Bespisning i Alanya

Nei, dette er selvsagt ingen restaurantguide eller noe i den duren. Vi bor på all inclusive-hotell… Men mat er jo uansett en greie når en er på ferie. Eller, sa jeg ferie? Det føles som ferie når det er 1. mai og varmt og vi skal på båttur. Men uansett. Mat.

Da vi ankom hotellet, var klokken sent om kvelden. Da var vi selvsagt lettere sultne, så vi spurte om det var mulig å få i seg litt mat. Å, ja, klart, sa de. 24/7. Så ble vi vist ned i et rom som så ut som en restaurant. Selvsagt folketom, men maten sto der.

Det var det tørreste, kjedeligste jeg har smakt noen gang. Grei salat, men kjøtt? Uspiselig. Tørt, seigt og preget av å ha stått ute hele dagen.

Min reaksjon? Jippi, her har de så dårlig mat at vi aldri kommer til å spise mer enn vi absolutt må! Jeg har alltid en følelse av at ferie (eller… you know) bør være sunn. Derfor har all denne spisingen og hvilingen kræsjet ikke så rent lite med min oppfatning av ferie. Så jeg var i grunnen overlykkelig.

Så vi har spist i den grusomme restauranten, selv om det aldri har vært folk der, og selv om det virket som om de ikke egentlig syntes vi burde spise der. Og i går skjønte vi vel greien. Arve kom hjem fra jobb, og vi var sultne, faktisk. Så vi gikk ned i restauranten, og der hadde de til og med satt stolene oppå bordene.. Underlig. Men vi kunne ta maten med oss ut på terrassen. Så gjorde vi det, og forsynte oss sånn at vi skulle klare å holde oss på beina en stund til. Tørre, seige kylligspyd var på menyen fortsatt. Så det ble del med salat. Og da får vi vite at restauranten… det var ikke egentlig her. Det var der borte hvor vi spiste frokost. Og middagen, vel, den starter om et kvarter…

Dermed måtte vi gå av oss maten som vi allerede hadde spist, så vi fikk oss en lang spasertur innimellom der hvor ikke alle turistsjappene er. Veldig rart, men uansett hvilken vei du går, virker det som at du kommer tilbake til stranden. Men det er jo trygt og greit. Så finner vi alltids veien.

På veien vokser appelsiner overalt! Blir man sulten er det vel bare å plukke. Vi så noen damer som plukket frukter langs veien. Det ser i grunnen veldig fint ut, spør du meg! Og appelsinjuicen som de presser her… DET er godt, det! 

Vel tilbake til hotellet, fikk vi oss et måltid bestående av det møreste kjøtt, de nydeligste grønnsakene og nesten på grensen til for mye mat… Ble jo helt månebedotten. Her har vi gått og trodd at de ikke kunne lage mat, og så var det bare vi som hadde gått feil sted. Jeg vet ennå ikke hva jeg synes er best. Dårlig mat eller god. Jeg kommer tilbake med det om noen dager.
Men vi har spist andre steder også. Inne i Dim Chai, hvor vi nesten lå i noen flytebryggelignende greier. Jeg spiste selvsagt fisk. Du kan ikke spise annet enn fisk når du nesten er i sjøen selv. Grillet fisk med litt sitron som skvises over, og så salat. Helt greit, liksom, men vi er bedre på fisk hjemme i Norge. Men sjarmen! Sjarmen ved å ligge til bords nede ved vannet i 26 grader og i hyggelig selskap!

Nå skal vi snart på båttur, siden det er fridag og greier, og da skal vi sikkert få noe i kroppen, da også. Men det kan jeg ikke si noe om før jeg har opplevd det. I’ll be back. See you later!

—-

Jaja, og der var båtturen over, og en ny dag har begynt. Regnvær og greier, slett ikke dumt når man skal jobbe!

Bare så det er sagt, båttur er fint. Man er i bevegelse og i ro samtidig. Hvis man absolutt må slappe av, er det den beste måten i mine øyne. Og så blir man trøtt og sulten og alt det der, på en annen måte enn ellers. Spise på båt har en egen sjarm. Det gjør ingenting om maten kommer på plasttallerkener, og at maten egentlig ikke smaker så all verden. Det er ikke dårlig, det smaker liksom bare ferie og utendørs og sjø og sånn, og bedre enn det blir det vel egentlig ikke. Og så slipper man å bli så fryktelig mett.

Veldig underlig, i grunnen, dette med mat. Jeg liker mat når den kommer etter en haug med opplevelser. Når jeg har sett mye, helst gått en del også, så fortjener en det liksom så mye mer. Etter lunsjen på båtturen måtte vi jo ha middag også. Det ble også en artig affære, egentlig. Vi hadde to menn som på forunderlig vis lot seg overtale til å gå til barberer. Skikkelig tyrkisk, lokal bakgårdsbarberer. En lot seg klippe, begge tok det som var av skjegg – med en tyrker og to damer på slep. En av dem var meg, og ingen skulle tro at jeg hadde sett en frisørsalong før. Jeg tok bilder av hele prosessen. For å klargjøre ørlite: Jeg HAR sett en frisørsalong før, men jeg hadde ikke trodd jeg skulle se min kjære overlate skjebnen til en ikkesogningtalende mann med kniv. Eller, til noen som helst med kniv, egentlig. Men for en behandling de fikk.  Det var reine hamamen med massasje, ansiktsmaske, varmebehandling med levende ild, noe taugreier og gudene vet hva. I en passe luguber gate. Så vi klarte å opparbeide nok apetitt til å slå oss ned med en tilfeldig samling av nesten alle vi reiser med, på en ganske bra restaurant oppe i gaten.

Det er noe eget, det også. Et stort langbord med folk, og lett overbegeistret service. Og midt i gaten, nesten. Det er nesten et sosialt prosjekt som involverer ikke bare kjentfolk og kelnere, men selgere og turister og lokalbefolkning som går forbi. Når man er i humør til det, er det ganske artig, det også. Det blir en form for forberedelse til enda mer aktivitet etterpå. Selv om vi faktisk ikke hadde fått skiftet etter båtturen engang.. Jeg skal prøve å finne ut hva kjøtt- og grønnsaksretten jeg spiste het, den var i alle fall upåklagelig. Veldig mørt kjøtt kokt i en sånn der keramikkdings sammen med allverdens deilige grønnsaker. Og så fikk vi sånn drink som er avbildet her. Det var visst ikke til å unngå. Fine farger og masse deilig frukt på, da!

Etterpå spaserte vi tilbake til hotellet og stoppet innom en sølvsmie på veien. De har visst ikke kommet i det verste turistmoduset enda, for de pusset gullet mitt gratis og viste Arve alt om sølvsmedvirksomhet, fremdeles like gratis.

Nå er det like før jeg må innta lunsj helt alene. Det smaker ikke godt uansett, så det skal jeg sikkert ikke fortelle om. Mat er en sosial greie, punktum.

Men joda, klart jeg skal fortelle om det. Å spise alene har denne ulempen: Man driver ikke og snakker mellom tyggene, så det går altfor fort unna. Dermed er det ikke bra for fordøyelsen. Men lunsjen på hotellet var forøvrig like bra som middagen. Hvis man da ser bort fra det med ingen å snakke med, altså.

Etter lunsj gikk jeg en laaang tur og tok noen bilder, la inn i bloggen og begynte å jobbe igjen. Oversatte over tusen ord i går, så neste måltid var med god samvittighet, om enn drøyt.

Dette var måltidet for alle ansatte inklusive familiemedlemmer til de som bor her nede. Det var derfor et kjempelangt langbord og masse rare lyder. Jeg var så heldig å få sitte ved siden av en liten jente med sprettballer, så jeg lekte en eller annen lek jeg aldri helt forsto. Men det var bra, for her var det ellers veldig masse mat! Det bare kom. Rett etter rett. Ulike typer kebab, shish og en eller annen annen, litt eksklusiv en, som var veldig god. Og frukt og kake til dessert.En av flere Shish Kebab-sorter vi ble servert.

Artig og sosial måte å spise på, og det viser seg at man er minst like opptatt av bespsining her som de fleste andre steder. En gammel mor hadde tydelig glede av å forklare og tegne og fortelle om hva hun kunne lage, ingen hindring at vi hadde spist i overkant allerede. Det var for øvrig interessant å se hvilken posisjon eldre damer har i Tyrkia. Veldig respektert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: