Er et hardere samfunn løsningen?

Jeg leste nylig en artikkel om tårenes historie. Det viser seg at det ikke er lenge siden tårer var et legitimt utløp for følelser, for menn på linje med kvinner. Man gråt for å påkalle empati når man hadde behov for det, og fordi det hjalp. Da vi begynte å flytte til byer hvor vi omgikk oss med fremmede, ble gråten i større grad temmet, og den begynte å bli forbundet med svakhet. Gråt ble erstattet med en stadig økning i psykiske problemer. Døråpneren til en samtale rundt problemene ble sett på som et kvinnelig anliggende. Den dag i dag vet vi at kvinner gråter mer, og kvinner er flinkere til å snakke om sine problemer.

Denne historien forteller meg om en herding av et samfunn som tidligere var åpnere. Jeg skal ikke si at alt var bedre før. Det var kanskje til og med enda viktigere å snakke om vansker tidligere, fordi livene generelt var hardere. Men et menneskeliv er ikke blitt problemfritt. Og tydeligere enn noensinne ser vi at psykiske problemer har uroende effekter langt utover de personene det gjelder. Psykiske problemer er et samfunnsproblem. Så hvorfor da ser vi en tilhardning av samfunnet?

Vi har egentlig aldri levd i en fredeligere tid enn dette. Det vil si, det ser ut til å forandre seg. Grunnen er frykt. Politikere og media slåss om å spå de frykteligste fremtidsutsikter, å blåse opp alle de grusomme hendelsene som vi ser i Europa og resten av verden i dag. Ingen snakker om det som går bra, selv om de fleste av oss har et trygt og godt liv.

Fryktelige ting skjer. Ustabile mennesker som helt åpenbart ikke har trygge og gode rammer rundt livene sine monterer bomber på seg selv og detonerer dem i menneskemengder, de skyter vilt om seg eller kjører busser inn i folkemengder. Dette er ikke mennsker med god jobb, fine familieforhold og et samfunn som bryr seg. Dette er mennesker som ikke har det bra og som ikke får utløp for sine følelser. De sitter ikke på gutterommene og gråter. De raser. De finner seg likesinnede, gjerne på nett, som er like sinte som dem selv. Og så smeller det.

Samfunnet gråter ikke for dem eller med dem. Samfunnet fordømmer dem, både før og etter. Fordi frykt avler frykt og sinne avler sinne. Dette ser vi så tydelig, men hvorfor lar vi det fortsette?

For ganske nøyaktig fem år siden hadde vi en grusom hendelse i Norge, utført av en sinna utenformann med en ustabil psyke. En som barnevernet sviket, som samfunnet hadde sviktet, helt til det smalt. Hva gjorde gode Norge da? Faktisk det aller beste vi kunne gjort. Vi gråt. Vi gråt sammen. Vi sørget. Vi satte ikke oppflere gitter, vi laget ikke mer hat. Vi hadde en kollektiv bevisst holdning rundt det samfunnet vi ønsket å ha. Det var da.

Nå ser vi en tilhardning av samfunnet vårt, i takt med en tilhardning av verden rundt oss. Konkurransen om høyest mur, dårligste vilkår for de som trenger hjelp, strengeste straffer gjør samfunnsdebatten skremmende. Frykt avler frykt som igjen blir til sinne. Samfunnet blir utrygt – til tross for at ingenting faktisk har skjedd på norsk jord de siste fem årene. Men rundtom i Europa og midtøsten og Amerika sitter sinte unge menn og lager bomber og kjøper våpen. De er ensomme, utstøtte og vil ikke lenger leve. De tar gjerne med seg så mange som mulig fra det samfunnet de ønsker seg vekk fra. De er ødelagte av det harde samfunnet som de ikke føler seg velkommen i. Og vi svarer med et enda hardere samfunn. Strengere straffer. Høyere murer. Hardere bud. Strengere krav.

Da jeg var i bryllup i Tyrkia for et par uker siden, opplevde jeg et samfunn hvor alle stolte på hverandre. Ute på gaten var alle naboene invitert til feiring, og damene lot veskene sine stå ubevoktet mens de danset. Nå sier jeg ikke at Tyrkia er verdens tryggeste land, men at et slikt lite, tett samfunn, hvor alle passer på hverandre, er mye tryggere. Der hvor alle er inkludert, hvor alle vet om hverandre. Hvis storsamfunnet kunne være like påpasselig med hverandre, ville mye vært gjort. Det er alles ansvar å passe på hverandre.

Det er dette samfunnet vi nordmenn har vært så stolte av. Det er det som plasserer oss øverst på alle statistikker for trygghet og gode liv. Vi har et felles ansvar for hverandre. Dersom noen faller utenfor, vil noen fange det opp og sørge for at de klarer seg. Hos oss heter dette NAV. Alle betaler for at NAV skal passe på for oss. Vi betaler oss ut av ansvaret. Det skremmer meg langt inn i hjerteroten når jeg hører politikere si at vi skal stramme inn på disse hjelpetiltakene. Hvis du ikke har de samme ressursene til å stå opp om morgnenen og yte din skjerv, skal du tvinges til det. Ellers taper du livsgrunnlaget ditt. Dette er det samme som blir sagt i samfunn som har store forskjeller mellom fattig og rik. Som har store problemer med fattigdom, hjemløshet, overarbeid, psykiske problemer og, ja, massedrap. Dette er en villet utvikling. Ikke fordi noen vil at vi skal ha et utrygt samfunn, men fordi noen tror at noen fortjener mer enn andre.

Leser vi politikernes løsningsforslag for et bedre samfunn, dreier det seg i stor grad om å finne syndere og å legge byrden på dem. Det er jevnt over de som har minst. Flyktninger, innvandrere, sosialklienter, NAV-ere. Storpolitikere foreslår å stenge grensene for alle som vil komme inn i landene våre, enda terroristene er født i landet. De løser ingenting med sine forslag, bare bygger opp under frykten for det fremmede, slik at de selv slipper ansvar. Men vi trenger bedre froslag. Vi trenger forslag til hvordan vi kan leve tryggere liv, fri for frykt for morgendagen. Livet er en utfordring, men ikke i den grad at vi trenger å frykte for våre liv i hverdagen.

Leser vi dessuten sakene om disse som utfører terrorhandlinger, ser vi et mønster. De har vært mobbet, de har ikke et nettverk rundt seg som holder dem fast. De har det ikke bra med seg selv. Ingen har latt dem få snakke ut når de ønsket å gråte, så de ble bare sint.

Jeg sier ikke at vi skal gråte med dem etter at de har utført sine grusomme handlinger, selv om det ikke hadde vært så galt, det heller. Jeg sier at vi må gråte med dem FØR de tar med seg våre naboer inn i døden. Vi må lytte til dem og sørge for at de har håp og en mening med livet. Kun da vil vi unngå at det smeller. Forebygging dreier seg ikke om å ha skuffen full av våpen, men om å hindre at noen har lyst å blåse seg selv og andre til himmels.

Forebygging er å være et godt samfunn for alle. Vi gjør det best ved å starte med oss selv. Eller å fortsette der vi slapp, før vi lot oss rive med i hylekoret om å strupe fienden blant oss. Rosetoget for fem år siden finnes fremdeles i oss. La oss finne det frem igjen, før det er for sent.  Bare se til USA. Der vinner Donald Trump. Det er lett å spre frykt.

Men frykt er ikke oppskriften på et godt samfunn. Det er derimot omtanke for hverandre og en felles forståelse av at vi er sammen om dette samfunnet. Vi har alle et ansvar for hverandre.

 

 

Advertisements

Posted on juli 26, 2016, in Mennesker, Politikk, Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: