Jeg leste et innlegg i Aftenposten her om dagen (lenke lenger nede på siden) om dette programmet Folkeopplysningen. For å si det sånn: Interessant, Anders Danielsen Lie.
Jeg har selv slitt i årevis med å forklare hva jeg gjør på Impulssenteret for å hjelpe folk ut i jobb. Jeg skaffer jo ikke jobber, jeg bare hjelper folk å hente frem i seg selv det som skal til for å komme seg dit. Dette gjør jeg ut fra egne erfaringer, med meg selv og tidligere jobber, så jeg kan noe om det. Men jeg ble skrekkelig overrasket da jeg oppdaget at dette ble sett på som alternativt. Jeg oppfattet at noen mente at ting er alternativt hvis du har erfart det selv, og ikke lest om det.
Derfor dette innlegget. Jeg har behov for å satt ord på at selv om noe er vitenskapelig bevist, trenger det ikke være 100% riktig eller det eneste svaret. Eller at selv om noe ikke er vitenskapelig bevist, så kan det være sant likevel. Det er ikke bare vitenskapen som har rett. Den arrogante vitenskapsholdningen som Anders Danielsen Lie kaller nyreligiøs, er faktisk mangelfull, så mangelfull at den kan være skadelig. Og spesielt i det at den ikke anerkjenner andre måter å tenke på.
Jeg skal holde meg langt unna hjernekirurgi. Men jeg skal holde meg til legevitenskap, det alternative og hva et sårbart menneske trenger. For de fleste mennesker som kommer til legen er i en sårbar situasjon.
Jeg kan ikke fordra å gå til lege, så jeg sliter litt med å være nyansert her. Men altså, jeg er livredd for å bli sett på som hypokonder. Jeg kan ikke så mye om sykdom, så derfor gjør jeg alt jeg kan for ikke å bli syk. Og vet du hva? Da blir jeg det ikke, heller. Jeg sitter i skrivende stund og hoster på jobb, men er jeg syk? Å, nei, så langt ifra. Jeg lover at jeg da er frisk i morgen. Jeg er sikker på at tro kan flytte fjell, og er det noe jeg tror på, så er det at jeg kan tenke vekk min egen sykdom. (Jeg tenker ikke på alvorlig sykdom, men sånn vanlig, sånn som holder noen vekke fra jobb, andre ikke). Jeg er nesten aldri vekke fra jobb på grunn av sykdom.
Jeg skal fortelle litt om mine lege-erfaringer for å vise hvorfor jeg ikke tror at legestanden kan alt.
Da jeg gikk på videregående, gikk jeg til lege en gang i måneden. Jeg hadde hodepine nesten hver dag. De fant ingenting, og ba meg komme tilbake om en måned. Så det gjorde jeg. Følte meg bra dum, egentlig. Senere gikk jeg til lege for hodet uten at jeg hadde hodepine akkurat da. De stilte meg noen spørsmål, og sa at det ikke var migrene. Dette skjedde noen ganger. Til slutt sparket min mor min far avgårde til lege, for han var jo alltid syk i helgene. Endelig fikk han konstatert migrene, fikk medisin som hjalp, og et nytt liv. Han begynte å følge med på meg, og til slutt ga han meg av medisinen sin. Det endte med at jeg selv gikk til legen og sa at jeg skal ha den medisinen min far har. Det fikk jeg. Jeg har migrene. Jeg var godt voksen før jeg forsto det, og alle leger jeg har gått til, har avkreftet det. Det var ikke jeg som tok feil.
Jeg har vært gravid også. Første gang gikk jeg til en lege. Jeg skulle reise bort, og legen startet med å fortelle meg at jeg ikke måtte regne med å beholde barnet, men da var det bare å finne en lege i England, hvor jeg skulle. Barnet er nå 16 år og det har i grunnen aldri feilet ham noe. Legen gjorde ingenting annet enn å skremme, og jeg skulle egentlig ønske at noen hadde sagt jeg burde velge noe annet enn lege å gå til.
Jeg fikk noen rare merker på kroppen. «Sopp,» sa legen, og foreskrev en soppsalve til meg. Jeg betalte, smurte, og ingenting skjedde. «Neivel, da er det ikke sopp,» sa legen. End of story.
Da jeg var i niende måned fant hun noe urovekkende ved meg, og ga meg en resept på et dyrt medikament som jeg kjøpte. Skal ikke brukes av gravide, sto det på den… «Er du sikker på hun vet du er gravid?» spurte damen i resepsjonen da jeg ringte for å forhøre meg. Eh, det er ikke så vanskelig å se…
Siden jeg ikke er glad i slike opplevelser, venter jeg med å gå til lege til jeg må. Derfor har det hendt at jeg har samlet opp litt. Jeg forhører meg ikke om kulen på armen før jeg er tom for migrenemedisin og i tillegg har bihulebetennelse, liksom. Men det går ikke an – de tar bare én ting om gangen! Uten tanke for at symptomene kan ha noe med hverandre å gjøre. Det gjør meg veldig skeptisk. Sjansen er stor for at hvis jeg klarer å samle opp symptomer, så er det noe annet galt et sted. Ting henger sammen. Det burde også leger vite.
Dette er noen av mine opplevelser med leger, de som kan alt. Det eneste jeg er sikker på, er at de ikke kan alt. Takk Gud for at de finnes, men det er veldig dumt å tro at de kan alt. Hvis man tror de kan alt, blir man i beste fall skuffet, i verste fall kan man faktisk dø av det.
Men altså. Ta eksemplet med soppsalven. Det viser at leger prøver seg frem, de gjør ikke alt fordi det har dokumentert effekt. Soppsalve virker ikke på vanlige hudforandringer ved graviditet. Det er faktisk dokumentert at det er vanlig å få slike merker i svangerskapet, men legen min kom ikke på det. Dermed er ikke dokumentasjon heller så fantastisk som man skal ha det til.
Det er noe nyreligiøst over denne «hard science»-bølgen, sier Anders artikkelforfatter. Jeg er så enig! Mange opphøyer vitenskapen til noe som er over oss, på en måte. Men leger er mennesker, vitenskapelig metode er laget av mennesker, man ser etter det man vil se etter og finner ofte det man ser etter. Ikke noe hokus pokus, – viktig, men ikke alt her i verden. Men igjen, se lenken lenger nede på siden, fra Webpsykologen om bønn. Bønn virker, det også. Like bra som placebo. Og troen på legevitenskapen virker sikkert på samme måte.
I det siste har jeg lest noen artikler som viser at de lærde har drevet og tatt feil tidligere. Det sier vel at man kanskje skal lytte mer til egen sunn fornuft enn å ta det som helsepersonell sier? Nå har noen akkurat forsket seg frem til at barn faktisk får lindret smerten gjennom trøst og amming. Jeg så en større sak om det for ikke mange ukene siden. Jeg vet ikke hvilken mor som ikke har visst dette så lenge de har vært mødre, i alle fall. Tenk så mye skade helsepersonell har kunnet gjøre ved å hevde at «det finnes ingen dokumentasjon på at det virker»…. Vel, nå gjør det det. Men altså. Det finnes mange usikre nybakte mødre i verden som tror at andre vet bedre enn de selv.
En annen ting de nettopp har forsket seg frem til, er at barn faktisk har vondt av å skrike seg inn i «gode» søvnrytmer. De slutter å skrike etter noen uker, men det betyr bare at de har gitt opp. De virket ikke. I samme artikkel sto det at barn med fordel kan sove i samme seng som foreldrene, helt til de er klar for noe annet. Faktisk så beskriver artikkelen akkurat det jeg gjorde med mine, at det er det beste for barnet, enda jeg følte meg høyst unormal og trassig. Jeg hørte på barnet, og ikke på helsesøster. Nå skal jeg faktisk medgi at den første helsesøsteren jeg hadde, sa at mor vet best, for hun kjenner barnet. Det ga meg en trygghet som gjorde at jeg kunne følge meg selv, og ikke la meg forvirre av alle «gode» råd fra kreti og pleti. Om det bare fantes flere som henne!
Jeg kan ikke så mye om alternativ behandling. Det er ikke fordi jeg ikke tror på det. Jeg trenger ikke tro. Jeg vet at legevitenskapen er langt fra perfekt og allvitende. Jeg vet at noen ganger skjønner den mindre enn jeg. Men en ting som denne legen Anders vet, og som forhåpentligvis mange andre leger vet, så er det enda mer avgjørende at hver pasient føler seg sett. Ære være legene som ser pasientene sine. Men det er ikke DET som blir forsket på og bevist som virkningsfullt.
Omtrent alle mine eksempler fra eget liv viser leger som ikke så meg. Jeg aner ikke hva de så. Antakelig klokken sin og køen utenfor. Men ikke meg. Jeg hadde faktisk foretrukket en spåkone som så inn i en glasskule for å se meg dyyyypt inn i øynene. Og deretter sa noe som virkelig viste at hun hadde sett noe av meg. Jeg har behov for å bli sett! Jeg har behov for at jeg og mitt problem blir respektert!
Som sagt, jeg tror på min egen kraft. Jeg vet at jeg kan sette inn ekstra krefter når jeg må, og at jeg kan gjøre meg selv frisk. Det koster en del, men det går. Så hvis jeg kan gjøre det selv, er det vi egentlig trenger, noen som tror på oss!
Det er nå jeg blir sett på som alternativ, hva? Vel. Da får jeg vel komme med et eksempel. Dette er ett eksempel av flere, men det er kanskje det tydeligste.
Jeg skulle på julebord om kvelden, men våknet med en sånn migrene at jeg ikke kunne stå på beina. Jeg klarte på ingen måte å karre meg i dusjen før en halvtime før jeg skulle være på plass. Jeg følte at jeg skulle dø. Men jeg skulle på julebord. Sånn er jeg. Kan ikke gå glipp av noe. Jeg klarte ikke stå oppreist i dusjen. På en eller annen forunderlig måte klarte jeg å kle meg og pynte meg. Karret meg inn i taxien, hodet på skulderen til min kjære, og syntes skrekkelig synd i meg selv. Jeg gikk krokrygget bort til køen til julebordet, reiste meg opp og DER var jeg frisk. Jeg hadde ikke sjans til å karre til meg den energien som trengtes før jeg faktisk sto der. Men da hentet jeg ut alt, og det ble julebord.
Jeg vet at jeg har reserver å ta av. Men det er slitsomt. Jeg trenger hjelp til å hente dem ut. Det tror jeg faktisk at andre enn legestanden er bedre på. Faktisk har jeg aldri opplevd at en lege har fått meg til å hente ut mine egne reserver. Legen kan gi meg medisin. Haha, men vet du hva bivirkningene av migrenemedisin er? Hodepine!!! Så er man mye plaget, må man faktisk finne andre måter enn medisiner. Noen hevder at akupunktur hjelper, andre osteopater. Foreløpig klarer jeg meg greit med dårlig hukommelse. Husker ikke at jeg har denne lidelsen, det er jo flere uker siden sist.
Nei, tro kan flytte fjell. Legene har sin misjon, heiane mann! De er kjempeviktige. De har utryddet mange sykdommer og gjort livet bedre for mange. De redder liv. Men de er ikke Gud. Det kan godt tenkes at mange sykdommer kan helbredes bedre uten dem.
Jeg ønsker egentlig bare respekt for alt som kan hjelpe. Om det så er en hånd å holde i. Eller som jeg lærte da jeg bodde i England: noen som kan «Kiss it better». Mine barn har alltid sagt at det hjelper når jeg blåser og kysser på såret. Og når de sier det, så tror de det. Og tro kan flytte fjell. Selv om det ikke er vitenskapelig bevist.
Så det er i grunnen mye som virker. Men du bør helst tro på det.
http://www.webpsykologen.no/innhold/Artikkel-om-b%C3%B8nn-i-magasinet-Henne.pdf
Trudeimpulser 
Legg igjen en kommentar