Én skole for alle?

Dette er et foredrag som jeg holdt for Bergen Venstre tidligere i uken.

Fellesskolen er et viktig prinsipp i Norge. Den har noe viktig for seg, nemlig at alle skal ha lik rett til utdanning og like muligheter på arbeidsmarkedet. Problemet er at alle ikke er like, og dermed faktisk ikke får like muligheter med den offentlige skolen. Den offentlige skolen er god for de som lykkes der. For de som ikke lykkes, hadde det vært mer rettferdig om der fantes flere muligheter. Det gjør det til en viss grad, men langtfra nok.

Jeg må bare si før jeg begynner nedsablingen: Norsk skole er sabla bra for mange. Lærere er dedikerte og kunnskapsrike. Innenfor sitt paradigme mener jeg bestemt at den er minst like bra som andre lands skoler, det kommer bare an på hva man måler. Jeg mener norsk skole skaper gagns mennesker. Det er derfor vi er så lykkelige. Men: Ingenting er perfekt, og det vi kan gjøre noe med, BØR vi gjøre noe med. For det er ikke så rent få som lider under paradigmet skole. Jeg synes ikke det burde være nødvendig.

Fellesskolen er tilpasset et slags gjennomsnitt. Et gjennomsnittlig barn skal ha nådd et visst nivå innen en viss alder. Dermed legger vi opp til at et skolebarn skal ha lært seg et visst sett kunnskap innen bestemte milepæler. Her ligger mange utfordringer. Men jeg tenker at det først kan være på sin plass å se litt på hvem gjennomsnittet egentlig er.

Hvem er gjennomsnittet?

På 40-50-tallet gjorde US Airforce noen funn som gikk på at det var veldig mange ulykker forbundet med fly. Mistanken gikk mot at cockpiten ikke var godt nok tilpasset, enda den var laget for å tilpasse gjennomsnittet. En ung Lt. Gilbert S. Daniels fikk i oppdrag å måle samtlige militære piloter. Det som kjennetegnet disse pilotene, var at de var plukket ut etter deres relativt like størrelse, høye og bredskuldrete. Den gjengse oppfatningen var at flertallet av pilotene ville ha gjennomsnittlige mål, så stor var forbauselsen da Daniels presenterte sine funn. Ingen var gjennomsnittlig. Ingen.

Om våre ytre ikke er like, er i alle fall ikke våre indre det. Derfor er det åpenbart at å plassere 30 barn i et klasserom og forvente at de skal lære på likt, ikke bare meningsløst, men direkte skadelig. Det er ikke mulig at alle disse vil ha like gode karakterer etter endt skoleløp. Min påstand er at det ikke er fordi de ikke er like begavete. De er bare forstkjellige, lærer ulikt og har ulike evner. Skolen ser bare noen av dem.  Ergo er der mange ressurser som går tapt i skolesystemet.

En av mine inspiratorer i skolesaker er Sir Ken Robinson. Da jeg hørte ham første gang, gråt jeg.  Ikke nødvendigvis fordi han er så genial, men fordi det han sier, ressonnerer veldig med meg. Jeg kjenner igjen hvert ord han sier. Jeg kjenner meg selv, min sønn, en røys av de jeg opp gjennom tidene har veiledet eller undervist. Sir Ken snakker varmt og klokt om talentene våre som skolen unnlater å få med seg.

Sir Ken sier at alle barn er født kreative. Det er sant. Vi klarer oss ikke uten kreativitet. Vi klarer ikke å forme en individuell setning selv, hvis vi ikke har et snev av kreativitet. Lek er kreativitet, å stille håpløse spørsmål er kreativt. Nysgjerrighet er kreativitet. På skolen blir vi i stor grad avlært å tenke selv. Jeg tuller ikke – som privatistlærer opplever jeg hvert semester at flinke elever lurer på hva jeg mener at de skal se etter i en tekst eller en film. Jeg, læreren, er fasiten, og de skal løse gåten: «Hva vil læreren frem til?». Jeg pleier å si at de skal overraske meg med noe jeg ikke har tenkt på før. Etter en viss tid klarer de det, for det ligger der latent, men de har lært på skolen at det er viktig å ikke trå feil. Da skal du være bra modig for å bruke kreativiteten din!

Ta inn hele skjermen 20.04.2017 122459.bmpDet som gjør slike bilder som dette morsomme, er at de har et element av sannhet i seg. Det er ikke sant for alle (for ingen er like, må vi huske), men noen klarer simpelthen ikke å tilpasse seg systemet. Noen har for mye nysgjerrighet. Noen har for lite. Noen klarer ikke å sitte i ro, og noen klarer ikke å henge med. Løsningen som de fleste skoler kommer opp med, er å trene på å lære barna å sitte i ro. De som ikke klarer å konsentrere seg, blir straffet med stempel som mindre skoleflink, og senere dårlige karakterer. Eller de får diagnoser som forklarer hvorfor de ikke sitter i ro, og får medisin eller hjelp til å få det til. Ingen ser på disse uroene som noe positivt.

Det er ikke slik at ingen av dem vil klare seg til tross for denne stigmatiseringen. Men klarer de seg, er det til tross for skolen, og ikke på grunn av den. Det synes jeg er ille. Skolen har tatt bort år av barns liv, tatt bort selvtilliten deres og troen på at de har verdifulle evner. Denne tiden i et liv er viktig for å skape et fundament som de senere kan bygge videre på. Mitt argument er derfor at vi må ha flere skolesorter, vi må gi muligheter også til de som er lengst borte fra gjennomsnittet. De fleste av dem trenger hjelp til å finne sine kvaliteter.

Noe av det man skal gjennomføre på skolen, er slike presentasjoner som dette foredraget mitt. Holde foredrag om et gitt tema, forberedt på forhånd. Da jeg begynte på forberedelsene merket jeg at min egen metode skiller seg mye fra det vi lærer på skolen. Som hjemmelekse kan det selvsagt funke (et ubevisst slag for leksene, kan det virke som, men ikke helt). På skolen er dette vanskeligere å få til. Sånn gikk det til:

Jeg sto i trappen og tenkte høyt. Mens jeg tenkte, gjorde øynene mine en helt annen jobb. De la merke til at gangen trengte oppussing. Prokrastinering, tenker kanskje du. Det tenkte kanskje jeg også, for alt jeg vet. Men jeg satte i gang med dette

IMG_2011-003

Sånn ble gangen 🙂

maleprosjektet, og mens jeg malte lange strøk i rosa på den tidligere så slitte gangen, tenkte jeg mange gode tanker om  hva jeg skulle snakke om på foredraget. Det slo meg at hjernen min virket veldig mye bedre når jeg var i bevegelse. Og mens jeg tenkte på innhold i presentasjonen, så jeg hvilke farger jeg ellers måtte gå til innkjøp av – helt uten at det gikk på bekostning av noe som helst.
Hjernen jobbet altså med mange ting samtidig som slett ikke hadde noe med hverandre, og jobbet mye mer effektivt. Det forklarer meg hvorfor samfunnsfagbøkene mine var fulle av blomstertegninger. Fidgeting kalles det på fagspråket. Flyt, kaller jeg det. Jeg kjeder meg om jeg gjør bare en ting om gangen. Jeg burde nok gått på en annen skole enn den offentlige. Da hadde jeg helt sikkert lært mye mer.

Men hva er skolens mål? Det er uhorvelig mange. Men i korttekst kan det summeres slik: Vi skal utdanne barna slik at de kommer seg inn på den rette utdanningen og får seg gode jobber så de blir riktige skattebetalere. Vi har sluttet å si at de kan bli hva de vil, for det blir de så deprimerte av. De kan jo ikke vite hva de vil. Men jobb, det må de ha. Og det får de kun dersom de har høyere utdannelse. Stakkars dem som ikke henger med.

Men hva er en jobb?

Det er ikke lenger så lett å vite. Jobber er ikke så iøynefallende lenger. Man blir ikke tømrer og brannmann lenger, men lege, megler og advokat. Det er ganske vagt, og mange mister kontakten med det meningsfulle ved forberedelsen til det. For noen betyr det at de ikke forstår hvorfor de skal lære. Da blir det ganske bortkastet å sitte i et klasserom år ut og år inn – uten å føle mening.

Som samfunn trenger vi å vite hva vi skal med den oppvoksende generasjon. Hvordan skal fremtiden se ut?  Det er riktig at vi ikke kan vite det, men skolen er faktisk med på å forme fremtiden. Virkelig! Vi må være bevisst på at skolen former menneskene som skal danne fremtiden. Ikke bare arbeidsmarkedet, men samfunnet som sådan. Skolen ER opptatt av dannelse. Det er veldig mye bra som skjer i skolen på dette feltet, men igjen, det er ikke nok, og det passer ikke for alle. For dannelse er så mangt.

Men så er det det som skolen ikke er noe god på. Og det er å fange opp forskjellighet, oppdage begavelser, løfte frem egenskaper som ikke gavner klasserommet. En god del elever er skadelidende av det.

Ta inn hele skjermen 20.04.2017 124603.jpgVi trenger flest maur. De som jobber jevnt og trutt og ikke stiller så mange sprørsmål. De som passer inn og gjør som de blir fortalt. De får vi av moderne skole.

Men vi får ikke forandring av det. Vi trenger noen som kan finne opp nye ting. Vi trenger noen nerder som kan alt om én ting. Vi trenger noen som kan mye om mye. Vi trenger noen som kan gjøre det vakkert rundt oss ,og som får oss til å tenke. Vi trenger varme hender og gode hjerter. Vi trenger ikke at alle er alt dette. Faktisk så går det ikke an. Derfor trenger samfunnet at vi er forskjellige. Derfor trenger samfunnet at noen slett ikke blir presset inn i dette paradigmet.

Noen av de som har vært med å forandre verden, har droppet ut av skolen. Takk og lov og heldigvis. Skolen kommer i veien for nytenkning og genialitet.

Skolen er redd for forskjellighet. Norge er ikke verst på dette i den vestlige verden, men vi diagnostiserer våre barn i mye større grad enn hva som var vanlig før. ADHD, Asperger, lese- og skrivevansker er sett på som store utfordringer. Det er det også, hvis du må sitte på ræven i timevis og forholde deg som om du ikke hadde disse utfordringene. Men saken er at skolen forteller deg at du er feil. Mange har klart seg utmerket i livet til tross for disse utfordringene (og blitt både statsministre, skuespillere og oppfinnere). Jeg vil anta at det ikke er skolens fortjeneste. Jeg skulle ønske at barna fikk lære tidlig at de hadde begavelser de kunne utvikle, om ikke i stedet for, så i alle fall i større grad enn det som er problemet. For kanskje er både ADHD og Asperger egenskaper samfunnet trenger. Noen som har overskudd av energi og noen som kan nerdefokusere i timesvis.

Angst og depresjon er ikke farlig i seg selv. Det er tilgang til dyp refleksjon, innsikt og empati. Det er ikke greit å ha for mye av det, men kunne man lært at det er en naturlig del av livet, heller enn en hemsko som ødelegger alt, hadde det vært enormt mye lettere å håndtere. Men ikke i et klasserom hvor alle skal prestere på likt, samtidig. Angst blir forsterket i dette presset. Og mestrer man det ikke, er det ikke rart om man blir deprimert. Det går an å leve helt fint med anlegg for angst og depresjon, uten at det blomstrer opp og overtar livet. Men da må man altså vite hva som er fordelene med det, og utnytte dem. Hvordan ivaretas dette i dagens skole?

Utfordringer er utfordringer. Men de kan føre mye bra med seg. Vi trenger derfor å forstå hva det er og hva det kan brukes til. ADHD kan være nyttig dersom du får lov å bruke hyperaktiviteten, men det går ikke i et klasserom med 30. Så hva gjør vi? Mitt svar er at vi må tilbake til det man forsto før i tiden: At noen trenger andre innfallsvinkler til voksenlivet. Før dro menn til sjøs. Nå havner de på NAV, for å si det flåsete. Det er for mye av sannhet i dette også.

Som veileder har jeg truffet mange mennesker som har valgt feil i livet, eller aldri klart å finne sin plass. Av og til må jeg lete langt tilbake i tid for å finne ut hva de liker å bruke tiden sin til. Det er her nøkkelen til et godt arbeidsliv ligger. Blir du sykmeldt av jobben din til stadighet, er du nødt til å vurdere om jobben kanskje er feil. Løsningen ligger i hva du kan makte å bruke mye tid på. Mange har aldri tenkt tanken. Hva JEG har lyst til? Nei, det går ikke an. Hvor årsaken til dette ligger, varierer fra person til person. Noen mistet gnisten på videregående, noen i ungdomsskolen. Noen har aldri følt at de hadde noe å bidra med. Derfor er jeg opptatt av skolens ansvar for å finne menneskenes begavelser. Vi har dem, alle sammen. Men vi er ulikt skrudd sammen, og trenger individuelle råd.

For å overleve ørten år med skolegang, og deretter mange år i arbeidslivet, trenger vi dette:

Mestring

Mening

Å bruke de hjernene vi er utstyrt med

Mestring betyr å få noe til. Å strekke oss langt nok til å se vår egen utvikling. Vi trenger riktige krav som er tilpasset våre evner.

Mening betyr at vi forstår nytteverdien av det vi gjør. umiddelbart eller på sikt. Mening er en drivkraft i seg selv. Mangel på mening er… meningsløst. Mange faller av i mangel på mening.

Å bruke hjernen du har fått, innebærer at du må lære hvordan du virker. Det finnes bøttevis med forskning som viser at våre hjerner virker veldig ulikt, og takk og lov for det. Det gjør at noen kan bli regnskapsførere og noen kan bli oppfinnere. Noen kan bli kunstnere og noen kan bli saksbehandlere. (Kombinasjonen ER mulig… men som regel er de rake motsetninger). Hvis hodet ditt bobler over av inntrykk og regnskap får deg til å ville kaste opp, er det en grunn til det. Da skal du ikke bli regnskapsfører, men noe helt annet. Her er der liten og ingen kunnskap i skolen som sådan. Mang en kreativ sjel har visnet på skolebenken og blitt varig ufør senere fordi de lærte at det ikke var lurt å satse på noe kreativt.

Derfor mener jeg at vi trenger flere typer skoler. Vi trenger et utdanningssystem som tar vare på flertallet, uavhengig av økonomi. Men vi trenger også skoler som ivaretar andre typer kapital. Vi trenger skoler for de som ikke klarer å være i klasserom med 30 elever. Vi trenger skoler som oppdager nerdene, kunstnerne, de overaktive, de kloke, de rare, alle som ikke skal passe inn. Vi trenger å se på annerledeshet med mye større kjærlighet og anerkjennelse. Vi trenger alle typer. Men da trenger alle å se at de har evner og begavelser som samfunnet trenger.  Dette får vi ikke til i dagens skole. Vi trenger ikke engang prøve, for oppgaven er for stor. Vi må sørge for at dagens skole holder god kvalitet, men samtidig finne på andre løsninger for de som ikke passer inn.

Det var det jet hadde på hjertet den dagen.

Takk for meg!

Advertisements

Posted on april 20, 2017, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. For en tekst! Kom over bloggen din via facebook, psykososialt arbeid med barn og ungdom delte linken. Jeg føler at jeg er og alltid har vært høysensitiv. Nemlig. Og jeg er vernepleier og jobber på en psykiatrisk avdeling. Der er det ikke «innafor» å være høysensitiv, hverken for pasienter eller ansatte.. Jeg tenker at du er inne på noe, så jeg kommer til å lese mer av det du har skrevet. Jeg vil lære å bruke/utnytte fordelene -hvis det er noen.
    Dette synes jeg er kjempe skummelt. Tar imot tips om lesestoff som er nyttig. På tide at jeg finner ut av ting framfor å grave de lenger ned!
    M

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: