Fraværsgrense eller ei?

IMG_9200Det har ikke vært mangel på innspill i debatten om fraværsgrense i den videregående skolen. De har belyst regelens innvirking på psykisk syke og mobbing på den ene siden, og den oppdragende effekten av å stille krav på den andre. Jeg ser begge deler, men ender alltid med å spørre: Hva med resten, da? De som ikke er nevnt i denne debatten?

Saken er at vi har én videregående skole i Norge. Den er akademisk og skal gi grunnlag for videre studier. Selv det som tidligere var yrkesskolen følger i stor grad samme kriterier. Her skal alle passe inn. Derfor må vi ha en skole som favner vidt og gir alle det de trenger. Det er vanskelig å få til, og når sant skal sies, er vi ganske langt unna innfrielse. Derfor har vi også stort frafall og demotivasjon. Politikere, uansett parti, finner quick-fix-løsningsforslag og skaper selvsagt debatt. Men de kommer ikke til å løse noe særlig på denne måten. En slik quick-fix-løsning som skal gjelde for alle, har ikke med i betraktningen at elever er forskjellige. Fraværsregelen vil virke på noen, men ikke på alle.

Jeg hørte en kommentar her om dagen som gikk ca slik: «Folk som urettmessig oppnår suksess er grådig irriterende».  Er det slik vi tenker? At ikke pokker om noen skal klare seg gjennom videregående UTEN å ha jobbet like mye som oss?

I et gjennomsnittlig klasserom sitter 30 elever. Gjennomsnittet er passe pliktoppfyllende, passe arbeidsomme, passe like. De klarer fint å innfri skolens krav, fordi de er passe gjennomsnittlige, og skolen er tilpasset dem. Dette gjennomsnittet forstår ofte ikke at ikke alle er som dem, noe som gjenspeiles i denne debatten. Det er nok av innspillere som hevder at alle bør kunne klare å leve opp til de gitte krav. De tilhører denne gruppen. Det faller dem lett, derfor bør alle klare det.

Så har du periferien. Der sitter elever som sliter, og elever som har altfor lett for å lære. Der sitter elever som har et liv som ikke gir rom for akademia akkurat nå. Der sitter elever som er så lei at de holder på å gå fra konseptene. De vil ikke nødvendigvis ha lettere for å møte opp dersom kravene til oppmøte blir høyere. Men det som verre er, er at de ikke vil ha nytte av det. Det er kun til nytte for gjennomsnittet, som ikke liker at andre slipper unna med mindre innsats enn det de selv legger ned.

Så hva skjer dersom vi innfører en fraværsgrense? Trolig at noen møter enda de ikke gidder, men enda troligere, at flere faller ut. Til hva? Og er det i så fall til pass for dem at de ikke lenger har noe å gå til?

Hele debatten viser at dersom du er frisk, så skal du gjøre som gjennomsnittet, ellers har du ingen verdi. Da vil vi ikke lage skole til deg. Da vil vi ikke gi deg noen tilbud.

Men som sagt, bare gjennomsnittet er gjennomsnittlig. Hva skal de andre gjøre? Før vi kan skvise dem ut av det eneste offentlige tilbude som finnes, må vi ha et alternativ til dem. De må ha et sted å passe inn, et sted som kan guide dem ut av tenårene og inn i voksenverden som faktisk verdsetter dem for dem de er. Når vi skviser dem ut, forteller vi dem at de ikke er verd noe. Det betyr at vi sløser bort store ressurser. De kan ende på samfunnets utgiftsposter i stedet for der hvor de burde være: Blant neste generasjon av landsbyggere. For vi trenger også de som ikke er gjennomsnittlige.

Nå er det ikke egentlig noen som er gjennomsnittlig. Gjennomsnittet er resultatet av et regnestykke som måler egenskaper i tall og finner ut hva som er cirka midpunktet. I dette er det periferier, noen skorer høyt og noen lavt. Og noen helt utenfor skalaen. Det kan være greit å ha sagt.

Blant de som skorer utenfor skalaen, finnes veldig intelligente mennesker, veldig kreative mennesker, veldig kloke mennesker, men også mennesker som sliter med å lære. Dyskalkuli, dysleksi, store huller i tidligere skolegang av ymse årsaker, eller bare grundigere innlæringsbehov. Vi vet at mange med dysleksi, for eksempel, har blitt politikere eller millionærer. Vi vet at store kunstnere  har vært skoletapere. Vi vet at skolen aldri har møtt alle behov. Vi burde egentlig vite at allmennskolen aldri vil møte alles behov. Derfor er det ganske vanvittig at vi tror at alle disse vil få mer motivasjon av å bli strøket av listen dersom de detter av lasset en stund.

Jeg kan være helt med på at vi kan ha en skole som krever 90% oppmøte og fullt fokus. Men da må vi først – FØRST – ha et alternativ til de som ikke vil eller bør skvises inn i denne formen. Vi må ha alternativer til dem som trenger oppfølging på høyt nivå og vi trenger alternativer til dem som trenger praktisk rettet utdanning. Vi trenger å huske at de også er unge, uferdige mennesker som trenger veiledning og motivasjon. De kan ikke seile sin egen sjø selv om de er annerledes. Det er ikke bare å ta fagene som privatist, for det er ikke alle som faller utenfor A4-arket som har struktur eller drivkraft til å få det til på egenhånd.

Derfor mener jeg at fraværsdebatten bør tas når vi kan tilby dem som ikke holder ut gjennomsnittsmodellen et alternativ som de kan få til. Samfunnet har egentlig ikke råd til noe annet.

 

 

 

Advertisements

Posted on juni 6, 2016, in Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: