Utkantfestival

En takknemlig gjeng å ha med på tur, i en båt som taklet det hele med bravur.  Gamle Havstein er en bra båt å reise på langtur med.

Ingen kan klage på været, i alle fall, selv om vi fikk både vind og regn på slutten. Men selv på veien til festval, på taket på Gamle Havstein, var det nesten i overkant. 30 grader, knallsol og vindstille… Det ble et udokumentert bad i Fensfjoden – udokumentert fordi at fotografen badet. Kan ikke dra med Canonen i sjøen! Kaldt vann gjorde underverker i varmen, og gutta på tur hoppet fra tak og vegger og virket vel fornøyde. Torsdag, fredag og lørdag sto i tropetemperaturens navn, mens Lars Vaulars konsert måtte forlates midtveis for å sikre båten mot vinden som kom som kastet over oss. Deretter kom regnet, og vi fikk teste ut teltet på dekk. Det funket som en kule, og bare rederinnen reagerte på at det trengte en vask.

Gamle Havstein fikk plass utenfor seilskuten Svanhild, og innenfor tre andre båter. Gamlingen er høy, så en samling på takterrassen gav veldig god utsikt til alle de andre som hadde lagt til for festival. Gjestene ombord var en glad og hyggelig gjeng. Praten gikk og humøret var på topp. Akkurat sånn festival skal være!

 

Med finværet kom en fantastisk solnedgang. Men ikke nok med det. Denne helgen var det total måneformørkelse. Som bergenser er jeg ikke mye vant til å se denslags. Både lysforurensning og skyer (ikke minst skyer) pleier å komme i veien. Så ikke her. Her var det bare å vente, og så bare stå der og glane. Med meg fikk jeg slike entusiaster som valgte den flotte utsikten fra den høyeste båten til å beskue fenomenet. Ikke verst, hva?

 

På land var det også stemning. Musikk fra høyttalere rundtom i de mange båter, men også fra land. Der var det live musikk på dagtid og selvsagt konserter på kveldstid. Som vertskap i båten var vi ikke så mye på land, men vi fikk med oss Lars Vaular. Han leverte, som vanlig, men ble som sagt forstyrret av en smule vind. De som har båt fortøyd til båt, kan bli litt småengstelig av denslags.

 

Vi fikk besøk av denne sjarmerende unge damen og hennes nye venn, den rosa pelikanen (eller hva det nå er). Hun bare fikk den et sted, og var så sprudlende overlykkelig en stund. Herligheten i plast ble værende igjen på Havstein, og en stund så det faretruende ut da det rosa vidunderet blåste til havs, akkurat mens Vaular sto på scenen og vinden tok over. Men en stakket stund kom moroa tilbake. En av våre stolte menn hadde på underlig vis klart å redde fuglen fra den visse død, og kunne bringe den helskinnet «hjem». De glade gutter bestemte seg for å gi fuglen bedre utsikt og firte den opp i masten, hvor den hang gjennom uværet, til en eller annen ikke fullt så barmhjertig festivaldeltaker besluttet å redde den ned igjen. Til sin visse død. Vidunderet i plast fikk sitt endelikt på Havsteins dekk og havnet i bosset. Det kunne gått så meget verre, og det var moro så lenge det varte. Men neste gang Arve sier at vi må få oss en rosa pelikan, vil jeg nok komme til å si at «det har vi hatt». Og vi ga den akkurat så mye oppmerksomhet som den behøvde. Ingen skal si at vi ikke er

Utkantfestivalen leverte både vær og musikk, festivaldeltakerne skapte stemning, båtene var til dels flotte. Men på etellerannet tidspunkt må vi lære oss av med dette bosset. Sol og sommer og bading er digg, men ikke når vannet ser ut som en slagmark.

Vi  hadde en hel båt full i folk som hjalp oss å få bossposer på land før vi dro derfra. Vi er et stykke fra plastfri, i og med at flasker gjerne kommer i denslags, men vi serverer kun i glass, keramikk og emaljert etellerannet metall. Foreløpig har vi noen papptallerkner, frem til vi har nok «porselen.» Ambisjonen er å bli plastfri fra vår side, i alle fall, og å avgi så lite boss som mulig. Slike syn som dette hjelper på bevisstheten, i alle fall.  

Men vi kan ikke avslutte der. Alt i alt har dette vært en topp tur, mye godt humør, mange fine folk og samtaler, masse musikk og noen store naturopplevelser. Norge og vestlandet er ikke feil, altså!