Arbeid – har vi blitt lurt?

Her har du en som har skjønt det…

Jeg veileder definitivt flest kvinner, kvinner som sliter med å finne sin plass i arbeidslivet, som sliter med å finne balansen i livet generelt og som sliter med dårlig samvittighet. Hvis de våger å nevne at de helst ville prioritert tid med barna, gremmes de nesten, fordi det skal være så kvinnefiendtlig. Vi må jo holde karrieren oppe! Gang på gang tar jeg meg i å tenke; «Hva er det vi driver med?» Vi driver rovdrift på oss selv og vår integritet. Vi prøver å passe inn i et samfunn hvor karriere er det eneste saliggjørende. Du er hva du jobber med. Du er ingenting i kraft av deg selv – kun i kraft av hva du bidrar med til statskassen. Er dette rett? Eller har vi blitt lurt?

I gamle dager var menn i jobb og kvinner hjemme med hus og barn. Før det var familien et fellesprosjekt hvor både matauk og opplæring fant sted. Sikkert nokså kjønnsdelt, men jobb utenfor heimen er et relativt nytt fenomen som kom inn med industrialiseringen. Noen måtte ut og skaffe penger, mens noen andre måtte være hjemme og holde fortet. Både jobb og husholdning kunne være et slit, men det urettferdige her lå i at det var de som var ute som fikk bestemme i samfunnet. Det var stort sett mennene som styrte landet. Slik kunne vi ikke ha det. Kvinnene fikk, etter mye hardt arbeid, etterhvert sin plass som yrkesaktive og samfunnsaktører. Selvsagt skal kvinner og menn ha samme rett til å velge hvilket liv de vil ha.

Dette er ikke et kvinnepolitisk innlegg. For meg er det interessante at jobb utenfor hjemmet har overtatt hele verdisettet vårt. Hjem og familie er et sideprosjekt som kommer i tillegg til jobben. Livet er noe vi kan drive med på ettermiddagen og i helgene. Penger tjent er penger til fellesskapet. Ingen reflekterer over at penger spart også er penger tjent. En måte å spare penger på, er å sørge for god helse og en god og trygg plattform for den oppvoksende slekt. Vi ser hva som skjer når vi ikke klarer oppgaven. Skolevegring, utdropping, angst og depresjon er symptomer på at vi ikke har klart å skape denne trygge basen. Vi har ikke klart å gi hvert enkelt individ den oppfølgingen det trenger.

Den dårlige samvittigheten til kvinner som oppsøker meg, har ofte med barn å gjøre. Med barn som sliter. Enten de går i barnehage eller på skole, eller har droppet ut. Jeg ser også at fedrene sliter, men ikke i samme grad. De kan med større selvfølgelighet gå på jobb og ta problemene hjemme når de først er tilstede der. Mødrene føler at de burde ha mer overskudd til barna. Mange mødre blir sykmeldte. Ikke fordi de har dårlig samvittighet, men fordi kroppen faktisk sier klart og tydelig fra om at dette ikke går. De møter veggen, får psykiske og/eller fysiske reaksjoner som gjør dem ute av stand til å fungere på jobb. Dette er ikke en negativ ting. Dette er kroppen som sier at de er nødt til å omprioritere. Og det er jobben som må vike. (Jobben er det eneste som KAN vike, for man blir ikke sykmeldt fra familien). I denne perioden er der en del som oppdager andre verdier. De skjønner at jobb ikke kan være alt. Du må nesten møte en vegg for å se at det vi holder på med, er feil.

Saken er at når man prioriterer bort jobb til fordel for barna, finner man ofte at man har bedre overskudd til dem, og at barna blir mye mer harmoniske. Man opplever at ens funksjon som forelder er veldig viktig, og mye bedre enn det barnehagen eller skolen har fått til. Det er derfor samfunnsøkonomisk å prioritere å være hjemme med barna når de trenger det. Vi kan unngå sykdom og senskader, og vi kan skape rammer som gjør barna mye bedre rustet til verden de vokser opp i.

Jeg beskriver ikke hele bildet. Dette er bare en neglisjert del av det store bildet. Det er mange som nyter godt av at begge foreldre er ute i jobb de er glad i, som gir dem både økonomisk og mentalt overskudd. Jeg mener at vi absolutt ikke skal skamme oss over hvilke muligheter vi har skapt i samfunnet vårt. Men dette bør ikke overskygge det faktum at mennesker er mer enn arbeidsmaskiner. Vi er så mye viktigere enn det!

I enhver politisk debatt omtaler vi mennesker som utgifter og inntekter. Det er som at penger er viktigere enn folk. Dette mantraet er så innarbeidet at ethvert argument kan knuses ved å vise til økonomien i det. Det er her jeg mener vi har blitt lurt. Eller, rettere sagt, vi lurer oss selv. Vi lurer oss selv ved å måle alt i kroner og øre etter enkleste prinsipp. Oppi dette glemmer vi at det er kostbart å nedprioritere våre egne behov. Vi blir syke av det, og sykdom koster.

Vi lurer oss selv hvis vi tror at alle må jobbe 100% for å få maskineriet til å gå rundt. Maskineriet er nemlig en kostbar affære på grunn av alle som til tider faller ut. Sykdom og skade, arbeidsledighet, uførhet, livskriser, barnefødsler og alderdom er alt utgiftsposter i maskineriet. Noen må betale, og det bør jo være de som kan. Men de bør jo ikke jobbe så mye at de som konsekvens blir en del av utgiftene. Vi bør ikke jobbe oss i hjel.

Livet er mer enn økonomi. Livet er ikke egentlig økonomi. Vi bare tror det. Livet er å prøve og feile, å finne seg selv, å tenke, å være sosial, å være glad, å være trist, å føle, å finne øyeblikkslykke, å lete etter mening og å finne mening. Livet er å være glad i. Det er i seg selv en kjempeoppgave. De som er nede for telling sliter voldsomt med å finne tilbake til dette. Årsaken til det, er at vi ikke er opplært til å tenke sånn. Vi er opplært til å finne ut hva vi vil bli når vi blir stor. Hvilken jobb som skal være spennende nok for oss til å være villig til å bidra med en prosentdel av inntekten til statskassen. Vi er opplært til å tro at dersom du ikke gjør dette, så snylter du.

Dette er lureri. Du snylter ikke dersom du velger å leve annerledes. Du snylter ikke dersom du ikke har latt deg lure til å tro at det eneste saliggjørende er å betale skatt.

Det er en fin ting å betale til fellesskapet. Jeg betaler min skatt med glede. Jeg ønsker å bidra til at de som trenger hjelp, skal få det. Jeg har ikke noe imot at alle som vil, jobber det de er gode for og deler med resten. Det jeg har imot, er at vi tror at det er det eneste riktige. Fordi vi alle bidrar, uansett. Vi bidrar i kraft av oss selv. Vi bidrar ved å gjøre livet til andre bedre, bare fordi vi er der for dem. Tenk om alle kunne vite dette! Tenk at de som tror de er verdiløse fordi de står utenfor, hadde virkelig følt seg anerkjent for å være den de er for noen andre. Det hadde vært dobbel pluss i regnskapet, fordi begge parter hadde fått litt mer livsglede av det. Livsglede er motivasjon og helse. Dermed er det potensielt kostnadsbesparende. Samfunnet hadde spart mye på å anerkjenne at også de som ikke er i jobb, har en verdi.

Det hadde vært et skritt i riktig retning å kunne tre ut når det passet seg sånn. Å kunne svare på spørsmålet «Hva gjør du på?» med «Jeg lever.» I kun en liten del av menneskets historie har 100% av den voksne befolkningen vært ment å skulle være i arbeid. Det er ikke arbeid nok, så hvorfor må det være sånn? Hvorfor tror vi på det? Fordi vi jobber så mye at vi ikke har tid til å kjenne etter?

Vi er lettlurte, vi folk. Vi har lett for å finne vår boble og bli der. Paradigmer er trygt, fordi det gir lettvindte svar. Men det er ikke nødvendigvis sant. Det hindrer oss i å tenke stort nok. Vårt paradigme heter arbeidslivet og forveksles med livet. For meg er det på høy tid vi tar det opp til diskusjon. Er det egentlig dette vi vil? For hvis ikke – så må vi ikke. Det er opp til oss.