Reiseskildring Burdur/Antalya 2016

Vel tilbake i regnet kan det være på sin plass å huske uken som gikk. Den var full av opplevelser som ikke bør få vike for det siste døgnets hendelser, med militærkuppforsøk i Ankara og Istanbul. Det lager slikt et hardt bilde av Tyrkia, mens mine følelser for landet er varme og kjærlige.

Årsaken til at vi dro, var Sezgin. Arve sin kollega gjennom en del år, og som har vært årsaken til at vi har reist til Tyrkia for å jobbe/feriere. Sezgin skulle gifte seg. Vi syntes det var stas å bli invitert, men det skulle jammen vise seg at følelsen var gjengjeldt. Det var visst stas å ha oss der! Langt oppe i fjellheimen i Burdur, hvor alle naboer var med på feiringen, hvor kveldene gikk med til dans og musikk.

Da vi landet i Antalya, sto Sezgin og ventet på oss. Han hadde visst ventet omtrent siden vi dro til Flesland. Ikke hadde han bil, heller, så vi tok taxi alle mann, til hotellet vi hadde bestilt i gamlebyen, Kaleiçi. Navnet, Deja Vue, skulle vi komme til å bruke for det det var verd, hver gang vi kom «hjem». At det var hjem, skal jeg komme tilbake til senere. Men heiane, for et sted. Gamlebyen er vakker, og blir bare vakrere for hver gang du går gjennom den (hvis du kommer deg helskinnet forbi alle selgerne). Vi sjekket inn, la fra oss kofferter og dro Sezgin med ned for  å si hei til Levent på King Bar. Gammel venn fra den gang Arve var desperat etter den heisen som ikke virket, men som er i direkte tilknytnng til den nevnte baren. Levent kan engelsk og er veldig hyggelig. Han er også gjenstand for et tidligere blogginnlegg om Antalya. Vi ble ønsket velkommen i gjengen og fôret med mat fra første øyblikk og samtalen gikk rundt politikk og business. De to går unektelig hånd i hånd.

Dag to fôret vi guttene med Iskender – der er viktig å vise dem hvilken mat de skal like i et fremmed land. Sezgin tok oss med på shopping, og ellers var det bare en feriedag før vi dro til Burdur, selve målet med turen.

Dagen for selve bryllupet ventet vi på brudgommen i resepsjonen på hotellet. Ingen brudgom kom… Resepsjonisten spør om vi var innenfor turkish time, som skulle gi en indikasjon på at vi nok måtte beregne litt venting. Men ikke så lenge at bussen til Brudur dro fra oss. Det endte med at vi tok taxi til busstasjonen, eksepsjonelt rolig og behersket, vi hadde tross alt brudgommen med oss. Det var å anta at han ønsket å være på plass i tide. For å gjøre en lang historie kort, hadde han slett ikke kjøpt billetter til bussen, så da han endelig kom og neste buss var full, endte vi med å ta hans lille bil, med absolutt all bagasjen vår, og  fem personer i alt i bilen. Sezgin fikk tilnavnet Kaos Travels for sin ekstremt fleksible reisestil, og tross alt gikk alt veldig bra til slutt.

Da vi kom frem, sto en musikkgruppe og ventet på oss, og hele plassen foran blokken var fylt med stoler. Her skulle det bli fest! Vi ble invitert opp til svigermor, hilste på hele slekten og ble overøst med kyss, klemmer, te, mat og vann og alt godt de kunne gi oss. Vi ble introdusert til de som kunne engelsk, slik at vi ikke skulle komme i den situasjon at vi ikke kunne kommunisere med noen. Jeg fikk gjennomgått de vanskelige spørsmålene om «hva skal jeg GÅ med?». Når skal jeg gå med hvilken kjole, og hva er egentlig greien. Det virket som at selv om det var veldig vikig, var det ikke viktig i det hele tatt. Jeg kom frem til svart, sid kjole på kvelden, hvit, kort på dagtid og ballkjole til selve seremonien. Har sett bryllupsbutikker i Tyrkia, og de er mange og glorete.

Vel fremme på hotellet, rev jeg ned murpussen på veggen da jeg kom ani med kofferten. Det sier litt om standarden. Men v er ikke vanskelige, vi skal i bryllup, og ikke på hotell. Der skal vi bare sove. Så jeg iførte meg min fine, side kjole og glammeste smykker, kjeftet ikke på guttene for deres valg av helt greie klær, selv om jeg strengt tatt sa til Arve at han kunne holde seg unna den svarte dongeribuksen som var blitt grønn av misfarging. Så ble vi transportert tilbake til svigerforeldrehuset, hvor naboene hadde samlet seg til måltid i bakgården. DEN grillfesten. Digre kobberkjeler ble brukt til å lage mat til mange, og maten ble  servert på tradisjonelt vis: Hver familie har skåler med mat som de deler på. Familien er viktig, og familien deler. Vi ble spurt om vi trengte fat, eller om vi ville gjøre det på tradisjonelt tyrkisk vis, og ble dypt takket da vi sa at vi ville gjøre det på tyrkisk vis. Maten var veldig god.

Alltid var det en engelskspråklig som fulgte med på at vi visste hva som skjedde videre. Vi ble vist ut på gårdsplassen hvor naboer samlet seg for å vente på brudeparet. Voksne, barn og gamle om hverandre. Hverdansklær og ballkjoler og skaut og korketrekkere. Ingen regler syntes å gjelde for klesdrakt, i alle fall. Og omsiiiider kom brudeparet også. De skred inn på plassen og begynte umiddelbart å danse. Bruden i den lekreste grønne kreasjonen og vakkert krøllet hår. Først pardans, så pardans med gjester (Hvem andre enn Arve og jeg var nest etter brudens foreldre på dansegulvet?) deretter dans for alle som ville, én og én i ring, i tradisjonell, men enkel tyrkisk tradisjonsdans. Jeg ble lokket opp igjen, og fikk faktisk mye skryt. Da guttene ble dradd opp på dansegulvet, fikk de mye oppmerksomhet. Det var virkelig gøy å se på. Snakk om å bli løftet opp og frem i lyset. De ble rene dansestjernene, og Bastian så mye at han ble helt utslitt. Det virket virkelig som at alle var glade for at vi var der, og at vi deltok i deres feiring. Dansen ble det sosiale limet som alle var med på.

Et rituale vi fikk med oss denne kvelden, var overrekkingen av bruden til brudgommen. Jenter fikk blomster til håret og lys i hendene, skred i ring rundt paret som måtte sitte på hver sin stol – hun iført et rødt slør over hodet. Brudgommen fikk henna smurt inn i håndflaten som et symbol på at nå kan de endelig bo sammen. Seansen var over, brudgommen kunne ta bort sløret og ta fatt på ny dans. Jeg ble lokket til å smøre henna i mine hender også. Fremdeles har jeg to sygge flekker inni hendene mine 😀

Klokken tolv var det hele over. Da bar det tilbake til hotellet og i seng. Selv om jeg mistenker en del av de unge å ha vært oppe til de små timer.

Dagen etter var det et enda bedre måltid i bakgården. Siden vi vånet for sent til frokost på hotellet, ble dette for brunch å regne. Deretter vandret vi rundt i Burdurs gater, hvor Bastian fant en butikk som solgte ham de kule solbrillene han gikk med siden. Vi lærte at Burdur, mellom fjellene og ved innsjøen, var på størrelse med Bergen. Lite sentrum og mange i periferien. Temperaturen er adskillig lavere enn i Antalya. Det var sikkert bare 28 grader der, så det var fine greier. Vi vandret rundt til jeg faktisk lot meg overtale til å gå til frisør/sminkør. Hårvask og føn, og proff maske. Selv om Sezgin faktisk spurte om jeg ville være med dem (noe som hadde vært mye lurere) endte jeg med å gå alene, til et sted hvor ingen kunne engelsk da jeg faktisk var der. Hårvask, håndtørk og opp på sminkevent. Som om noen trodde at håret mitt skulle holde seg fuktig. Sminken var nett fin. Rosa og lilla og sånn. Noe uvanlig (jeg kjente meg ikke helt igjen etterpå, men det var jeg forberedt på). Verre var det med frisøren. Eller, verre og verre, fru Blom 😀 For ham – ikke for meg. Håret skulle fønbørstes, tørt som det allerede var. Han sto der med rundbørste og jobbet og så fortvilet på meg, gned fingrene sammen for å indikere at håret er litt tynt… Han virket som om han fikk en god idé: çai? Te? Sagt med andre ord: Pause? Tror han måtte ut og snakke med noen.  Kom tilbake, fant frem en tynn hårbørste og begynte å krølle luggen. For å gjøre nok en historie noe kortere, endte han med å ruske til hele håret, spraie noe greier i det, heve armene i en «what can I do» og «er det greit?» og jeg happy som ever, helt lik som jeg alltid er når jeg har børstet håret. 😀 Det kostet litt mer enn de hadde sagt, men hvem bryr seg. Det var vel en større utfordring enn de var vant til.

IMG_0905.JPG

Oppe på hotellrommet gjorde vi oss klare, alle mann. I våre fineste finstaser. Dress og ballkjole, sløyfer og slips. «Å, så fin du er», sa gjestene, som i stor grad ikke hadde pyntet seg nevneverdig.  Vann ble servert. Juice ble servert. Musikk ble spilt, og vi ventet. Brudeparet kom til stor ståhei, overstrød med konfetti og fyrverkeri. Denne gangen var bruden hvit. Hele festen var nok en gang dans, dans og atter dans. Danset du ikke, ble du hentet. Det virket som at dansen var mer eller mindre obligatorisk for å vise brudeparet respekt. Her var det bare å glemme å være selvopptatt, dette er en felles greie.

Innimellom var det pause i fellesdansen, og karene inntok dansegulvet med mer komplisert, tradisjonell tyrkisk dans.

Så var det gaveoverrekking. Den fant sted slik: Brudeparet sto på gulvet, gjestene lainet opp for å gi gaver. Mest penger. Noen sto ved siden av med en knappenållignende gjenstand, for å henge pengene på brudeparet. Da seansen var over, ¨måtte brudeparet ut for å slippe å bære på gavene resten av kvelden. Da de kom inn igjen, var det mer dans. Så kom der en gigantisk kake. Brudgommen måtte skjære et stykke, og fikk sitte litt på kongestolene sine og late som om de spsite litt. Da så vi at to dager med dansing og å være i fokus tar litt på. De så lett slitne ut. Deretter fikk alle gjestene kake. Mer dans, til ca tolv, da vi merket at det hele var over. Arve begynte å gå mot døren, for nå var jo festen over. Men neida, fotografering! Arve! ropte de. Det var vel kanskje da vi forsto hvor viktige vi var. Vi skulle fotograferes med den nærmeste familien. Og bildet kom attpåtil i avisen!

Urutinerte som vi var, hadde vi ikke spist noe etter brunch. Dermed var vi faktisk sultne etter bryllupet. Kake holder liksom ikke til middag. Så vi stakk ut på en luguber sjappe etter først å ha skiftet fra ballkjole til noe mer komfortabelt. (Okei, det var kun meg som gjorde det. De andre skiftet vel ikke så mye, da de ikke var så upraktisk antrukket). Sjappen, som kunne se ut som en brun pub hadde det ikke vært for at alle drakk te og spilte brettspill, viste seg å ha mat så det holdt. Selv om ingen andre spiste, disket de opp med smårett på smårett i tillegg til sandwichen vi bestilte. Kelneren spurte om å få ta bilde med oss, og ble facebookvenn med Arve. Dette måtte dokumenteres! De hadde visst ikke vært utsatt for en så blond familie i den gården! Igjen en følelse av å være annerledes, men veldig velkommen. Vi håndhilste vel på de fleste ansatte da vi gikk, god og mett og glad.

Dagen etter gikk vi på en ørkesløs vandring for at Trude skulle få se vannet. Innsjøen. Ta bilder. Det der er vi gode på, altså. Lange vandringer utenfor allfarvei. Det er jo der alt det rare har det med å skje. Men det skjedde ikke så mye mer enn fine bilder.  Og vi fikk se innsjøen 🙂

Bussturen hjem var utrolig vakker. Fjell og daler, svinger og trær. Litt bebyggelse. Jeg liker fjell. Jeg liker fjell like godt som sjø. Derfor likte jeg godt Burdur. Derfor bor jeg vel i Bergen.

Og derfor liker jeg vel også Antalya. Vi ser høye fjell og er rett ved sjøen. Rett ved båter. Rett ved blått hav som jeg har så lyst til å bade i hele tiden. Men vi er ikke strandfolk. Vi ligger ikke og soler oss. Vi vandrer og vi stopper og snakker med folk. Noen husker oss automatisk fra sist vi var her, for to år siden. De husker til og med hva vi snakket om. Jeg kjenner meg virkelig hjemme i Antalya. Sjø, fjell og folk. I tillegg er her varme. Kanskje i overkant, men dog.

Nå hadde det seg sånn at Håkon, Arves eldste sønn, var på ferie utenfor Alanya med samboeren sin. Vi inviterte dem like greit til å komme på besøk til oss, på vårt hotell for en overnatting. Det var speisielt. Da de kom, hadde jeg akkurat kommet ut av svømmebassenget, og ønsket dem gledesstrålende velkommen til oss. Vi var jo nesten alene på hotellet, og jeg følte at jeg hadde fått dem hjem til oss. Og så tok butleren vår seg av det praktiske 😀 Tror de ble ganske fornøyde da Arve fortalte hvor hjemme vi har følt oss.

Etter en forfriskende båttur tok vi med Håkon og Lene for å vise dem frem til Levent, men han var ikke der. Derimot var kapteinen fra sist der, som ikke lenger var kaptein, men begynnende restauratør. Det ble et hjertelig gjensyn, og vi kunne fortelle ham at vi hadde vært innom båten til sønnen hans tidligere på dag og fått oss en hyggelig samtale.

Alle snakker om politikk. Det er mange som er kritiske til det politiske landskapet i Tyrkia. En president som har for mye makt og som dreier Tytkia i feil retning. Tyrkerne som vi kjenner, snakker engelsk. De er mer vestlig orienterte, og ser med bekymring på at Ataürks arv er på vei til å bli ødelagt, eller i alle fall skades. Vi legger også merke til at der er flere kvinner i skaut enn tidligere, selv om de fremdeles sosialiseres med dem uten skaut.  Det ser ut til å være et personlig valg som ikke påvirker deres åpne holdning til mennesker med andre syn. Det virker likevel en smule bisart når unge jenter i skaut lager trutemunn til sin egen selfie – de er minst like selvopptatte og utseendeorienterte som de med utslått hår og shorts.

Uansett kommer vi lett i prat med mennesker og lærer mye om kulturen der hvor vi er. Vi ble lurt av en taxisjåfør. For oss er det en skudd for selvbildet, men for tyrkere er det dagligdags. Da Arve fortalte Sezgin hvor mye vi betalte for taxien, sa han bare «åå, dere ble ikke SÅ lurt.». Altså er det helt greit. Det er jo faktisk bare småpenger. Penger er i visse bransjer en cirkamålestokk, akkurat som tid. Tyrkisk valuta og tyrkisk tid. Det er ikke akkurat nøyaktig. Hvis man aksepterer det, er det lettere å handle med tyrkere. Det er så mye lettere å forstå når man faktisk får det fra de som kan kulturen.

Jeg skal ikke skrive så mye om de hyppige svømmebassengbesøkene, og det ENE sjøbadet (det er bare så ubeskrivelig fantastisk å svømme i kjølende hav med saltvann og bølger, når temperaturen ellers har passert 30, eller 40…). De er mindre selvsagte for oss enn for folk flest. Men jeg må nesten skryte av at jeg kjøpte badik til Arve og fikk ham uti bassenget flere ganger! Det var første gang siden Galveston for fem år siden, og dengang var det fordi temperaturen i vannet var kroppstemperatur. Vi hadde jo basseng nesten for oss selv i vårt nye «hjem», midt i stuen. Altså ute i bakgården, men vi var jo ingen andre steder utenom soverommene.

Vi fikk til og med shoppet litt. Selv om det var et evinnelig mas fra selgere gjennom gamlebyen, var der nydelige butikker med selgere som var ytterst behagelige. Da snakker jeg ikke om ham som sa til Bastian at moren hans så ut som hun var 25, men om de som lot oss gå og komme tilbake senere, som ikke forlangte kjøp, som innledet samtale om mer interessante ting enn shopping og hvor vi følte oss i trygge hender. Nå som bagasjen min er kommet, gleder jeg med faktisk til å ta på meg jakken jeg kjøpte.

Ti dager går fort. Vi spiste med Sezgin og Mine på en hotellrestaurant i gamlebyen. (Der ble jeg introdusert for en norsk hotellgjest. Det var den eneste nordmannen jeg så på hele oppholdet, med unntak av oss selv). En takk-for-nå-kveld som viste hvor mye det betød for dem at vi kom. De ville til og med ha oss med på bryllupsreise! 😀

Siste kvelden fant vi en fabelaktig gastrobar med mat så spennende og utsøkt at vi jammen klarte å bli overrasket IGJEN. Småretter på deling og så en dessert som ikke var helt til å tro. De er faktisk utrolig flinke med mat, disse tyrkerne.

2016-07-151.jpg

Stappmett fra vårt siste tyrkiamåltid, var det stemning for å ta et siste hadet med Levent på King Bar. Forrige gang vi var der, havnet vi i selskap med et helt bord av musikklærere. Ikke at vi snakket med dem, men de bisto pianisten med sang, én etter én. En musikkopplevelse, med andre ord. Pianisten deres jobber som frivillig lærer for flyktninger nær grensen til Syria, fikk vi vite. Denne gang var Levents familie der og feiret bursdag.Da han kom og satte seg med oss, fikk han følge av en kvinnelig TV-reporter. I ettertid føltes det litt underlig at vi akkurat mens det foregikk kuppforsøk i Istanbul, drev og fotograferte facebookprofilbildet til denne fagre journalisten… Hva vi snakket om, husker jeg ikke. Men plutselig snudde stemningen, journalisten tørket bort i en fart, alle snakket tyrkisk i sine repektive telefoner, og Levent fortalte i kortversjon hva som foregikk. Vi sjekket også våre telefoner for nyheter. Militæret har tatt over Tyrkia. Det er ikke sikkert dere kommer dere hjem i morgen.» Etter hvert som baren tømtes for folk, roet setmningen seg en smule, og Levent fortalte oss litt mer om hvordan de oppfattet situasjonen. Tyrkia er et demokrati, med en demokratisk valgt president. Uansett hvor dårlig likt han kan være, er et militærkupp ikke velkomment.

Vi besluttet å dra tilbake til hotellet og gjøre oss klare til å dra til flyplassen neste morgen, uansett. Byen hadde en rar stemning. På hotellet var døren låst, og vi måtte ringe på for å komme inn. Innenfor sto fjernsynet på, men resepsjonisten sto rolig og smilte og sa at vi avventer situasjonen, og om en dag eller to har nok det hele stabilisert seg. Vi la oss, men det ble ikke så mye søvn. Bønnerop lød fra minaretene hele natten, høyere enn ellers. Men da vi sto opp, var alt som før. Jeg tok meg en svømmetur i min 20 år gamle badedrakt som jeg omsider fikk kastet, siden jeg jo har kjøpt ny. Vi pakket ferdig, fikk oss en taxi, og kom gjennom alt på flyplassen mer knirkefritt enn noensinne. At flyturen med Norwegian ble mer stressende enn å være i et land med militærkuppforsøk, får nå stå sin prøve. Nå er vi hjemme, og etter to dager er til og med bagasjen sammen med oss.

Og enda en ting: Da jeg satt på flyet, oppdaget jeg at en BA-jounalist hadde prøvd å chatte med meg. Resultatet er her: BA-artikkel om situasjonen i Trykia. Da han ba om bilder, kunne jeg ikke annet enn å be ham sjekke facebooken min… Derfor dette ekstremt sjarmerende feriebildet 😀

Alt i alt en meget spennende og innholdsrik ferie, kanskje enda mer enn våre ferier pleier å være.

 

 

%d bloggers like this: