Vinkling til besvær

ta-inn-hele-skjermen-19-12-2016-184008-bmpNRK har i dag et oppslag om Unni som fordi hun er høysensitiv, velger bort å få barn. All ære til NRK som skriver om temaet, men dessverre faller den inn i rekken av saker om høysensitivitet som et karaktertrekk til hinder for å leve normale liv. Artikkelen viser også til norske forskere som sår tvil om begrepet. Jeg tror at mye av årsaken til deres skepsis, er medias vinkling og dermed hvordan en del forholder seg til begrepet.

Høysensitivitet er et helt nøytralt karaktertrekk. Det er like positivt som det er negativt. Alle mennesker er sensitive i en eller annen grad. Uten sensitivitet ville vi ikke klart å tilegne oss kunnskap eller å kjenne på glede eller smerte. De 15-20% som befinner seg i den mest sensitive enden av sensitivitetsskalaen er funnet å være mer utsatt for ulike påkjenninger. Det er dokumentert at de tar inn flere inntrykk på én gang, og at de dermed når et metningspunkt tidligere enn de som ikke tar inn like mange inntrykk. I en verden hvor inntrykkene står i kø for folk flest, merkes det fort om man kommer til kort. Det forventes at vi skal holde et høyt tempo, og nåær man i tillegg har tre til fem ganger større input, sier det seg selv at grensen nås dersom man ikke finner balanse.

Det er altså viktig at høysensitive finner forklaring på hvorfor de er som de er, slik at de kan ta de forholdsregler som trengs. Dette har Unni i artikkelen gjort på sin måte. Ære være henne for det! Men det er ikke slik at alle høysensitive bør eller vil prioritere bort barn. Det er ikke slik at alle høysensitive trenger veldig mye alenetid, eller trenger å utsette seg for lite stimuli. Dette er individuelt. Derfor er det riktig som forskere sier, at å vise til et skjema og å oppfordre høysensitive til å unngå inntrykk, kan være feil vei å gå. Det som er viktig, er at høysensitive lærer seg selv å kjenne, slik at de kan leve slik som er riktig for dem.

Mange mennesker har blitt hjulpet av å få en forklaring på det de allerede vet om seg selv. Men vinkelen gjør at de som ikke selv er høysensitive får et feilaktig inntrykk. Spesielt er det problematisk når det gjelder dem som er satt til å hjelpe. Lærere, barnehagepedagoger, psykologer og PPT trenger alle å forstå hva dette innebærer. Det er synd om de tror at høysensitivitet er begrensende.

Å være høysensitiv er å være mer følsom enn de fleste andre. En god film kan gjøre sterkere inntrykk, gode naturopplevelser og god stemning kan virke mye sterkere – i like stor grad som at et kjøpesenter i adventsrush, åpne kontorlandskap eller baseskoler kan gjøre en psykisk og fysisk dårlig. Det faktum at menneskene rundt ikke forstår dette, kan gjøre det vanskelig å navigere, dersom en ikke selv forstår hva som skjer. Å ha det bra som høysensitiv forutsetter at en kjenner seg selv godt nok til å forstå hva en må gjøre for å finne balanse. Det kan for noen dreie seg om å unngå ubehag, og for andre dreie seg om å kaste seg over det som gir mening i tilværelsen. Balanse dreier seg om nok positivt til å klare også det vanskelige. Man skal ikke unngå alt som er vanskelig, men sørge for å ha nok krefter til å takle det. For Unni betyr det å velge et liv uten barn. For andre kan det bety noe helt annet.

Veldig mange høysensitive har funnet mye hjelp i å forstå at det de har kjent på lenge, har et navn og en forklaring. Jeg skulle ønske at våre forskere ville være litt mindre skeptisk, og heller se at folk trenger å forstå hvorfor de skiller seg ut fra flertallet. Når en forstår at det er på like godt som på vondt, er det ikke lenger så vanskelig å være annerledes. Når en forstår at vi er mange, er det enda enklere. Og når en ser hvilken ressurs det kan være, kan det til og med være et karaktertrekk å være stolt av. Da vil det ikke være stigmatiserende. Det er hit jeg vil. Men da må altså media være flinkere til å fremheve også de positive sidene ved høysensitivitet, selv om det kanskje er mindre salgbart. Det skaper en nødvendig balanse.

Advertisements

Posted on desember 19, 2016, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. Hei Trude ! Eg har ikke lest artikkelen om Unni, men eg ser de skriver «må» droppe å få barn. En helt annen vinkling kunne vært alle de som velger å ikke få barn av forskjellige grunner. Kvinner som ikke vil bli kalt barnløse, men som velger å kalle seg barnefrie. Å velge å ikke få barn er også stigmatisert i noen kretser…
    Barn som vokser opp i usikre miljø som også er høysensitive kan oppleve traumene sterkere, og få seinskader. Men grunnen til at mange ikke klarer å romme følelsene og traumene sine kommer fra at samfunnet vårt ikke håndterer roten til problemene og stapper folk fulle av medisiner…det er en annen diskusjon, men det også påvirker de høysensitive i større grad, ikke sant? Det er her vi i samfunnet må gjøre en jobb.

    Og ift spørsmålet om barn, vel, barn har veldig godt av å ha sensitive foreldre, som har rommet sine egne greier.
    PS snart kommer filmen CRAZYWISE, en fantastisk film eg var heldig å se sneek peek på.

    Har du sett bloggen min?
    -detonatord (la leona;))

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: