Karakterer forteller ikke alt

IMG_7685Et leserinnlegg i Bergens Tidende om en tiendeklassing som tross hardt arbeid, vil ende med karakteren én i matematikk, har skapt debatt. Både saken og debatten er interessant.

Først av alt må jeg si: Ære være denne jenten som orker å jobbe så hardt med noe hun finner så vanskelig. Måtte hun få belønning for strevet! Om ikke nødvendigvis i form av en mattekarakter, men i evnen til å stå på og ikke gi seg, selv om det butter imot. Det heter styrke.

Dernest vil jeg si at jeg aller helst ville sluppet å vite at der finnes voksne mennesker som i et kommentarfelt kan få seg til å påstå at et barn som sliter såpass mye med matematikk, er tilbakestående. Jeg skulle ønske at voksne mennesker visste bedre enn å kommentere slik. Jeg skulle dessuten ønske at voksne mennesker hadde mer kunnskap enn som så. Det trenger slett ikke være noe som helst galt med et barn som ikke oppnår forståelse i matematikkfaget på ungdomsskolen. Historien har gjentatte ganger motbevist nettopp dette. Barn som ikke forsto matematikk i grunnskolen har sågar endt opp som matematikere i moden alder. Mange av de som har nådd aller lengst her i verden, har strevd med å innordne seg og tilpasse seg den smale sti som skolen er. Hardt arbeid har gjort dem seige nok til å forfølge sine drømmer, mens evnen har kommet når tiden var inne – for dem. Og det faktum at de ikke har passet inn i formen som skoleverket har, er nettopp det som gjør dem nytenkende. Det er de som brøyter vei.

Det er ikke dermed sagt at alle som sliter, vil komme til å gjøre noe stort med livene sine. Historien viser også det. Mange gir opp. De fleste går det faktisk bra med. Jeg kjenner mange som slet med matematikk som er blitt ganske flinke på sine respektive felt likevel. Meg selv inkludert. Jeg syntes teorien var ubegripelig kjedelig og komplett uforståelig, men den dagen jeg skulle på salg og skulle beregne endelig pris på varen, var det slett ikke noe problem likevel. Du skjønner, at det er bare i teorien at teori er det samme som praksis. 70% av opprinnelig pris er vel verd å finne ut av, dersom du har dyr smak og dårlig råd. Når prosentregning fører til en lekker skinnjakke, er det langt fra det samme som et tall med to streker under i en regnebok.

Mange store pedagoger er fullstendig klar over at den beste måten å lære på, er ved å følge nysgjerrigheten. Dette er motsatt av hvordan vi driver skole på i Vesten. Her skal man gjøre det som skal gjøres på det tidspunktet som skolen vil. Det være seg i eller utenfor skoletiden. Det kan være det fungerte i arbeidslivet da det besto av produksjon. Men det fungerer ofte ikke i læring. Noe annet er at mennesker utvikler seg ulikt. Noen trenger mange år på å utvikle matematisk modenhet, eller språklig modenhet. I disse årene blir de målt på linje med de som tar denne formen for kunnskap enkelt. I min erfaring foregår det ulike læringsprosesser i de ulike menneskene. Det er ikke slik at det er en tid for teori (Alder seks til tjueto) og en tid for arbeid (tjuefem til sekstito). Det er slik at vi alle lærer, hele tiden. Noen mer enn andre. Og jeg tror at de som strever mest, gjerne driver og lærer mer utenom når de ikke har kapasitet til å få inn den akademiske teorien som skolen forventer. Kanskje lærer de mye mer om mennesker, eller om læring, eller om universet. Store spørsmål som tar mye plass, men som vi ikke lærer noe om på skolen. Skolen evner på ingen måte å fange opp disse talentene. Det betyr at vi kun fokuserer på det som de ikke fikser, og neglisjerer det de egentlig bør jobbe mer med. Det som vi som samfunn kunne tjent mest på.

Og der er jeg inne på det sentrale her. For jeg leser til stadighet, i kommentarfelt og mellom linjer, og hører folk sier, at vi må jo tilpasse oss – nei – DE må jo tilpasse seg – det samfunnet vi lever i. Det er det tristeste jeg hører. At vi har et samfunn hvor vi ikke verdsetter disse annerledestalentene, disse menneskene som har slike gaver som vi ikke ser. De som jobber seg søvnløse for å klare å passe inn, eller de som drømmer seg så vekk at de ikke engang står på eksamen. De som ikke klarer å se at det overhodet er relevant. Kanskje nettopp fordi det ikke er det.

Amerikanske undersøkelser viser at de fleste etter endt utdannelse, har glemt det meste. Vi husker de store linjene, men ikke detaljene som ga oss de gode karakterene. Hvorfor er det da dette som regnes som viktigst?

Som jeg sier til min sønn som heller ikke er så overvettes interessert: Det viktigste er ikke karakterene du oppnår, men hva du lærer. Sørg for å få med deg det du trenger. Klarer du det, er du modnere enn hva som forventes av deg på skolen. Og da har du noe å ta med deg videre i livet, til videre læring, i eller utenfor institusjon. Karakterer er egentlig revnende likegyldig, i den store sammenhengen. Men den store sammenhengen virker å være så ytterst uinteressant i dagens skoledebatt.

Det aller viktigste vi kan lære våre (skole)barn, er at de er verdifulle, og at det er håp for dem. Og at vi elsker dem. Da blir det folk av dem. Trolig så bra folk at de ikke rakker ned på andre mennesker i kommentarfelt. Da har vi begynt å nærme oss et samfunn det er greit å leve i for alle. Det er dette skolen burde ha som sitt fremste mandat: Å skape en fremtid og et bedre samfunn. Karakterer er bare et måleinstrument, og er faktisk ikke en del av dette mandatet.

Så kan vi snart begynne å si at karakterer ikke er det som skal til for å klare seg i verden? Det har nemlig aldri vært sånn før, og vi bør ikke la det bli sånn nå heller, at vi utestenger de som ikke lærer skolefag innenfor rammen av tiden som skolen bestemmer. Vi kan ikke si at dårlige mattekunnskaper gjør deg uegnet til å virke i samfunnet.

Jeg sier ikke at skolen ikke er viktig, eller at karakterer er unyttige. Bare at skolen faktisk ikke er så viktig som vi tror, og ikke for alle. Den er faktisk for dårlig for noen av oss. Den er et system, et paradigme, som passer for noen, men ikke for alle. De som strever for en dårlig karakter, har kanskje helt andre evner som skolen aldri oppfatter, fordi den leiter på feil sted.

“Schools teach children to obey. They espouse the things we—the ruling generation—want kids to know. No wonder most schools are pressure cookers where bored teachers meet bored children…. Modern education is a wasted investment. It doesn’t deliver what we need the most: creative answers to the challenges of our times… It isn’t a surprise that many of the people who’ve had the greatest influence on our times were—from the perspective of education—failures.” — Jurriaan Kamp, Ode magazine editor

 

Mennesker som ble noe tross store problemer på skolen: 

Edvard Grieg – verdenskjent komponist

Albert Einstein – en av våre største tenkere og vitenskapsmenn

Kjell Inge Røkke – fisker og kjemperik

Srinivasa Ramanujan – matematiker fra fattige kår i kolonitidens India

Scott Barry Kaufmann – psykolog og forsker som forsker på nysgjerrighet som drivkraft, etter selv å ha brutt ut av spesialskole for evnesvake

Richard Branson – businessmann

Quentin Jerome Tarantino – filmskaper

Woody Allen – filmskaper

og mange, mange flere…

 

 

 

 

Advertisements

Posted on mai 22, 2016, in Pedagogikk, Politikk, skole. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: