Far vel, Brønnøysund. Jeg stikker!

IMG_9197

La meg nå seile min egen sjø. (Bilde fra Festspillene i Bergen) 

Det er nå som jeg holder på å legge ned Impulssenteret jeg virkelig ser det absurde i den allment aksepterte forretningskontrollen som styrer bedriftsvirksomheter i landet. Etter år med «Ja, men det må jo være kontroll», og «Men du må jo forstå at det er sånn det må gjøres» har jeg begynt å kjenne på en nagende «tror de virkelig det?». Jeg har hele tiden vært frustrert over pålegg og tungroddheten, men det er først nå jeg ser at hele forretningsverden er forblindet av skolebøker og læresetninger som sier at det er sånn det må være.

Det er nå som jeg holder på å legge ned Impulssenteret jeg ser at handelshøyskoleforretningsmodellen hindrer deg i å utføre det som er den egentlige bedriftsideen. Det er ikke årsegnskap og reiseregningsskjemaer og åpne poster som er den egentlige bedriftsideen, med mindre du jobber med regnskap. Det er opplest og vedtatt at dette er en udiskutabel del av å drive et firma, selv om det ikke har noe som helst med ideen å gjøre. Men det er nå jeg finner ut at det ikke er sant. Det er ikke mulig at tusenvis av forretningsideer skal måtte bli værende i skrivebordsskuffen eller gå dukken lenge før den har utspilt sin rolle, bare fordi at ting som ikke har noe med saken å gjøre, ikke går rundt.

Jeg legger ned Impulssenteret fordi at kravene til rapportering ble for tidkrevende og kostbar. Til slutt konstet det meg mer enn jeg tjente. Ikke fordi at behovet ikke er der, ikke fordi at ideen var dårlig. Årsaken er uteukkende at jeg enten selv må gjøre ting jeg ikke kan (noe som medfører feil og dertil hørende bøter) eller jeg må betale andre for å gjøre det. Ikke forstår jeg at det er mulig, men jeg har opplevd måneder hvor utgiftene til regnskapsfører har vært større enn inntektene. De vet å ta seg betalt, disse regnskapsførerne. Ikke bare det, de vet å få deg til å føle deg som en komplett idiot som ikke automatisk forstår kodene de opererer etter, og at konsekvensene ved ikke å forstå dem, er den sikre bedriftsdød. Hvis man ikke lærere seg å gi litt komplett f, kan man lett utvike seriøs angst for alt som minner om tall og regnskapsførere. Det tjener de selvsagt mye på. Da overlater du regnskapet til dem, og de skriver timer med gaffel. Jeg legger ned Impulssenteret selv om epostkassen min fylles av spørsmål om jeg kan hjelpe, eller om der finnes tilsvarende i Oslo. Jeg legger ned til tross for at kunder sier at de endelig har funnet den hjelpen de trenger. Så hvorfor legger jeg ned? Nei, det er det jeg spør meg. Jeg legger ned et AS utelukkende fordi rammeverket pålagt oss er for dyrt og vanskelig og ikke har noe med saken å gjøre. Så hvorfor skal jeg slutte med det? Nei, si det. Det kan jeg faktisk ikke.

Jeg startet Impulssenteret fordi jeg fikk en bedriftsidé i hodet som løste utfordringen med at vi behandler mennesker som faller ut av jobbkarusellen på en måte som gjør dem MINDRE egnet til  komme tilbake. Jeg kom fra slike system, og var frustrert. Jeg vant et anbud og kom igang. Og der var jeg inni systemet. NAV kjøpte tjenester, men snakk om «du må jo forstå at det må være sånn». Man tror det jo selv, helt til man ikke lenger får anbud og må stå på egne bein. Det er de egne beina som gjorde at jeg fortsatte. Jeg opplevde at jeg sto mye støere på egne bein.  Ikke økonomisk, men kreativt, og hva angår de menneskelige resultatene. Jeg opplevde at for hver gang jeg fikk nei på en søknad, jo mer trygg ble jeg på at det var min modell som virket. Jeg holdt på å dø økonomisk, men det var nå læreprosessen virkelig startet, det var nå jeg kunne gjøre ting helt uten styring utenfra. Det var nå veien til suksess begynte.

Det er i motgang du merker hva suksess er. Det var i den økonomiske motgangen jeg så at

IMG_9215

Do as you are told. Åh, nei, så var det ikke på ordentlig 🙂 

selve ideen til Impulssenteret var god. Så god at den var umulig å gi opp. For det er ikke pengene som styrer. Det er behovet for å fokusere på å løse et problem. Ikke en fritidssyssel ved siden av en «virkelig» jobb. Ditt faktiske hovedfokus. Det er det som heter sosialt entrerenørskap på fint i våre dager. Du ser et sosialt problem som du ønsker å bruke hovedtiden din på å gjøre noe med. Da trengs inntekt, men det er ikke det som er førsteprioritet.

For meg er det økonomiske en forbannelse. Ja, jeg trenger penger. Men ikke så mye. Penger trenger man til å dekke livsnødvendigheter som tak over hodet, litt mat, litt klær og litt frihet til å ta deg en ferie når du holder på å bli utbrent. Du trenger litt penger for å føle deg relativt fri. Til å gjøre det du har mest lyst til å gjøre. Men for meg var det jeg hadde mest lyst til å gjøre, selve jobben min. Jeg fikk så mye igjen for den at jeg faktisk trengte mindre penger. Akkurat det fikk meg faktisk til å føle meg rik. Jeg er fri fra behovet for mye penger. Så hvorfor skal da penger være så styrende? Hvorfor skal Brønnøysund ha rapport om hvor lite jeg har tjent, slik at et regnskapskontor må ha det lille jeg har tjent for å regne det ut og sende det inn? Og hva i all verden får dem til å mene seg berettiget til å ta inntil 53 000 for for sent innlevert rapportering? Rapporteringen er et penge- og papirhelvete som koster uendelig mye penger og tid som går til noe som har null niks med saken å gjøre.

Nå som jeg legger ned Impulssenteret kjenner jeg på en enorm lettelse. Jeg skal ikke lenger forholde meg til slike instanser. Jeg skal ikke forholde meg til dem som sier at «dette må du priortere. Dette er viktig.» For jeg er uenig. Det er ikke viktig. Nå skal jeg vise min prioriteringsliste.

 1) Familie.
Mitt hovedansvar er mine barn og mine nærmeste. For dem skal jeg sørge for en trygg oppvekst med tak over hodet, mat på bordet og tid til en avbalansert prat. (Det skjer ikke når jeg sitter inne på Altinn og banner). Denne prioriteringen er absolutt og ufravikelig.

2) Bedriftsideen.
I mitt tilfelle Impulssenteret. Den er en integrert del av meg og betyr fryktelig mye. Jeg er lojal mot ideen, jeg vil utvikle ideen og først og fremst vil jeg hjelpe andre på den måten som jeg kan ved hjelp av denne ideen. Ideen er sykt god. Jeg får til stadighet tilbakemeldinger på at den er for god til å være sann, den har hjulpet mennesker utrolig, og mange har så lyst til å være med og gjøre det samme. Det har vært utrolig viktig for meg å utvikle, markedsføre og prøve å få det til å gå rundt. Et blodslit, men verd alle de ni årene. Uten bedriften, er jo ikke rapporteringen relevant, så derfor kommer ikke rapporteringen i nærheten av annenprioritering.

3) Jobb/lønn
Denne henger sammen med punkt 1. Jeg må ha nok penger til å forsørge mine barn. Da må jeg ha jobb ved siden av. Min utdanning tilsier lærer. Jeg tror nok at alle som har barn i skolen vil mene at jeg bør skjøtte den jobben best mulig. Dette dreier seg om mennesker, som i mine øyne er viktigere enn Excel. Dersom ikke jeg er godt forberedt, vil elevene bli utrolig slitsomme, og jeg får ikke overskudd til de andre prioriteringene. Så denne jobben er nødt til å komme høyt oppe på prioriteringslisten.

4) Søknader…
Jfr. pkt 2. Så lenge jeg hadde tro på at det gikk an å få støtte til bedriften min, søkte jeg på alt som virket mulig. Jeg fikk mange indikasjoner på at dette burde gå. Men en søknad er tidkrevende, tar gjerne uker, og det er dokumentasjon opp, ned og i mente. Men så lenge jeg trodde dette kunne redde firmaet mitt, prioriterte jeg det slik at jeg skulle rekke tidsfristen. Siden det er tidsfrister på slikt, sier prioriteringen seg selv.

…og da hadde jeg i grunnen brukt opp det folk flest ville si var den tiden de har til rådighet. Til slutt var jeg alenemor på flyttefot med 98% lærerjobb, noen viktige søknader å sende inn i tillegg til foredrag og veiledning og et uforståelig problem med Brønnøysund som jeg ikke fant ut av. Så prioritering nummer fem ble faktisk kroken på døren.

5) Brønnøysund/rapportering
Må gjøres, innen frister, og dette kan kun gjøres av den personen som ikke skjønner systemet, selv om det er pålagt å skjønne det, for alle må da vite det. Man har ANSVAR som bedriftseier. Og det ansvaret koster deg dyrt.

Så dyrt er det ansvaret at jeg kaster inn håndkleet og frasier meg ansvar for rapportering. Det gjør jeg mens epostene renner inn om jeg kan være så snill å hjelpe. Det ser fortsatt ut som at jeg har en kompetanse som mangler der ute. Og klart jeg kan det. Jeg slutter jo ikke å være meg bare fordi jeg ikke orker Brønnøysund? Det å ikke orke Brønnøysund og sånt er også en del av meg, så hvorfor skal jeg forholde meg til det, når det holder meg nede?

Nå som jeg holder på å legge ned Impulssenteret, skjønner jeg at det ikke er det jeg gjør. Jeg løsriver Impulssenteret fra et alfor komplisert rammeverk og frigjør det så det kan finne sin egen form.

Trenger du hjelp, sier du? Jeg har ikke noe lyst til å si nei! Jeg ser ikke logikken i at jeg ikke skal bruke mine evner til det de er ment for. Jeg ser ikke logikken i at min idé skal ligge ubrukt. Jeg ser ikke logikken i at jeg skal slutte å drømme og tro, sammen med alle som har behov for å øve på å drømme og tro på en mulig fremtid hvor man får bruke sine evner. Faktisk er det en del av min personlighet å drømme, tro og prøve; jeg kan ikke la være.

Det er da jeg ser at mine behov som menneske veier mye sterkere enn samfunnets behov for kontroll. Jeg nekter å følge flokken og gjøre det som blir forventet, fordi «du må jo skjønne at det må være sånn», når jeg selv føler at det faktisk er nødt til å være på en helt annen måte. Jeg har gjennom min noe aparte måte å tenke på, truffet hundrevis av mennesker som faktisk føler som meg, og som gjerne ville ha drevet sine egne, samfunnsnyttige firmaer, hadde det ikke vært for et knusende rammeverk. De kunne fulgt sine egne gode ideer i stedet for å være sykmeldt fra stoppeklokkejobber. Men de tør ikke, for kravet til rapportering skremmer vettet av dem. Og stemmene rundt som sier at «du må da skjønne at du ikke kan gjøre noe sånt». Fordi et system definerer dem som skal lykkes, til å være de som er flinkest på Excel. På den måte skusler vi bort mange flotte ideer og mange gode evner.

Det kunne vært meg. Men beklager. Jeg får ikke til å gi opp. Jeg forandrer bare reglene slik at jeg kan fortsette å leke. Ikke bare for min egen del, men også for alle de som blir rammet av de samme reglene, men som gjerne skulle funnet en annen modell.

So come on! Let’s play! Det er litt som om en barnehage som skulle ta bort gjerdene som holdt barna inne. Skummelt som bare pokker, men det går bra hvis du bare finner en annen måte å beskytte barna på. Selv om det finnes pekefingre i bøtter og spann som sier at det ikke går, så vet vi jo at det går. Det gjorde det før noen laget barnehager med gjerder…

Eller oppfant Brønnøysundregistrene.

 

 

IMG_9448.JPG

Der ute et sted, der er løsningen. Se ut! Det er sånn vi kommer videre!

Advertisements

Posted on juni 20, 2016, in Politikk, Sosialt entreprenørskap. Bookmark the permalink. 4 kommentarer.

  1. Betyr dette at du oppretter enkeltpersonsforetak, eller tenker jeg fortsatt inni boksen da? 😉

    • Du er nok fortsatt inni boksen da 😀 Foreløpig gjør jeg det som hobby, frem til jeg finner ut en bedre løsning. Det kan være hobby frem til det går med overskudd, og det er jo enten ikke sannsynlig med det første, eller så er det ikke noe problem å få det inn i ordnede former igjen. Men jeg tror jeg vil foretrekke å jobbe for en bedre løsning for sosiale entreprenørskap!

  2. Jeg har drevet ILIANA akademiet fra 1983 – som selvstendig arbeider ( enpersonsforetak) og har valgt å ha ddenne org.formen selv om et AS med styre +++ kanskje virker mer «seriøst»? Men det er innholdet av hva du tilbyr som er der det seriøse skal ligge. Og jeg har greid meg bra og undervist tusenvis i hele landet samt utdannet lærere i SELVutviklingskurs som kan ta jobben videre som enpersonsforetak. Søknader ga jeg opp, særlig Innovasjon Norge, som bare tok tia mi over 3 år og holdt på å knekke et paralellt prosjekt selv om jeg fyllte alle kategorier for søkere. Her var det nok et kjønnaspekt også. Kvinner i utkanten får skjedent støtte til småbedrifter. Jeg ønsker deg lykke til – for det er bedre å ha egen kontroll og frihet til å skape, enn å bruke for mye tid på et system som ikke forstår små og enpersonsbedrifter, som forøvrig er det 60% av alle bedrifter i Norge er.

    • Systemet med rapportering ol tar bort fokus fra det som du skal drive med. Fokus er ett av kriteriene for suksess. Derfor er rapportering en motvirkende faktor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: