Hvorfor har vi en operakonflikt i Bergen?

Jeg leste ikke Bergens Tidende hin dagen. Noen fortalte meg at det sto en artikkel om de to operaaktørene i Bergen, med klar favorisering av Opera Bergen. Jeg har sett denne debatten lenge, så jeg gidder ikke gjøre et forsøk på å finne artikkelen, men fikk lyst til å skrive hvordan hele debatten ser ut fra min side. Ja, jeg er på en måte part i saken.
Grunnen til at jeg skriver den nå, er at jeg står på scenen med Bergen Nasjonale Opera akkurat i disse dager. Det er ikke første gangen jeg er med, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått disse mulighetene til ikke å bare synge, men også bevege meg på scenen, danse, spille skuespill. Det er noe av det gøyeste jeg gjør, og jeg setter glatt av noen uker til opera når jeg får sjansen. Jeg synes det er veldig mye gøyere å delta enn å se på, så for min del var det fantastisk at Den Nye Opera, som den het for litt siden, ba meg og andre i koret mitt om å være med.
I det øyeblikk vi sa ja til det, ble vi «fienden». Og det er det dette skal handle om.
I Bergen har vi to operaaktører. Det er Anne Randine Øverby sin, og den andre. Opera Bergen og Bergen Nasjonale Opera. Vel. Disse to aktørene kan ikke samarbeide, og det får BNO som regel skylden for. De har til og med mistet masse penger på grunn av det. Og avisene er i grunnen veldig «flinke» til å henge seg på klagekoret. Det virker veldig mot sin hensikt, i mine øyne.
I mine øyne er her ikke én good guy og én bad guy. Å lage denne krigen virker totalt meningsløst. For det hele dreier seg vel egentlig bare om at den ene får forholdsvis mye penger og den andre får forholdsvis lite, og for den med minst, virker det urettferdig. Og det er det nok, men det hjelper jo ikke å skyte på den som får mest? Det er jo de som bevilger pengene som burde gitt mer til den andre også?
Jeg har altså sunget i Bergen Filharmoniske Kor siden 1991. Eller alltid, som en i orkesteret formulerte det. Første gang jeg prøvesang, var det faktisk for Anne Randine, som hadde koret dengang. Jeg prioriterte studium i Frankrike fremfor koret akkurat da, så jeg hadde ikke henne som dirigent før neste gang hun tok over instruktørstafettpinnen senere på nittitallet. Men jeg har altså hatt henne som dirigent, og har i grunnen ikke hatt noen problemer med henne. Hun sluttet etter det jeg vet, på grunn av samarbeidsproblemer med Harmonien, og på en eller annen måte projiserte hun disse negative følelsene sine over mot oss. Vi som strengt tatt hadde vært glade i henne, var plutselig motstandere uten å ha gjort noe som helst for det.
Men jeg har alltid hatt sansen for det hun har gjort med opera i Bergen. Jeg har sett en god del av oppsetningene, og har heiet på dem. Det er en lokal opera hvor det meste blir gjort lokalt. Bare de største solistene blir hentet fra det store utland. Og Anne Randine står alltid med taktstokken. Lokalitetene er kreativt påkommet og alt er i det hele tatt ganske flott. Og klart vi må ha opera i Bergen! Men vi må ha mye MER opera i Bergen! Bergenserne må oppdras til å like opera, og da trengs det mer.
Etter hvert dukket det altså opp en ny operaaktør. Det var forløperen til BNO. Selvsagt begynte murringen da. Opera Bergen var mer enn nok for Bergen, og man skulle ha seg frabedt at noen andre skulle prøve seg. Jeg la ikke så mye merke til det da, og jeg så vel knapt noen av konkurrentenes oppsetninger.
I forbindelse med det nye operahuset i Oslo kom det fra regjeringen et krav om at alle storbyer i Norge (i den grad det finnes noen) skulle ha en profesjonell opera. Og der er greien.
I Bergen har vi et fast, profesjonelt orkester, Bergen Filharmoniske Orkester (bandet vårt), vi har et profesjonelt teater, Den Nationale Scene, vi har Festspillene og mere til, så profesjonell opera skulle ikke være noe problem. Vi har til og med rutinerte operakorsangere og en forholdsvis sterk interesse for opera blant aktørene. So what’s the problem?
Jo, vi har en amatøropera. Den kan ikke umiddelbart gjøres om til en profesjonell opera. Anne Randine, som har bygget opp Opera Bergen og samlet seg en tilhengerskare, kan ikke bare fortsette som før og kalle det profesjonell opera. Skal hun være med, må hun samarbeide.
Nå vet jeg jo allerede at samarbeidsproblemer med en viktig aktør, Harmonien, var grunnen til at hun sluttet som instruktør for vårt kor. Det er ikke noen hemmelighet, og Anne Randine er ikke akkurat en lukket person. Alle som har befunnet seg i hennes umiddelbare nærhet når hun har noe på hjertet, vet akkurat hva hun har på hjertet. Hun har sine uvenner. Og fra hva jeg kan se, nærer ikke hennes uvenner de samme følelsene for henne. Det skal jeg komme tilbake til. Men det er ikke lurt å være uvenner med de man skal samarbeide med. Du får liksom ikke så mye godvilje på den måten.
Vel. En stor, profesjonell opera med flere faste, profesjonelle aktører, krever noe helt annet av administrasjon enn det som Anne Randine har holdt på med. Med en administrasjon kommer overstyring. Alle aktører skal ha sitt å si og makten forsvinner fra dirigentnivået. Anne Randine er vant til å bestemme, å styre alt, og er neppe interessert i å følge opp noe av det som andre har bestemt.
Dette foregår der ute i kulissene, og jeg kan selvsagt ikke vite akkurat hva som foregår. Men jeg får jo noe med meg. Folk snakker. Og jeg er i miljøet.
Jeg sitter egentlig som er litt forundret tilskuer til det hele, og føler at det Anne Randine og Opera Bergen ønsker, er at ikke jeg skal drive med opera. Det er de som har bygget det opp her i Bergen, og da skal ingen andre få lov. Selv om jeg ønsker Anne Randine og hennes gjeng alt godt, ønsker jeg selvsagt det samme for meg og mine medkorister! Vi blir et bedre kor ved at vi får påta oss slike oppgaver i blant, og det er jo hele målet med å synge på det nivået. Og så er det så gøy! Hvorfor skal ikke vi få ha det like gøy som dem, når vi faktisk kan?
Første operaen jeg var med på med Den nye Opera (nå BNO), var Carmen. Heiane, så flott det var! Vi gjorde samme prisbelønte oppsetning som Glyndebourne-oppsetningen som turnerte verden akkurat da – samme kostymer, samme regissør, samme rekvisitter som den engelske. Og fabelaktige Charlotte Hellekant som Carmen, som vi er så heldige å få et nytt møte med akkurat nå på operafesten. Charlotte selv trakk frem den Carmen-oppsetningen som den beste hun hadde opplevd. Kor Vest var selvsagt med og sørget for at koret i alle fall hadde profesjonelle sangere, selv om vi vel er rimelig langt unna et profesjonelt, norsk kor i hundresangersklassen. Og murringen utenfra hørte vi. «Det klarer de aldri,» «Elendig at de ikke kan lage egne kostymer» og så videre. Vi er en liten by. Alle kjenner noen som kjenner noen. Når noen er negative, kommer det alltid frem til dem det gjelder.
Det som føles så grådig sært her, er at vi kjenner og hører at de har mye imot oss, men vi har ikke noe imot dem. De er ordentlig hyggelige mennesker med samme interesser som oss, men de snakker stygt om oss. Det gjør det veldig vanskelig å være på parti med dem, selv om de faktisk både trenger og fortjener det. Det er nemlig ikke oss mot dem.
Jeg var på Opera Bergen-forestilling etter Carmen-oppsetningen, sammen med flere fra koret mitt, og dirigent. Fordi vi liker opera, fordi vi vil støtte opp under alt som er av opera i Bergen. Vi ble observert. Anne Randine omtalte oss (eller noen av oss, de som har sunget hos henne før, og vår dirigent) for fienden. Igjen en underlig følelse. Vi var der for å oppleve forestillingen deres, vi betalte billett og greier for å glede oss over det de formidlet. Og så blir vi ønsket velkommen som fienden.
Midt i forestillingen holdt hun til og med en tordentale om operapolitikken i Bergen. Det var fryktelig ubehagelig for oss som satt der og var utpekt som fienden, kun fordi vi også driver med opera … Vi har jo ingen ønske om å fjerne Anne Randine.
Kjernen i saken her, er penger. Det koster vanvittig mye å skape opera. De pengene kommer ikke av seg selv, og i et lite land som Norge er det vel komplett umulig å få det igjen med billettinntekter. Bevilgninger må til. Så da lager man et budsjett og søker de bevilgende myndigheter, tenker jeg. Omtrent som jeg når jeg søker på anbud. Av og til vinner jeg, av og til taper jeg. Et helsikkes urettferdig system. Men sånn er det. Og her har BNO altså vunnet potten. Ingen skal påstå at de sitter på en stor pengebinge, – det er en grunn til at vi har operafest med minimalt med ekstraeffekter, og ikke en fullstendig opera denne gangen. Men de får mye mer enn Opera Bergen. Hva skal vi liksom gjøre med det? Dele pengene med henne? Sånn at ikke heller BNO får levd opp til kravet om et visst antall operaforestillinger i året og dermed ikke får bevilgninger i neste omgang? Eller hva?
Anne Randine får ikke være den profesjonelle operaen i Bergen. Operakoret er et amatørkor, orkesteret er sammensatt av amatører og profesjonelle, og det hele drives ikke på det nivået som er krevet av en profesjonell opera. Det burde ikke være et problem. Vi burde ha plass til en amatør- og en profesjonell opera. Amatør betyr den som elsker det han gjør, og nettopp det skinner jo igjennom i hele holdningen til Opera Bergen. Der er mange spennende mennesker med ulike profesjoner som bedriver opera på fritiden. Akkurat som meg selv, for eksempel. Men all denne klagingen på BNO drar det positive signalet fra amatørbegrepet ned i sølen. Amatøroperaen vil være profesjonell bare ved å kalle seg profesjonell, virker det som. Bare profesjonell er bra nok. Men dette er bare følelsen «vi andre» sitter igjen med. Det er ikke sikkert det er riktig, men det er på den bakgrunn vi gjør opp våre meninger.
BNO skal være en profesjonell opera med profesjonelt kor, eget barnekor, profesjonelt orkester, alt med lokal forankring. Unge bergenske stemmer som utdanner seg i utlandet får vise seg i sammenheng med produksjoner, som nå da vorspielet til Operafest besto av et nykomponert verk for de tre stemmene som nå inngår i dette samarbeidet, og nachspielet besto av arier av sangere fra Kor Vest. BNO utvikler sangere i tillegg til at de benytter seg av fantastiske sangere fra inn- og utland. Generalprøvene er fullsatt av undom som lærer om operaforestillingen i forkant på skolen. Som amatør synes jeg det er fantastisk å få være med. Det utvikler meg og mine medsangere som sangere, noe som også øker kvaliteten på Bergen Filharmoniske Kor. BNO har ringvirkninger!
Jeg hadde selvsagt unnet Operakoret å få være med. Mitt kor har ikke kapasitet til å stille opp på alle BNO-produksjoner. Operakoret hadde selvsagt kunnet gjort den samme jobben like godt, de har jo bøttevis av erfaring. Så hvorfor gjør de ikke det? Da hadde jo Opera Bergen og BNO samarbeidet, slik som var meningen fra starten av.
Mitt inntrykk er at det ikke er et slikt samarbeid Opera Bergen ønsker. Jeg tar meg ikke i å lure på hvilket samarbeid Opera Bergen ønsker – for jeg tror ikke at de ønsker noe samarbeid i det hele tatt. De ønsker at Opera Bergen skal være operaen i Bergen, med overføringer fra staten. Det er i og for seg helt greit og forståelig – men da kan ikke all mediedekning dreie seg om at ikke BNO ikke vil samarbeide med Opera Bergen! Journalistene i bergenspressen bør ikke ha det som bakteppe, heller.
Bergensavisen var på premieren til Operafesten. Det var bilde av flere av mine gode amatørkorkollegaer og en Kor Vest-sanger hvor de sto med sine paraplyer og for en gangs skyld litt kortere skjørt enn vi pleier, en flammekaster og et engasjert publikum. Masse bergensere som er med på å gjøre kulturlivet i Bergen litt bredere og gladere. Hva BA skrev? En liten sak om navnebyttet. Negativt, selvsagt. «Merkevareekspert latterliggjør navnebyttet», faktisk. Ingenting om premieren, om innsatsen vi gjorde (og jeg som danset cancan for første gang!). Dagen etter hadde de også en sak hvor BNO var nevnt. Den gang var det Sondre Lerche som fikk være skitkasteren. Men altså, noe positivt skal du lete lenge etter. For oss som er glade i BNO ser det ut som at pressen i Bergen med har valgt side i konflikten. Som jeg altså hevder at ikke er en reell konflikt med to sider. Jeg synes det er dårlig gjort. Vi er tross alt bergensere, vi også, og skulle gjerne sett at vi hadde noen på vår side, også. Som de glade amatører vi er, vi sangere, har vi ikke bedt om å være part i noen konflikt, vi har bare lyst å være med på opera. Veldig, faktisk. Og det er BNO som inviterte oss med.
Greien er at operakonflikten i Bergen bare har én side. BNO må gjøre jobben sin, og alle andre må motarbeide det. Fordi at Anne Randine er sur. Sannsynligvis med rette, men hun er sur på feile folk.
Jeg mener igjen at vi har plass til to operaer i Bergen. Vi har jo en røys med kor! Folk stiller opp og kommer på forestillinger (begge dagene med operafest var fullsatt). Det er de bevilgende myndigheter som skaper konflikt, egentlig. Hvis Anne Randine får fortsette å lage sine forestillinger og får støtte til det, vil alle være glade, vil de ikke? Jeg ser ikke for meg at noen i hele verden har problemer med at Anne Randine driver med opera. Så det er ikke nødvendig å motarbeide BNO. BNO er ingens fiende. Det er et positivt tilskudd til kulturlivet i Bergen, det involverer mange flinke, positive, inkluderende, glade mennesker som er bosatt i Bergen, og det inkluderer et nettverk som også tilfører Bergen mye nytt og fint av høy kvalitet.
For meg er dette en kjærlighetserklæring til «min» opera, og en sterk avstandstagen til at det skal være noen motstand mot Opera Bergen. Jeg blir sint av at jeg blir bedt om å ta parti. Det er DET pressen, som mikrofonstativ til Opera Bergen, gjør. Slutt med det. Kjemp gjerne for Opera Bergen, men det går faktisk an å gjøre det uten å gjøre BNO til motstander. Det vil ikke føre noe som helst konstruktivt, bare bidra til å holde liv i en veldig ensidig og rar konflikt – og hindre enhver form for samarbeid.