Feminist, jeg?

IMG_1302Da var kvinnedagen jammen her igjen, og mediene renner over av feministstoff. Er du feminist? Er feminisme noe bare venstresiden er opptatt av? Er parolemøtet en invitasjon til sjikane? Hva er kvinnesak i dag? Veldig interessante spørsmål, alt i hop.

Som vanlig har jeg bursdag på kvinnedagen, noe som gjør at jeg føler meg berettiget til å være selve definisjonsmakten i kvinnesak. Jeg vet at sikkert en milliard kvinner ville være uenig med meg i det, men det gjør ingenting. Saken er at jeg føler meg innmari trygg i mine feministmeninger, bare for det. Det er veldig greit, for jeg er ikke sånn helt typisk feminist, rødstrømpe, kvinnesakskvinne eller noe som helst annet. Jeg er vel mer individualist som ikke helt liker å være i bås. Men det synes jeg er et ypperlig utgangspunkt for en feminist!

Jeg gremmes av feministdebatter på TV. Ikke at jeg ser så mye på det, men jeg får med meg bruddstykker, og det som slår meg, er at det består av krangling! Hva som er så feminint med det, forstår jeg ikke.

Nå er ikke feminisme særlig feminint, ser det ut for. Det har det vel aldri vært. Snarere tvert imot. Det har dreid seg om at kvinner skal få innta mannsbastioner. Og at menn skal komme hjem og vaske opp etter seg. Dette viste seg å lykkes ganske bra. Kvinner og menn jobber side om side, både ute og hjemme, og samfunnet har i fellesskap overtatt mors tidligere oppgaver. Alt fra husvask til barnepass til brødbaking er outsourcet til andre instanser, så nå kan vi alle komme oss ut av hjemmets mørke kroker og inn på kontorer og styrerom og internett og en og annen skitur på Finse. Det må vi jo ta oss råd til når vi jobber så mye. Det har vi fortjent.

Det er mye bra med at kvinnene slapp ut av tvungen hushjelpstatus. Men vi har beveget oss inn i et hamsterhjul som er blitt en kvinnesakens kjepphest. Vi må for guds skyld sørge for at alle kvinner skjønner at de har en forbasket plikt til å løpe sammen der. Det er det som ER frihet. Lik lønn for like mye arbeid og drit i dårlig samvittighet, for far skal jo ta like mye av ansvaret.

Sånn feminist er jeg ikke .

Jeg så et program her om dagen om en mann – ja, en mann, for de har ikke de samme kravene til å løpe i de rette sporene – en mann som gjorde som han selv ville. Han tok seg den frihet å drite i samfunnets krav til kjas og mas, og flyttet inn med en urinnvånerstamme et sted i verden. Nå skal det være sagt at både kone og barn fulgte med, men det er så mye tøffere når menn våger å ta det store valget. Hoppe av. Ta det med ro. Ikke jage etter penger og status. Det er mannen som får kudos for å la være å tjene penger, for å prioritere familien, for å satse på kjærligheten og fellesskap og det gode liv.

Jeg synes det der høres forlokkende ut. Hoppe av alt, akseptere et liv som underbetalt og med altfor mye tid på hendene. Tid til å komme på artige ting å gjøre på. Til å sove lenge om morgenen med katten på halsen. Til å skrive blogginnlegg om akkurat det som opptok meg da jeg hadde hatt akkurat passe god tid til å tenke meg om. Nei, vent! Det e jo akkurat det jeg driver med. Jeg hoppet vel egentlig aldri inn, så det var lett for meg å bare forville meg rundtomkring i deltidsjobber eller egenproduserte jobber, til å gå der som vinden blåste eller tauet trakk. Innimellom jobber jeg altfor mye, og enda oftere har jeg bare aaaaltfor mye å gjøre på og tenke på utenom betalt arbeid, og andre ganger har jeg regelrett forvirrende lite å gjøre på. Og så kommer 8. mars og jeg tenker at jeg er født på denne dagen, sikkert bevisst, og likevel er jeg helt feil i forhold til alle disse feministene. Jeg går ikke i tog, jeg liker ikke parolene. Jeg liker ikke båser, og jeg kan knapt sies å like penger eller jobb eller barnehage. Men feminist, ja, det er jeg.

Jeg er en sånn feminist som forlanger at kvinner, meg selv inkludert, skal få lov til å stå støtt i det vi tror på. Hvis vi vil jobbe ræven av oss, må vi få lov til det. Vil vi være hjemme med barna mens de er små, ser jeg ikke noe som helst galt i det – snarere tvert imot. Vil vi heller drive med negledesign enn med applikasjonsproduksjon, ser jeg faktisk ikke noe galt i det, heller. Vi må få lov til å gjøre som vi vil, og vi må få lov til å være stolte av våre valg.

Jeg er det. Jeg er kjempestolt av at jeg har fulgt magefølelsen min og drevet faktisk flere firma, som gikk helt rævva øknomisk, men funket akkurat som jeg selv ønsket at de skulle funke. Jeg er utrolig stolt av at jeg våget. Det at jeg alltid har fulgt meg selv og mine instinkter, gjør at jeg har det veldig greit med meg selv. Jeg har et avklart forhold til alle rundt meg, føler meg overøst av kjærlighet og har bøtter å gi. Jeg føler faktisk at jeg har skikkelige kvinnelige verdier som jeg vedkjenner meg og liker.

Jeg har ikke noe imot rødstrømper. Jeg synes det er helt topp at de kjemper for det de tror på. Jeg har ikke noe imot menn, heller. Jeg har det i grunnen ganske fint med at jeg ikke trenger å kjempe hele tiden. Jeg har kjempet mye, jeg, for mitt. For jeg vet hva jeg vil og gir meg ikke så lett. Det synes jeg både kvinner og menn skal få gjøre. Der føler jeg meg absolutt litt feminist.

Jeg er en sånn feminist som er stolt nok av å være kvinne til å ønske å være det. På mine egne premisser. Jeg ønsker å definere min egen rolle i mange ulike situasjoner. Det har gitt meg mye armslag. Jeg har jobbet i mannsdominerte yrker hvor jeg ikke har følt at jeg har vært «kvinnen», men Trude. Meg selv. Hun som ingen helt klarte å forstå hva drev på med, fordi hun hadde en finger med i så mye rart.

Jeg leste en forskers kommentar på kvinnedagen: «If I could make a call for just one thing today, it would be to increase a sense of belonging for woman in science!» Jeg syntes det utvidet sett oppsummerer hva jeg mener:  Tilhørighet. Kvinner må føle tilhørighet der vi ønsker å være. På styrerommet, i vitenskapen, i politikken, i regnskogen eller i hjemmet – der hvor vi ønsker å være, må vi føle tilhørighet. Da må samfunnet gi rom for det. Der ligger min kvinnekamp.

Jeg er en sånn feminist som har bursdag åttende mars og som synes at det burde være plenty nok til å definere hva det vil si å være feminist. Det er: Å stå for egne valg og å være stolt av det. Dagen er min, dagen er din. Jeg (sammen med alle dere andre) eier den, og sier med glede og stolthet:

Gratulerer med dagen!

Advertisements

Posted on mars 9, 2017, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Applaus 👍🏻
    Det er gjerne din dag i dag også!
    Grip den og bruk den for det den er vært 😊

  2. Spot on Trude! Du er samme feminist som meg! Da er vi iallfall to 😁 camilla

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: