«Du er sein!» – tanker om tid

Klokken er tre minutter på fire og første melding tikker inn. «Jeg blir noen minutter for sen,» står det. Jeg ler høyt, før jeg svarer: «Hvor mange da? :o»

Klokken er to minutter på fire og to skrålende mannfolk kommer inn døren. Jeg fikk ikke helt med meg hva de skrålte om, men de var i alle fall strålende fornøyde med at de var to minutter tidlig ute, begge to, samtidig. Så jeg fortalte om han som sa han ble sen.

Han som kom for sent, kom hele seks minutter over fire.

Jeg sa at jeg holder på å skrive blogg, og at det neste jeg skal skrive om, er fraværsstatistikken deres. «Dere som alltid kommer presis. Jaja, bortsett fra du, da».

Det var sikkert første gang han var forsinket, så han lo godt.

Grunnen til at jeg synes dette er interessant, er at det sier mye om motivasjon. For disse mannfolkene har ingen annen grunn til å komme i det hele tatt, ut over en eller annen underlig ansvarsfølelse for gruppen. Jaja, og fordi de har lyst, da. Men at de ikke kan komme inn døren noen minutter over uten at det blir kommentert, det er noe vi kan lære av.

For en tid siden hørte jeg noen saksbehandlere i nav skryte av et kurs de holdt. Jeg skal ikke uttale meg om kursets innhold, jeg synes det er greit at vi holder på med ulike ting. Samfunnet trenger variasjon, så jeg er glad de gjør noe annet enn meg. Men det jeg reagerte mest på, var at de skrøt av hvor mange de fikk gjennom. Det var 32 som startet, og hele 16 som fullførte! Nå skal det sies at noen av de 16 som sluttet kom i jobb, men hvis man skal skryte, så holder det ikke å vise til en fullføringsprosent på 50%.

Hos meg er det egentlig ingenting som heter å fullføre. Her er det ingen eksamener som skal avlegges, og målene som skal oppnås er så forskjellig. Men poenget er at de ikke slutter av egen vilje. Nå vet jeg ikke om det er noe å skryte av, det heller, men det er interessant å se på som fenomen. Hvorfor? Hva er det som gjør at folk kommer hit i det uendelige og ikke går ut før de må? (Jeg antar at første gang jeg hører «Kan vi gå nå» blir etter at de har lest dette blogginnlegget…) Og kan vi finne ut av dette, kan vi kanskje lære å motivere andre til å delta på det som de er satt til.

Eller vent! Folkene mine er jo ikke satt til noe som helst! De kommer hit av egen, fri vilje, fordi de har sagt seg interessert i å komme hit, fordi de har funnet ut at det gir dem noe. De velger selv. Viktigst av alt er vel at de FØLER at de velger det selv. Og det at det blir gjort et nummer av at de kommer for sent, det gjør at de føler seg sett og at det betyr noe om de kommer eller ei. De har selv laget konkurransen om hvem som kommer først. Det hender til og med at de sender MEG en tekstmelding med spørsmål om hvor jeg er. (Det er selvsagt fordi klokken deres går litt for fort).

(Når jeg tenker meg om, har ikke jeg heller noen større motivasjon for å være på jobb fra fire til halv syv på en mandag, heller. Jeg tjener ingenting, jeg får bare en mye lenger arbeidsdag, men av en eller annen grunn gir det en form for mening likevel. Når jeg tenker meg om, gjelder det vel alt jeg gjør)

Jeg tror jeg sa det. Det gir en eller annen form for mening! Jeg tror det er akkurat det samme hvilken mening det gir, bare det gir mening. For alt som er meningsløst, er bare bortkastet tid. Ingen har rett til å kaste bort folks tid. Det er å sløse med menneskene. Ingen liker å bli sløst med. Når folk føler at de blir sløst bort, mister de selvsagt motivasjonen, og forhåpentligvis slutter de. Jeg tror ikke det er sunt å føle på at ens tid ikke er verdsatt. Jeg tror at det gir en følelse av ikke å være noe verd. Derfor bør en ikke holde ut i tiltak, jobber, relasjoner, som bare er bortkastet tid.

Men poenget mitt er ikke hva man skal holde seg unna og hva man ikke skal gjøre. Poenget mitt er at dersom man opptar folks tid, forplikter man å gi den en viss mening. Klarer man det, så holdes motivasjonen oppe.

Hva gir så mening? Nei, si det. Det vet ikke jeg. Det vet ikke du. Det har ingen fasit. Det endrer seg over tid, og varierer fra person til person. Skal du oppta noens tid, må du gi dem rom til å finne denne meningen selv. Jeg kan ikke bestemme hva du skal synes er meningsfullt, eller omvendt. Men jeg mener at det er en menneskerett at folk får bruke tiden sin meningsfullt. Ellers stagnerer de, og da oppnås ingen verdens ting.

Tar du folks tid på alvor, så tar de din tid på alvor. Når de sier fra om at de er litt forsinket, så er det fordi at de ser at du også trenger å bruke din tid meningsfylt.

Ved å respektere menneskers tid, respekterer du mennesket. Det er viktig!