Hva skal skolen lære bort?

Stille klasserom. Tredve elever sitter dypt konsentrert over tentamen. I dag lærer de fint lite. I dag skal de vise hva de kan prestere på fem timer utfra et gitt oppgavesett. Stoffet har de vært gjennom. Men hva lærer de her?

Skolen er heftig diskutert for tiden. I innland og utland. Er skolen foreldet? Er den for dårlig? Hva gjør en skole til en god skole? Hva skal den inneholde? Herom strides kanskje de lærde, men mest påfallende er at det egentlig ikke diskuteres. Alle vil ha mer kunnskap. Og nå endelig er det noen som vil ha MINDRE pensum. Men hva innebærer det? Hva skal vi ha mindre av? Hva skal de kunne mer om? Hva er målet, utenom å unngå å brenne ut elevene? Eller å skore best mulig på disse bisarre prøvene.

Jeg retter en engelskstil. Wow, så bra. Eleven har vist at han kan formulerer sine tanker langt bedre enn jeg trodde han ville få til. Så reflektert! Språket er ikke akkurat en femmer, men adskillig bedre enn Jens Stoltenbergs. Oppsettet er ikke helt etter de akademiske kriteriene vi bedømmer etter. Men heiane så bra! Treer!

Når elevene sammenligner karakterer seg imellom, er ikke treeren en god karakter. Det kan være pinlig dårlig, hvis vennene har fem. Det kan føre til at eleven tror han er dårlig i engelsk, og ikke vil bruke det mer. Men jeg har nettopp sagt at det var kjempebra. Hva teller mest, kommentaren eller karakteren? Det siste. Så klart. Dermed har eleven lært at han ikke er flink, og dett var dett.

Celine sin stil er umoden. Språket er plettfritt, men hun har ikke forstått den akademiske sjargongen eller måten vi ressonnerer på. Hun har en naiv tilnærming til samfunnet hun lever i. Hun er bare ikke utvokst i hodet. Hun også får en treer. Det er som Rasmus som fikk tre i basket fordi han var for kortvokst. De blir ikke målt utfra egne muligheter, men utfra noen felles definerte kriterier. Slik at de kan måles og sammenlignes. Men de lærer ingenting av det. Kanskje blir de høy nok eller moden nok om et år, men da blir det ikke målt. Karakteren er satt.

Fredrik er et geni. Seks i omtrent alle fag. Bedre enn alle de andre. Definerer seg selv som en ener som ikke trenger annet enn å være best. Velger utdanning på øverste hylle, og oppdager til sin store frustrasjon at han faktisk ikke er en ener. Han er akkurat lik som alle de andre på samme studiet. Hans identitet slår sprekker. Hans selvbilde var galt. Innledningen til voksenlivet blir alt annet enn den dansen på roser som han var forespeilet.

For hva er det vi lærer elevene? Det lesses på med kunnskap, kunnskap og atter kunnskap. Hodene fylles og kroppene sederes. Sitt i ro, ti still, ikke spis mat, ikke snakk med noen, se interessert ut, ta hånden i været når det er noe. Hør etter. Skriv. Men hva er poenget?

Vi utdanner elever slik at de kan komme visere ut i andre enden. Det hadde de faktisk gjort uansett, tiden tatt i betraktning. Så hva er det for visdom de bør ha ervervet?

Amerikansk forskning viser at voksne som er godt ferdig med utdanningen sin ikke lenger husker det de lærte på skolen. Det som ble memorert, sitter ikke lenger. Det satt til prøven, men ikke stort lenger. Det kan da umulig være poenget med læring. Det er ikke egentlig læring.

Men dette er vel egentlig det skolen går ut på. Les, fyll hodet, gjør det bra på prøver og kom deg videre til andre studier. Om du får bruk for det du har lært? Vel, det er jo ikke sikkert. Det vet man jo ikke før man kommer dit. Så hva er det da viktig å lære?

Hvis du er rævva dårlig i matte er det sannsynlig at du ikke har særlig lyst til å bli ingeniør. Hvis du er skikkelig elendig til å tegne, kan det tenkes at det ikke er der du skal legge inn alle girene. Ikke at det spiller moen rolle, for her er det null fokus i skolen. Hvis du derimot har fingre med ADHD som tegner ustoppelig, er det ingen som spør om du vil videreutvikle disse evnene. Du skal helst temme dem. Enda det gjerne er her drømmefremtiden din ligger.

Hva er det som fremmer læring? Hvordan lærer vi best? Det er egentlig ganske opplagt. Vi lærer best når vi har lyst til å lære, fordi vi interesserer oss for det vi lærer. Når ADHD-fingrene får støtte i kunnskap om form og farge, så det de gjør gir gode resultater. Når du skal legge ditt eget parkettgulv er det viktig at det ser bra ut! Da kommer mattekunnskapen godt med, og det du ikke kan, det googler du! Jeg har ikke tall på de eksemplene på voksne som har lært seg å dirke låser, strikke, lage Pavlovakake, fordi de måtte, fordi de ville, fordi de hadde tilgang til Google. Dette kan også skoleelever. Men hva må de? Hva vil de? Det er DET vi må se på! Vi må gi dem et prosjekt!

Kunnskap og testing er verdiløst så lenge det stopper med det. Og i altfor stor grad stopper det med det. I dag har vært en bortkastet dag for elevene, for de har ikke lært noe. De har kun vært marionetter i dette spillet om karakterene. Det er ikke gitt at de beste får best karakter akkurat i dag. Det er ikke gitt at de dårligste er dårlige. Det er bare en måte å måle på. Og måten vi måler, er avgjørede for hvilke videre muligheter de har. Eller tror de har. Det er noe i at tro kan flytte fjell. Men hva lærer vi dem å tro? At de er middelmådige, dårlige eller flinke. Vi lærer dem ikke at der finnes en verden der ute hvor læring er både selvfølgelig og kjempespennende. Og at det kan de fortsette med resten av livet, om de vil.

Min påstand er at all testingen tar fokus vekk fra læringen. Elevene er mer opptatt av antall ord enn hva de skriver, mer opptatt av karakteren de får enn tilbakemeldingene. De er mer opptatt av målingen enn av målene. Det har skolen lært dem.

Nå er ikke alt helsvart. Jeg går rundt til hver oppstrakte hånd, smiler godt når de spør «hvilket ord var det jeg ikke skulle bruke? Hva gjør jeg når jeg har gjentatt meg selv her?» Ikke at jeg kan hjelpe dem nå, men det viser at de har lært å lure. Det rører et lærerhjerte. For spørsmålene tar de med seg, og husker svarene når de har fått dem, fordi det var de som spurte.

Og der er vi ved læringen. Hvordan skal vi få dem til å lure? Få DEM til å stille spørsmålene? For da vil de eie kunnskapen, ikke bare låne den frem til første prøve.

Skolen må vise elevene at det er de selv som har glede av læringen. Det er de selv som må lure for å vite hva de skal finne ut av. Nysgjerrighet er en dyd, og å finne ut av ting er mestring. Kunnskap er ikke en gitt enhet. Fakta er ikke én sannhet. Det finnes ikke to streker under svar. Det finnes bare spørsmål. En uendelighet av spørsmål som bare venter på å bli drøftet. Og det faktum kan selvsagt diskuteres. Gjerne inni en jordhytte elevene selv har laget.  Eller whatever. Svarene er ikke for meg å gi. Jeg foretrekker spørsmål.