Trude på tur

Nå er det ikke skrekkelig ofte jeg er ute på tur, men oftere enn en skulle tro, økonomien tatt i betraktning. Jeg er glad i å reise. Selvsagt. Nye fotomotiver!

Men altså, nå er jeg i Tyrkia. Alanya. Hvem skulle vel trodd det? Det er ikke første gang jeg er her, men denne
gangen er jeg her på jobb. Dvs, Arve er her for å jobbe, og jeg er med, og drasset like gjerne med meg et 27 000 ord langt oversettelsesoppdrag. Spør om jeg er kommet i gang, da? Jada. Holder på med innholdsfortegnelsen. Heiane, det er kjedelig. Skal bare blogge litt, så skal jeg sette i gang igjen.

Vi kom til hotellet sent lørdag kveld, og søndag gikk vi fra hotellet og inn til byen og tilbake, med kamera på slep. Og stoppet av og til for å ta oss litt å drikke i varmen. Traff kjente, gjorde jeg og. Men altså, vi gikk og gikk og gikk, og var ikke i nærheten av å vurdere å sette oss på en strandstol. Perfekt. Strandstoler byr meg imot, tror jeg. Senere var vi oppe ved borgen og spiste sammen med jobbegjengen til Arve. Så var den dagen over, og jeg hadde ikke kjedet meg et sekund!
Og så ble det i dag. Arve dro på jobb og jeg haha, takket ja til massasje og tyrkisk bad. Det var sikkert lurt på én måte, men… mest fordi jeg da forsto enda mer hvor ille jeg faktisk har hatt det på ferier i gamledager. Heiane. Jeg begynte å bli rastløs mens jeg ble massert.  Måtte ligge på en varm steinplate, og tror du ikke jeg ble liggende der alene en god stund, da? Når den triltrunde massørfyren kom tilbake, spurte jeg desperat om fyren snakket engelsk. «A little bit», sa han. Jeg lærte fort hva det var han kunne. Han kunne «Turn around» – ganske gebrokkent, men jeg lærte å forstå det etter hvert, og «nice?» Jeg prøvde meg på «boring», men det forsto han åpenbart ikke. Etter en noe for lang tid i taushet henviste fyren meg til et rom med «behagelig» musikk og noen stoler. «Relax», sa han. Tror jeg. Det var i alle fall det jeg skulle. Jeg merket at fingrene mine begynte å tromme helt av seg selv, og det var ikke fritt for at jeg snakket høyt med meg selv. Til slutt reiste jeg meg faktisk og gikk inn for å skifte. Da dukket mannen opp igjen, og så spørrende på meg. «Mask?» spurte han. Akkurat, ja. Maske. Jeg måtte ha ansiktsmaske. Sikkert lurt. Sikkert enda lenger å bare sitte der og kjenne beina begynne å gå av seg selv. Det var faktisk akkurat sånn det var. Jeg måtte sitte der og «relaxe» enda en stund, bare denne gangen med svart maske i trynet. Ikke misforstå. Jeg digger svart maske i trynet. Men jeg må nesten kombinere det med noe annet! Det er jo ikke mulig å bare sitte der og vente til masken tørker!
Omsider kom mann nr to, en storsjarmør av en massør/selger som ikke har klart  å lokke Arve til å få massasje enda. Han gir seg vel ikke, enda det er dødfødt. Viste meg bilder av hunden sin og ba meg fjerne masken – selv. Jeg ble jo nesten rystet 😀  Og så holdt jeg på å kle på meg og gå igjen. Men da ble mann nummer to også forundret, for han skulle jo også massere meg. Og ute var det sol, og en pc sto der og ventet på at jeg skulle ta fatt på dagens økt.
Nei, seriøst. Ferie er ikke noe for meg. Dvs, relax, slappe av, det blir jeg bare stresset av. Så nå fikk vi banket det inn nok en gang. Så vet vi det, liksom. Måtte jeg bare huske det til neste gang jeg vurderer å slappe av. Slappe av er bare ikke avslappende.
Etter cirka halve første avsnitt av oversettelsen (ja, vet det. Jeg har alt sagt det. Innholdsfortegnelsen) tok jeg taxi opp til Arve og de for å være med på lunsj ute i bushen. Det var en restaurant inne ved en elv, hvor vi nesten lå i vannet og spiste. Grillet fisk, inntatt i omtrent liggende stilling. Veldig koselig. Spennende sted. Da Arve og gjengen skulle tilbake til hotellet, forklarte han sjåføren at han måtte sette meg av et stede langs stranden, men langt fra hotellet 😀 «Hun trenger det,» hørte jeg ham si. Det er helt riktig, selvsagt, men de som hørte ham si det, syntes nok at han var veldig slem med damen sin. Eller kanskje ikke.
Jeg gikk vel noen kilometer, jeg! Takk og lov! Og nå sitter jeg altså på hotellet og prokrastinerer. Er veldig spent på hvordan dette skal gå. Jeg tror jeg har et ekstremt kommunikasjonsbehov. Det er sikkert derfor jeg blogger i utgangspunktet. Og jeg tror jeg bare . På alle mine reiser har jeg pleid å skrive. Av to grunner, minst. Den ene er for å ha noe å gjøre på, og den andre er at jeg opplever at jeg gjør mer når jeg får skrevet om det. Så jammen fortsetter jeg ikke med det også.

Altså, det aller viktigste jeg lærer av dette, er at jeg gjør alt som står i min makt for å unngå å kjede meg. Aldri i verden om jeg hadde fikset å oppholde meg alene på et hotell i Tyrkia uten noe å kommunisere med! Så takk, kjære bloggen min, for at du finnes. Jammen var jeg lur da jeg kom på deg 😀

Men uansett. Tyrkia er et fint land, og spennende. Mye historie, hyggelige mennesker og vakker natur. Grønt og varmt. Vi har stoppet og pratet med ikke så rent få, som ikke engang skulle selge oss noe.  Om ikke så fryktelig lenge, kommer Arve fra jobb, og da skal jeg lokke ham med i treninggstudioet her 😀 (ikke si det til ham, det skal være en overraskelse). Og så må vi sikkert gå en lang stripe inn til Alanya igjen. Eller noe helt annet. Det beste med «ferie» er jo at man kan gå akkurat hvilken retning man vil. Bare man går…
I morgen skal vi på båttur (Det er jo 1. mai og fridag). Det blir trolig flere bilder og mer blogg etter det! Snakkes!
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: