Politics as usual

 

IMG_0191.JPG

Vi er mest opptatt av de nære ting, naturlig nok.

Verden rystes av tidenes verste valgkamp og valget av tidenes dummeste president. Vel, ikke hele verden. Noen sier at Mr. Donald bare sier tingene som de er. De om det. Det er ingenting som er akkurat som man tror det er. Det er alltid flere sider av en sak. Altså er vi uenige i premisset, og derfor kan vi bli en smule overrasket når vi ikke ser andre sider enn vår egen.

Som engelsklærer på videregående er jeg egentlig ikke så veldig rystet. Vi diskuterte utfallet av presidentvalget samme dag som vi så film om underskrivingen av  Waitangitratktaten, mellom engelske kolonister og maoriene. Greit å se ting i perspektiv. Verden har alltid bestått av folk som vil ha makt og folk som tror på dem, og folk som ikke tror på dem. Og til alle tider har vi vel sett at det ikke akkurat er noe å tro på. Makten sier ting på en måte som er spiselig for dem som skal gokjenne dem. Så gjør de akkurat det som passer dem. Makten jobber mest for makten. Waitangitraktaten ble signert av parter som trodde på at den skulle være det beste for alle parter. Historien har vist at det var feil. I dag hører jeg surret av stemmer som kaller maoriene «naive». Det er man jo hvis man tror på folk. Men hvordan hadde verden sett ut hvis ingen trodde på hverandre?

Vi har sett en utrolig skitten amerikansk valgkamp, som kan få hvem som helst til å miste troen på politikk. Saken er at det er de som allerede har mistet troen på politikk som vant. Det samme skjedde i England i sommer. Det er for mange som føler at politics as usual ikke angår dem, eller verre, at de som bestemmer, ikke bryr seg om dem. At politikk dreier seg om dem som har, og ikke om dem som trenger. Politikk er for dem med penger og med makt. Mye vil ha mer, og hvis de som mangler skal få smuler, vil de som har kanskje tape på det. Men hvordan skal politikerne sno seg unna? Jo, ved å hente pengene fra noen andre. De som ikke fortjener like mye som du. Innvandrerne. Latsabbene. Negrene. Meksikanerne. Naverne. De som ikke ble født med en fortjent sølvskje i munnen, som burde kunne ta til takke med tak over hodet og dett var dett. For hvis DE får, får nemlig ikke du. Sånn oppstår splid.

Hvis vi ser mønsteret her, kan vi se at dette ikke er et amerikansk anliggende. Det har riktignok vært den styggeste ordbruken og minst saklige politiske diskusjon i manns minne, men en liten tur nedover i historien viser at der er mange skitne politikere, mange tåper, mange som kun tenkte på seg selv. Monarkiet som den amerikanske konstitusjon er en reaksjon på, var narcissistisk av natur. De ville gjøre alt for å hindre at USA skulle ende med en eneveldig monark, og endte med å få den mektigste mannen (så langt) i verden som president i stedet.

Folk flest er mest opptatt av de nære ting. De trenger mat på fatet, like stor bil som naboen og et krypinn som kan sammelignes med det de ser at vennene deres kan ha råd til. De vil ha fritid nok til å kunne leve og til å oppdra barna sine. De vil sørge for at barna får skolegang og foreldrene blir tatt hånd om når de blir gamle og syke. For eksempel. Folk flest er mindre opptatt av druknende barn i Middelhavet enn de er av sine egne barn. Sånn er det. Dersom man har så det holder, har man bedre plass til å bry seg om det som foregår lenger borte. Andres barn. Skal disse kreftene vinne frem, trenger vi altså at det er mange nok som har nok. I USA har middelklassen krympet, og det er flere som ikke bryr seg om den store flokken, fordi den lille flokken ikke har nok. De driter i om Donald-fyren lyger så det renner, for han snakker fra leveren, og det er den de føler mest med. Politikk har feilet dem altfor lenge. De vil ha forandring, og de vil ha svar på sine argeste følelser.

The establishment er politisk korrekt. Politisk korrekt er å skape et inkluderende samfunn for alle. Det er lett for alle som har nok å tenke at det er nobelt og edelt og riktig. Men det er ikke like lett for de som føler på mangler. Hvis det store inkluderende VI ikke bryr seg om deg og dine utfordringer, er de ikke det inkluderende VI som de tror de er. De som faller utenfor, mister troen. Det er lettere å skylde på andre enn å ta skylden på seg selv. Spesielt i det klimaet som vi har sett nå. De sinte hvite menn (og kvinner) kalles White Trash. Hvor nedverdigende er ikke det? I det ligger en beskyldning om at du er slik, og har fortjent det i kraft av din arv og oppvekstmiljø. Ingen føler at de har den skylden helt selv. Derfor trenger de å skylde på andre. Rasismen går like mye begge veier. Enten man kaller folk White Trash, nigger, ISIS eller naver er det alltid en sekkebetegnelser som legger skylden på den som er det. Ansvarsfraskrivelse, kaller jeg det. Det at vi plasserer folk i bås og hevder at de kan dermed behandles på en eller annen kollektiv måte. Det skaper splid, og lager dårlige samfunn.

I mine øyne burde Brexit og Trump være vekkere til den vestlige verdens politikere. Vi trenger en politisk opprydning. Vi trenger en politikk som er relevant for folk flest, og som dreier seg om de nære ting. Og de mer perifere, men det kommer altså i annen rekke. Ikke senere, men i annen rekke. Vi må snakke om hva vi skal gjøre for vår syke mor samtidig som vi snakker om andres syke mødre. Vi kan bidra med hjelp til Syria samtidig som vi sørger for å prioritere lærlingplasser til utdroppingsklare gutter. Vi må det, fakisk, hvis vi ikke skal ende opp på samme sted som USA og England. Der vant protestantene fordi det ble for mange av dem. Det er ikke utenkelig at vi er på vei samme sted.

Politics as usual har feilet. Brexit og valget av Trump er et kjempekraftig signal om at politikken har blitt for lite relevant. Det politiske språket har blitt for arrogant. Politikerne er blitt for feite, de sitter med millionlønninger og aner ikke hvordan det føles å være folk flest, og gjør alt for å bli valgt ved neste valg. Uten å se på hva som skjer i verden. Vi lever på kanten til et samfunn vi ikke har opplevd før. Oljen mister verdi, vi kan ikke produsere en flis lenger, automatisering tar jobbene våre og arbeid er eneste veien til anerkjennelse. Vi flytter virtuelle papirer som aldri før og stresser livene våre på ingenting. Imens er politikk kun et spørsmål om penger og fortsatt vekst. Og de som ikke har penger og som ikke har tatt del i denne veksten, mister troen på politikerne.

Mon om det som skjer nå ikke er et signal om at noe er i ferd med å endres. Drastisk. Den vestlige verdens velstandsøkning har vokst inn i og forbi himmelen, uten at alle har kunnet være med. Det kunne ikke vare. Det skulle ikke vare. Det var ikke sunt, og det var ikke rettferdig. Alt har en ende. Kanskje også det vi trodde var demokrati. Tenk om vi må finne en bedre løsning? Etter år med «godt nok» lærer vi kanskje at det ikke var godt nok. At vi MÅ endre. Det skjer ikke uten jordskjelv. Men jeg undres om ikke det er jordskjelvene vi ser akkurat nå.

Mennesket er ikke ondt. Men vi er hakkande gale innimellom. Som regel representerer det en legitim reaksjon på noe. Nå er det en reaksjon på en skjevhet i samfunnet som vi i vår higen etter drømmesamfunnet har oversett altfor lenge.  Jeg håper vi våkner.

 

 

 

Advertisements

Posted on november 10, 2016, in Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: