Min barndoms oase skal bli bybanestopp

Når nytt skal opp, vil nødvendigvis noens minner knuses. Slik er fremskritt. Men ikke alt «fremskritt» er fremskritt. Noe av det kan være ganske skadelig for oss mennesker. Som å ta bort det vi lever for og av. Noen ganger må vi se til barndommens oaser for å kjenne etter hva det er.

img_9531

De første syv årene av mitt liv, med unntak av et år i utlendighet, fant sted i en blokk i Fløenbakken. Jeg husker vagt hvordan leiligheten så ut. Mine minner dreier seg så visst ikke om en blokkleilighet. Mine minner er rene, skjære idyllen. Jeg husker at jeg som barn gikk i skogen og plukket hvitveis. Skogen var liten, men det var også jeg. For meg var det et hav av blomster og en lun og deilig havn å være trygg i. Det andre minnet er heller sårt. Et gjerde mellom meg og en skolehage. En skolehage hvor mange barn fikk plante og plukke rabarbra og grave i jorden. Skolehagen sluttet å være skolehage det året jeg begynte på ungdomsskolen, den ungdomsskolen jeg visste hørte til nettopp den skolehagen. Snakk om uflaks. I hele mitt voksne liv har jeg gått forbi denne hagen og likevel vært fylt med gode følelser. Helt frem til for et par år siden var den skolehagen bare en uforløst drøm. Men så fikk jeg altså tilbud om å dele en parsell. Skolehagen var blitt parsellhage og nå har mange flere tilgang. Til og med mange av dem som hadde skolehage der. Og så jeg!

img_9530

Jeg er sentrumsvesen av rang. Jeg har bodd i utkanten (Faktisk helt inn i Sædalen en kort periode), men aldri funnet meg til rette, til tross for at jeg har hatt hage. Jeg må være der det skjer. Alt utforbi bymurene er for meg på landet, et sted hvor jeg kanskje kan reise i ferien. Livet foregår i byen. Det eneste jeg har savnet når jeg har bodd i sentrum, har vært en hageflekk. Et sted hvor jeg kan dyrke mine urter og mine blomster. Hvor jeg kan hente mine egne seire på matfronten. Det trenger ikke være mye, men jeg trenger å føle at jeg lever i naturen. Uten naturen blir jeg en maskin som bare løper. Jeg trenger å hente meg inn, kjenne at jeg er en del av noe større. Ikke noe jeg oppsøker når jeg har tid, men som jeg faktisk er en levende del av. Mennesket og naturen hører sammen.

Vi voksne er formet av kulturen vi lever i. Derfor må vi av og til gå tilbake i tid for å kjenne etter om vi lever slik som vi bør. Vi er vant til at det bygges stort og stygt rundt oss. Vi er vant til at bilen tar større plass enn mennesket, at kjøpesentre er viktigere enn aktiviteter, at gravemaskiner fyller vikene våre med stein. Vi reagerer knapt, for det er jo fremskritt. Men er det det? Hva var det som ga oss ro da vi var barn? Hvilke minner forteller oss hva lykke kan være? Vi trenger å huske det nå. img_9522

Samfunnet vårt er overlesset av symptomer. Det skrives daglig om stress, sykmeldinger, flyktninger og all verdens forferdeligheter. Og vi tror at det er DET som er problemet. Både stress, sykdom og flukt er symptomer på at noe er galt. Ingen spør hvor problemene egentlig ligger. Mon tro om ikke svaret ligger i at vi ikke tar vare på naturen vi lever i? Naturen gir oss mat, fysisk aktivitet og ro i sjelen. Mennesker som har all maten de trenger, bevegelsesfrihet og ro i sjelen lider ingen nød. Lider de ingen nød, vil de heller ikke krige. Men de vil flykte etter hvert som naturen krever sitt, siden vi ikke passer på den. Vi har hørt om flom i Norge som ødelegger menneskeskapte areal, fordi de menneskeskapte arealene ikke tok hensyn til naturen. Naturen slår tilbake, fordi det er slik den er. Den er sterkere enn oss. Derfor skal vi være forsiktige med å fylle ut Storelungeren for å lage park for å gi plass til en bybane som skal sørge for flere mennesker til et sentrum hvor det ikke lenger er noe igjen å leve for.

Det er økonomisk å samle folk i sentrum. Det er også naturvennlig, all den tid flere kan gå til aktiviteter og jobb. Men folk skal ikke bare bo. De skal også gjøre. I en tid hvor vi har mindre og mindre fritid, fordi så mye av tiden går med til å hente oss inn igjen etter en stressende jobb, trenger vi naturen mer enn noensinne. Naturen er de grønne lungene. De som er overfylt av mennesker når solen titter frem. Byfolk vil gjerne være nær byen når de slapper av også. Da er alle parsellhagene like viktige som de alltid har vært.

Parsellhagen i Fløen har vært hage siden 1914. Det er mer enn hundre år. Stadig dukker det opp nye, små parsellhager, fordi det er en dreining i samfunnet mot mer naturlig matauk. Flere oppdager at de har behov for å grave i jord og se at de kan selv bidra til det de får i kroppen. Vite at det ikke er sprøytemidler i maten, dele med naboen. Flere oppdager den gode roen man får når man jobber med naturen. Det tar ÅR å få til en skikkelig hage. Det tar månedvis å vente på at et frø blir til gulrot. Du må være utrolig tålmodig, og er det noe vi trenger i våre dager, er det å finne roen. Gresset gror ikke fortere om du drar i det. Sånn er det med så mangt, men naturen er så sta at du faktisk tror på den. Det er erfaringer man kan ha med seg inn i en stressende jobb.

img_9534Det er byene som stresser mest. Det er byene som er lengst fra det naturlige. Det er økonomisk galskap å fylle byene med mennesker som stresser seg i hjel og ikke får noe utløp for det. Vi trenger sårt de sentrumsnære lungene som vi kan finne tid til å pleie på en vanlig hverdag når solen skinner.

Vi trenger bybane for at flere skal bruke byen vår. Men det er ikke vits i en by som ikke er bra for mennesker. Allerede nå er det slik at ingen vil bo i sentrum med barn, for den er ikke lagt til rette for at barn skal trives. Det er et paradoks. Hvis ikke sentrum er for alle, blir den kun et kjøpesenter med et solid antall vannhull. Sentrum blir et sted for voksne, med et lite unntak av aktivitetslørdager i sommerhalvåret. Det er sånn det er nå. Skal vi gjøre Bergen attraktivt, må vi tenke at sentrum skal være attraktivt i seg selv, for alle, og dernest skaffe transport hit. Hva skal vi med transport til sentrum hvis ikke det finnes rekreasjonsmuligheter her?

Jeg bor i en idyll i et smau i sentrum. Akkurat nå sto der en turist på trappen min og fotograferte. Det skjønner jeg så godt. Han ser det unike i byen. Det unike er det gamle, det trange, det som ikke er fordervet av moderne arikitektur. Fra smauet mitt, gjennom byparken, over storelungeren og opp i Fløen er min stripe med fri, deilig natur, opparbeidet og vill, vakker som bare Bergen får det til. Tenk om de ødelegger det? Det vil ikke bare knuse min barndoms oase, men mange års møysommelig arbeid for mange parsellhavere, samt en av de virkelig gode, sentrumsnære gatene, hvor lavblokk og småhus lever i harmoni med hverandre, og hvor hagen står som eimg_9515n samlende faktor, et vakkert innslag av natur hvor selv sentrumsboere kan lære å dyrke pastinakk, bringebær og valmue. Det var det som var tanken dengang da, og behovet blir ikke mindre, etter hvert som fortettingen samler flere mennesker på ett sted.

Bergen er en by med sjel. Stadig ser vi sjelen bli snevret inn, bit for bit. Jeg er ikke imot at flere flytter til byen. Jeg er ikke imot fortetting i seg selv. Men jeg er sterkt imot at selve livsnerven, selve årsaken til at Bergen er byen i mitt hjerte, utarmes. Det er ikke husense som skaper barndomsminner, men de gode opplevelsene som naturen gir. Tar de storelungeren og Fløen er de på altfor god vei. Da vet jeg ikke hva som er verd å ta vare på.

Bybane er vel og bra. Men ikke for enhver pris.

 

Advertisements

Posted on oktober 12, 2016, in Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: