Et stoffstykke til besvær

Burka eller ikke burka er for meg ikke spørsmålet. Men det er det som diskuteres, og det er i de diskusjonene jeg merker jeg blir tillagt meninger jeg ikke har. Jeg er ikke motstander av burka og hijab, men det er ikke det samme som jeg ønsker at Norge skal bli et muslimsk land, eller at jeg er for undertrykking. Jeg er veldig langt unna undertrykkingsvennlig. Derfor blir jeg egentlig så frustrert av hele debatten at jeg burde holde meg unna. Bare det at den rører noe i meg som ikke har med islam å gjøre i det hele tatt. Den har med måten man uttrykker seg gjennom klær på. Og ikke minst har den med min egen historie å gjøre.

For å forklare hva min historie og burka har felles, skal jeg fortelle om en båttur jeg hadde i går. Det var en traurig gjeng med turkledde mennesker fra hele verden som dro med Norled sin hurtigbåt fra Sogn. Egentlig la jeg ikke merke til så mange før jeg faktisk la merke til en hijabkledd damegjeng fra et midtøstlig sted i verden. Mor og døtre og barnebarn, tror jeg. Mor var skikkelig traust med heldekkende skaut og strikkejakke. Kunne vært en hvilkensomhelst gammel bestemor fra da jeg var liten. Hennes døtre bar skaut også, men på dem så jeg stort sett luggen. Den yngste av dem, sikkert i midten av tyveårene, var den kuleste på hele båten. Skautet rammet inn de sminkete øynene og leppene, hun holdt en kaffekopp med hender hvis negler var like lange som mine, men velstelte og røde. Og DE bootsene.  Tunge, svarte, råkule. Jeg merket at jeg spurte meg selv om hun virket undertrykt. Dernest la jeg merke til at hele familien, inklusive moren, bar sminke.

Så kom jeg på et bilde av min mor. Det finnes et bilde av min mor så glamorøst at du vil ikke tro det. Et selvsikkert smil under falske vipper, velsminket og nyfrisert. Det var damen sin, det!  Pappa pleide å skryte av hvordan hun dreide hoder der hun trippet på sine høye hæler. Min mor var eplet som falt langt fra stammen. Min onkel angrer fremdeles på at han ikke oppdro henne skikkelig. For i hennes slekt var sminke synd.  I det lille samfunnet på Bømlo hvor min mor vokste opp, skulle det egentlig litt til å bryte ut, å trosse skikkene. Men det var jo bare å flytte til Bergen, hvor kulturen var mye åpnere.

Og der ligger altså likheten. Det er mange former for undertrykking. Det er mange kulturelle uttrykk, religiøse eller ei, som føles kvelende. Men det går an å komme seg ut av det. Det går gjerne en generasjon eller to, men påvirkning utenfra og økonomisk mulighet til å klare seg selv, gjør at det gjerne går den veien som det bør.

På Bømlo, i min slekt, var det mye som var synd. Min oldefar, som drev hjørnesteinsfabrikken, er kjent for sin nulltoleranse for røyk og drikk. Historien forteller at en av hans arbeidere kom roende hele veien fra Bergen hvor han hadde kjøpt seg en kasse med øl. Min oldefar hev den på sjøen. Slekten min er stolt av min standhaftige bestefar. Dette viste handlekraft og forutsigbarhet. Jeg er ikke fullt så stolt over akkurat den hendelsen. Ei heller er jeg stolt over hans sønn som dro til misjonsmarken. Jeg, som faktisk ikke er enig i dette fullstendig undertrykkende syndshelvetet, synes egentlig det er ganske fælt at de dro til Afrika for å lære andre om hvordan de kan komme til himmelen eller helvete alt etter hvilken Gud man trodde på. Selv om jeg har vært gjennom samme skole, tror jeg ikke noe på det, og da synes jeg bare det er frekt at de skal nedvurdere mine verdier til fordel for deres egne, som jeg altså ikke synes noe om. Folk må få tro hva de vil, men jeg liker altså ikke misjonering.

Som kjent er jeg datter av min mor, hun med de høye hælene og falske øyenvippene. Jeg har aldri klart å se det syndige i å se sånn ut. Men det lærte jeg altså på Bømlo.

Jeg føler altså at jeg kommer fra en kultur hvor det å ønske verdensherredømme for sin religion var helt selvsagt. Den var jo best! Jeg kommer fra en kultur hvor uttrykkene for dette bunnet mer i forbud enn i noe annet. Å danse var synd. Å banne var, og er, å påkalle djevelen, og det er noe av det verste du kan gjøre. Røyking og drikking var synd. Greien med alle disse syndene var vel mest av alt at de kunne føre til sex før ekteskapet. Og her er vi vel ved sakens kjerne. Her er vi ved de absolutte likhetene mellom burka og nakne fjes. Jentene våre skal ikke påkalle menns lyster. Det er sannsynligvis mer av praktiske årsaker enn av religiøse. Det har vært mang en jentes ødeleggelse at hun ble gravid uten noen å forsørge henne, i uminnelige tider. Det ligger dypt rotet i mange kulturer at kvinnen må beskyttes fra menns enorme seksuelle drifter. Dagens voldtektdebatt kan kanskje si noe om akkurat dette.  Er det kvinnen, eller er det samfunnet, som må beskytte henne? Vi er ikke ferdig med den diskusjonen, og kommer sikert ikke til å bli det.

Men altså, derfra til å godta at vi skal tvinge samfunnet til å bli åpnere, er et for kjapt sprang. Tvang og åpenhet henger ikke sammen. Derimot tror jeg de fleste blir åpnere når de møter et samfunn hvor det går an å føle seg frem, hvor det viser seg at dommedag likevel ikke datt ned i hodet på deg fordi at vippene var blå eller luggen viste. Men sånt tar litt tid. I min slekt er det faktisk mange som tar seg et glass vin nå, til tross for at de ætter etter Martines som ville nektet deg jobb om du drakk. Jeg tror jammen jeg har observert både mascara  på flere vipper, og en åpnere holdning til mennesker som er litt annerledes. Det kommer med påvirkning utenfra. Det kommer når de ser at uttrykket ikke er viktig.

For disse kulturuttrykkene i seg selv er ikke så viktige, egentlig. De endrer seg. Også i midøsten har muslimske kvinner hatt vestlige levesett med godt betalte jobber og «vanlige» klær. Når de fikk valget, tok de det! Når trenden går tilbake, må vi gjerne se på hvorfor. Men jeg tror at dersom vi møter dem med åpenhet i stedet for tvang, vil de føle seg frie til å velge etter hvert.

For mange ER hijaben tvang og undertrykkende. Det er selvsagt like ille som en hvilkensomhelst form for tvang. Men der finnes mange som mener at det er riktig og viktig å bære slike plagg. For dem ville et forbud være undertrykkende. Kanskje ville det være som om kristne ble tvunget til å banne. Det er egentlig for overgrep å regne. Og da er vi et sted vi ikke vil være. Vi kan ikke bruke undertrykking som argument MOT hijaben, hvis vi bruker samme metode. Dette er grunnen til at jeg er absolutt mot forbud.

Samfunn forandrer seg hele tiden. Takk og lov, sier selvsagt jeg, som fikk mye videre rammer enn hva min mor gjorde. Ser vi oss rundt, ser vi at det er på godt og vondt. Noen steder har blitt bombet tilbake til steinalderen, noen har fått Trump som presidentkandidat. Norge har mye å verne om. Siden vi er så fornøyde med det vi har, synes jeg vi skal møte de få som vi faktisk tar imot, på en slik måte at de får lyst til å leve som oss. Det vi da bør enes om, er hva det vil si. Hva er egentlig vår kultur? Hva er det vi vil verne om? Hvilke verdier kjennetegner det norske? Jeg hører mange sier vi må verne om det, men jeg forstår ikke helt hvilke verdier de snakker om. Jeg kommer jo som kjent fra veldig ulike kulturer innad i et ganske begrenset område i Norge. De verdiene som dreier seg om å nedsnakke fremmede er i alle fall ikke en del av kulturen jeg ville verne sterkest om, selv om jeg vet den stikker dypt.

For meg er de beste norske verdiene disse: Vi har et samfunn hvor alle som kan og får lov, bidrar til at alle har en viss levestandard. Alle har tak over hodet og rett til hjelp når det butter på. Dette gjør at vi ikke har en agresjon på linje med mange land vi sammenligner oss med. Men dette er faktisk av nyere dato, så det er skjørt, og definitivt verd å verne om. Det kom med økonomien, som gjorde at de fleste hadde det bra. Derfor er jeg redd når vi skusler denne debatten bort på spørsmål om religiøse plagg. Den skaper ikke samhørighet eller jevnbyrdighet, men et tydelig signal om at alle ikke er ønsket som de er. Hvordan skal de da ønske å bli som oss? Når vi hater KLÆRNE deres?

Jeg vet jo hvordan jeg selv reagerte da jeg fikk høre at sminke var dejevelens verk og at dans er syndig og fører til enda verre ting. Jeg hørte ikke på dem. Ikke bare det, jeg ble ganske innbitt på å gjøre ting på min egen måte. Jeg ble ganske sta. Og det har ikke noe med religion å gjøre i det hele tatt, men mangel på respekt. Når jeg ikke føler meg respektert banner jeg på både norsk og engelsk og viser fingre og alt som er. For undertrykking av mine meninger gjør meg ikke medgjørlig, men trassig og tverr. Og det samme ser jeg skje i kommentarfelt etter kommentarfelt.

Det finnes en del ting vi har felles, både burkamotstandere, radikale kristne og agnostikere, både subkulturer og andre minoriteter. Vi liker ikke å bli tvunget til noe som helst, og vi liker ikke å bli nedvurdert. Men det er jo det som skjer i denne debatten. Hele veien. Ingen hører på hverandre, det skjelles og smelles og ingen snakker om det som egentlig er issuen. For hva er det egentlig? Et stoffstykke?

 

 

 

Advertisements

Posted on august 8, 2016, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. Igjen takk for godt innlegg. Gjenkjennelse på streng religiøs oppdragelse, reagerer selv sterkt på all slags tvang. Å kunne velge er også muligheten til selv å velge å gå med skaut eller uten sminke.
    Håper det er greit at jeg deler på twitter igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: