Brexit og Trump – hva skjer´a?

IMG_0269.JPG

Utenfor

Det er spennende tider i politikkens verden. Jeg kan ikke huske sist politikk var så engasjerende. I USA er det presidentvalgtider og verden klør seg i hodet over hvordan de mest ekstreme politikerne fosser frem, på begge sider. Og i Europa melder England seg ut. Fremmedfientligheten har gode kår, og trolling på nett er like vanlig som tagging er i storbyer. Folk er sinte, og sier fra.

Egentlig humrer jeg litt i skjegget. Jeg har i årevis ventet på at noe må skje. Verden har vokst inn i himmelen og lenger. Vi kan få nesten hva vi peker på. Det er blitt en menneskerett å reise langt på ferie hvert år, og et par fotballsko koster over tusen kroner. Vi kan irritere oss over prisen, men kjøper uten å blunke. Det var ikke sånn før, og det er ikke sånn for alle. Men det er standard. Standarden er blitt så høy, men i den vestlige verden er det stadig flere som ikke får ta del. Hva tenker de i grådighetens tidsalder?

Vi har hatt demokrati en stund i de vestlige land. Alle har stemmerett så snart de er myndig. Fattig og rik. Mann og kvinne. I mange år har det vært slik at en del følte at politikken ikke angikk dem. Politikk er for de spesielt interesserte. Derfor har vi hatt en lang tid med cirka status quo. Reformer fra venstre og høyre har vært som å flytte kalkulatoren fra ene siden av pulten til den andre. Who cares? Gjesp. Men nå er det annerledes. Nå snakker politikerne til de sinte. De fattige. De uten utdanning. De som ikke får jobb. De snakker som om det er noen andres skyld, og som at det er noe vi kan gjøre noe med. Bygg en mur, hold dem ute. Det er meksikanernes skyld, muslimenes skyld, IS sin skyld, polakkenes skyld. Sånt har vært sagt bestandig, men ikke fra politikernes munn. Ikke annet enn de ekstreme. Car I Hagen og Jean Marie le Pen. De vi ikke tok helt seriøst.

Forresten, det har vært gjort før. Men det kan vi ikke snakke om. I vanskelige tider har politikere fanget massene med samme diskurs. Det er jødenes feil. Det er de kristnes feil. Det er engelskmennenes feil, eller irene. Blodbad har det vært mange ganger. Nordmennene har tatt jobber både i Amerika og i Spania, og de har dradd med seg fremmed språk og kultur og forlangt å få holde på den, og dermed utvanne den lokale. Historien er eldgammel, og den har likhetstrekk hver gang. Vi liker ikke endring. Det samme skjedde faktisk da vaskemaskinen kom. For ikke å snakke om fjernsynet. Alltid vil vi klage. Men det går helst bra.

Det skrives mye om den ene prosenten som stikker av med alle pengene i verden. Det skrives også om den skrumpende middelklassen, og det store prekariatet. Mon om ikke der er en sammenheng. De stadig flere som ikke får blir stadig mer frustrert. Frustrasjonen settes fyr på av politikere som vet å utnytte den. «Vi ser dere er sinte! Det har dere grunn til!» Så eksploderer det. Hat og agresjon kommer til overflaten, i grupper, i flokk. Hatet har fått en kanal, og plutselig stemmer millioner på Donald Trump og England ut av EU. Ikke fordi det løser noen problemer, men i protest. Folk er sinte. Og trolig med god grunn.

Norge har vært et rolig land i et rolig hjørne av verden. Vi skorer høyest på levekårsundersøkelser år etter år. Vi har rosetog og er snille med hverandre, vi har liten forskjell på fattig og rik. Sånn jevnt over. Men hatet ulmer også her. Og forskjellene øker. Flere har mindre, flere blir frustrert. Jeg er litt redd for det jeg ser politisk. Look to USA, der er alt så mye bedre. La oss følge våre helter politisk. Men hvorfor det, når vi har det så mye bedre, og de er på full fart mot kaos? Hvorfor tar vi etter den populære retorikken som gjør så stor skade i resten av verden? Burde vi ikke lære av de som kan best? Når det viser seg å være oss selv?

Jeg likte Brexit-rystelsen. Ikke fordi jeg synes det virker særlig lurt. Men fordi vi trenger noen jordskjelv. Når frustrasjonen ulmer i vesten i år etter år, må noe skje. Vi trenger en opprydning, og den bør være bedre enn det som har vært prøvd så altfor lenge. Vi trenger å se at samfunnet som helhet ikke har godt av at noen holdes utenfor. Når alt politikerne sier, er at de arbeidsledige må lære å stå opp om morgenen, når sykmeldte skal straffes på pungen fordi vi ikke «har råd» til å betale ut sykepenger til så mange, når statoilsjefer får millioner i etterlønn, når urettferdigheten har gått ut av alle proporsjoner, da må noe skje. Da må vi vekkes og se at det ikke hjelper å tråkke på de som har minst. Ikke så lenge de som har minst blir flere og flere, og har like mye makt i sin stemme som de med lommeboken full. Da vil plutselig en valgkamp ende med at det verste alternativet vinner, det som skaper størst kaos og endring. Nettopp fordi det er det vi trenger.

Var det ikke noen som sa «vi må ikke sove»? Plutselig ble vi vekket med et brak. Kanskje det er bedre enn alternativet. Ikke at jeg vet hva alternativet var, men det virket mer som en seigpining. Verden har overlevd så mangt, og det gjør den nok nå også. Men den rystes, og vi vet ikke hva utgangen av denne tiden er, heller. Men det skjer i alle fall noe. Måtte vi klare å få til noe konstruktivt av det!

 

 

Advertisements

Posted on juni 29, 2016, in Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: