Barnehage eller ikke barnehage, er det spørsmålet?

Leser om foreldre som er hjemme med barna til de er to, eller barn som ikke går i barnehagen, og om likestillingsministerens uttalelser om kvinner som blir avhengig av menn hvis de er hjemme med barn.

Noe er best i barnehage, noe er best hjemme, og noe er best andre steder.

Følelsen jeg sitter igjen med, er mangel på frihet. Ikke for egen del, selvsagt, for mine barn er blitt tenåringer. Men jeg husker godt hvordan det var da de var små. Da hadde vi ikke full barnehagedekning, og måtte løse tidskabalen og økonomikabalen på en annen måte. Førstemann gikk i barnepark til han var tre og fikk plass i barnehage, dessuten måtte vi ha barnevakt når jeg jobbet kveld. Yngstemann var hjemme med meg til han var to. Da var han kjempeklar til å begynne i barnehage med storebroren. Jeg var aldri i tvil om at det var helt rett.

Hvorfor jeg ikke var i tvil? Fordi barna var trygge. Som mor hadde jeg det ene fokuset, at barna skulle være trygge. Trygge på at jeg var der for dem, på at når de slapp seg ville det være noen der som så at det gikk bra, i alle sammenhenger. Dette tror jeg nesten at jeg lærte av katten vår.

Vi hadde en katt som fødte på gangen vår. Derfra oppdro hun kattungene sine stykke for stykke. Hun slapp dem akkurat så langt som hun mente de hadde godt av, dag for dag. De utviklet seg, uten fare. Dette kjente jeg igjen i måten jeg oppdro mine barn. De fikk gå så langt som de var klare for. Da måtte jeg bare være veldig observant på hva de var klare for, slik at de fikk ta utfordringene som kom.

Minstemann begynte altså i barnehage først når det var plass, så jeg hadde ingen bevisst holdning til å holde ham hjemme til han var to. Det gikk jo ut over økonomien min, karriere og pensjonspoeng og sånn, men jeg hadde ikke så mye valg. Og min høyeste prioritering var selvsagt at barna skulle ha det trygt og bra. Men da gutten hadde fylt to, var han klar som et egg. Ikke et øyeblikk hang han på gjerdet og gråt etter mor. Det var kyss og hadet og full fart inn til de andre barna. DET er frihet, det! Å forlate barna dine fullstendig trygg på at de har det helt topp, er kjempedeilig. Å forlate et gråtende barn er vondt. Selv om du vet det går fort over, er det en vond følelse å se at barnet føler seg redd og forlatt. Så derfor tenker jeg at å la barnet begynne i barnehage når det er klar for det er best for alle parter, sånn emosjonelt sett. Akkurat tidspunktet varierer, og det vil jeg ikke diskutere. Som jordmoren til mitt første barn sa: Foreldrene kjenner barnet best og vet dermed bedre enn andre hva som er best for barnet.

Når likestillingsministeren vår går ut og sier at vi må ha full barnehagedekning for at mor ikke skal bli avhengig av far, blir jeg provosert. I en familie kan vi godt være avhengig av hverandre. Vi har ulike roller, og bør ha det. Ellers går det ikke opp. Hvordan vi fordeler dette, er opp til hver enkelt familie – men det bør IKKE være opp til staten. For staten tenker bare penger. Og penger er ikke alt. Det er ikke bedre å være avhengig av staten. Men det er vi visst nå.

Det er ingenting som påvirker følelsene dine som barna dine. Det er noe vi har i oss, og det er nødvendig, ikke minst for barnets del. Du SKAL reagere når barnet gråter. Du skal lære deg å forstå barnets signaler, slik at du responderer så riktig du kan. Du skal huske å mate det og skifte på det og kommunisere med det, og du gjør det, fordi vi er født sånn. Alle vet at en nybakt mor er ekstremt sårbar. Det dabber litt av etter hvert, men du slutter ikke å være redd for barna dine, noensinne. Derfor tenker jeg at det at mor tjener penger etter at barnet er fylt ett, ikke er det viktigste i verden. Det viktigste i verden er at mor, eller far, og barnet, har det bra, sånn på det jevne. Trygt. Og som eksempel på utrygg følelse kommer garantert den følelsen av å forlate et barn innenfor barnehagegjerdet, skrikende, utrygt. Det kan ikke kompenseres med penger.

Dette sagt, så er det tilfelle at noen er avhengig av at begge foreldre tjener penger. Da trenger de barnehageplass. Problemet er ikke at det finnes barnehageplass til alle. Problemet er at det er forventet at man skal benytte seg av det, uansett. «Det er jo ikke andre barn i gaten, så det er kjedelig for barn å være hjemme med mor eller far.» Men det er slett ikke sant! Det vil si – det er ikke ALLTID sant, det er ikke nødvendigvis riktig.

Etter barnehagen skal barna gå på skole i ti år, før de velger seg videre til neste skole. Når skole, med lekser, og fritidsaktiviteter begynner å ta overhånd, er det ikke mye tid igjen å vise barna hvordan et hjem fungerer, for eksempel. For min del ville jeg synes at det var best å ha barna hjemme når de var i den hjelpsomme alderen, sånn at de lærte seg at gulv må vaskes og klær plukkes opp. Sånt må læres, og når de er borte hele dagen og kun er hjemme for å spise middag og sove, så lærer de ikke det. Da mister de viktig lærdom som ser ut til å være helt glemt for myndighetene som skal bestemme for oss.

En annen ting er at i barnehagen må de tilpasse seg andre. Som på skolen. Det er en fin ting til en viss grad. Men vi risikerer å skape en generasjon som går i flokk og bare gjør som de blir fortalt. Det er ikke fremtidens Norge tjent med. Vi må lære barna opp til å tenke selv og handle individuelt. Det er det mindre rom for i barnehagen og på skolen, helt naturlig, for at det skal fungere. Men barn trenger å bli stimulert individuelt også, til å finne sine egne veier. De trenger arenaer hvor de bestemmer litt selv.

Det er ikke noe galt med barnehage. Jeg syntes det var stor stas da jeg hentet barna i barnehagen og ble møtt av en fireårig jente i et tre med en sag. Ikke at ikke vi hadde trær i hagen, men jeg hadde ikke orket å sitte i hagen og se på at barna hadde slike sysler. Jeg var veldig fornøyd med barnehagen. Ikke alle barnehager er like gode. Det ville være fryktelig å måtte levere barna i en barnehage jeg ikke var fornøyd med.

Personlig ville jeg ikke like å være hjemme hele tiden. Så jeg skulle nok hatt en fleksible ordning, i en ideell verden.

Det er altså mange sider ved bruk av barnehager. Det kan og bør vi diskutere, viser det seg. For mange av barnehagene er ikke gode for barna. Og på den annen side er noen glimrende for barna, den gir barna utfordringer og muligheter de ikke ville hatt hjemme. Samfunnet HAR endret seg. Og med det kom behovet for barnehager. Det må vi bare se i øynene.

Men det er ikke verre å være avhengig økonomisk av faren til barna enn økonomisk avhengig av noen andre. Og penger er vi visst avhengige av. Men kan vi diskutere andre modeller, som er best for familiene, på et følelsesmessig plan?  Hva som er best for barnet eller for mor eller for far er ikke et spørsmål om ja eller nei til barnehage.