.

Kunne det vært meg som lyttet til retorikken og trodde på den, fordi at den høysropende majoriteten sier det? Hvem er den høytropende majoriteten nå? Tror du på den? Skal vi stilltiende la det skje? Eller skal vi fortsette å klubbe hverandre i hodet med hatefulle ord? Eller finnes der et bedre alternativ?

 

 

 

 

 

Advertisements

Posted on februar 8, 2016, in Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: