Valgkamp i krangelens tid

valgbodJeg synes det er riktig koselig å drive valgkamp. Jeg har stått ganske mye i valgbod. Når folk oppsøker en valgbod, er det fordi de lurer. Da får man en saklig samtale som begge parter ofte vinner på. Jeg skulle ønske at mer av valgkampen var sånn. Spørsmål skal ikke være for å sette politikere fast, men for å forstå noe. Svarene bør ikke være autopilot, men oppriktige ønsker om å komme spørsmålsstillere i møte. Jeg opplever det i valgbod, men sjelden ellers.

Jeg synes media burde lære litt av valgbod. Media har nemlig en enorm makt hva angår temperatur og saklighet i den offentlige debatten. De spisser budskap, og denne spissingen blir ført videre i en polarisert debatt i sosiale medier og rundt middagsbordet. Det faller mange harde ord medmennesker imellom i disse dager.

Men altså ikke så mye i valgbod. Jeg har hatt én opplevelse, hvor en dame spurte hva vi synes om eksteskapsloven. Hun la ut om at Gud hatet homofile, og jeg skal innrømme at jeg slet med å beholde fatningen. Utover det, har det vært veldig hyggelig. Skolebarn mellom åtte og atten kommer med mer eller mindre forberedte spørsmål, og jammen blir du satt på prøve. «Hva mener dere om helse og omsorg?» Eh, hm. Det var da et enormt spørsmål. Det ble en lang samtale hvor både jeg og de uforberedte ungdommene fikk granske hva som egentlig var viktig for oss i disse spørsmålene. «Hva gjør dere hvis deres leder blir statsminister?» Okei, hvordan forklarer man en tiåring at det er lite sannsynlig at Venstre får flertall nok til å ta statsministerposten? Saklig, uten å le. Det blir en aldri så liten forelesning i politisk virkelighet tilpasset barn som ikke egentlig hadde tenkt de skulle få annet enn et enkelt svar. Like vanskelig for begge parter, men sannelig virket vi glade, både jeg og de. Og så de som er så usikre, som skal velge, men ikke vet hvem de skal stemme på, eller hva som er viktigst for dem. Da kan jeg begynne med å fortelle hva som gjorde at jeg valgte å melde meg inn i Venstre, og hva som er viktig for meg. Noen blir enda mer usikre etter det, for de hadde vel ikke egentlig tenkt å stemme Venstre. Men de fleste som kommer innom, er oppriktig interessert, og synes derfor at partiet har mye fornuftig å fare med. Jeg er glad for å få snakke om ting som betyr noe for meg, og det virker det sannelig som om de som kommer innom også synes.

Da er det så rart å høre debatten utenfor. Det er et hav av drittslenging, og ingenting går på de faktiske sakene partiet står for.

Jeg klager ikke på Venstres vegne. Jeg klager på demokratiets. Jeg lever nemlig ikke i noe ekkokammer, så jeg hører den samme stygge retorikken rettet mot flere partier. Saken er at stygg retorikk faller tilbake på den som bedriver den. I denne valgkampen kommer det fra alle kanter.

Jeg merker det på meg selv også. Jeg blir hardere i kantene, og for å forsvare det jeg står for, må jeg finne ut hva som gjør andre partier dårligere. Det er ikke noe greit. Det er jo dette som er problemet med hele valgkampen. Jeg liker ikke kamp. Jeg liker samtale. Jeg liker å sammen komme frem til viktige løsninger på saker som er viktige for meg og andre. I min historie har jeg stemt mange partier. (Vel, kanskje tre…) Faktisk er hovedgrunnen til at jeg har havnet et sted sannsynligvis at det er ett parti som heller vil snakke om politikk enn å grave seg ned i skyttergraver og snakke mer om andre enn seg selv.

Når jeg blir bedt om å sammenligne mitt parti med andre, merker jeg at jeg ikke kan så mye om andre partier, som mitt eget. Jeg har ikke satt meg inn i dem. Derfor er jeg forsiktig. Men jeg hører mange fortelle meg hva Venstre er, uten at jeg kjenner det igjen fra det jeg har opplevd fra møter der hvor politikken blir laget. De som uttaler seg om politikk de ikke har greie på, forflater debatten og gjør den populistisk og feil. Disse feilene bidrar til at folk ikke stoler på politikere – punktum. Det man skulle sluttet å stole på, var drittslenging for egen vinnings skyld. Kamp er kamp. Det er et skittent spill. Men det er ikke politikk.

Jeg lurer på hvor langt denne debattformen kommer til å gå. Fremdeles føler nordmenn flest at det er en plikt å stemme. Det er fint. Men det forandrer seg etterhvert som velgere føler at oppgaven deres er å stemme MOT alt det onde som motstandere skremmer mot. Å bli skremt til valgurnene er ikke en god motivasjon.

Ord som «sosialist» og «borgerlig» er beskrivelser. Det er ikke benevnelser på onde makter. Ord blir slengt rundt uten at folk aner hva de egentlig betyr, de blir bare følelsesladde populistverktøy for å sverte motstanderen. Og motstandere, det virker å være de fleste. Ap skal ikke samarbeide med V, Sp skal samarbeide med Ap, men ikke med MDG, som vil samarbeide med Sp, men ikke med Frp. Venstre vil samarbeide med Krf og Høyre, men blir beskylt for å ville samarbeide med Frp, og ingen har flertall nok til å bestemme helt hvem de kan forhandle med. I dette klimaet er skremselspropaganda nok til å skremme hvemsomhelst. Uansett hva du stemmer på, er helvete løs. Hvis ikke du stemmer på noen som ikke kommer til makten uansett. Da har du sluppet unna alt ansvaret.

Seriøst. I år, mer enn noensinne, er det viktig å stemme på den du er mest enig med. Er du usikker, gjør som barna; oppsøk en valgbod og spør om det du lurer på. Det kan både du og den du spør bli klokere av. Dessuten er det langt hyggeligere.

 

Godt valg.

 

Reklamer

Posted on september 6, 2017, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. Veldig godt beskrevet – takk! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: