Chris Klemmetvold om sosialenreprenører og for-profit.

Chris Klemmetvold blogger om sosialt entreprenørskap:
…hvor han sier følgende:
I Norge definerer vi ikke for-profits som sosialentreprenører. Jeg vil forklare hvorfor det er et problem. Jeg er på SOCAPs konferanse «Designing The Future» og ser etter et raskt overblikk at Norge er akterutseilt når det gjelder sosialt entreprenørskap.
Dette handler blant annet om at vi i sosentmiljøet ikke tiltrekker oss verken businessfok eller investorer i stor nok grad. Min påstand er at det norske sosentmiljøet har for mange selvrealiseringsdamer med lilla skjerf.

Skepsisen

I Norge er det ugreit å være sosialentreprenør og tjene penger. Det er ikke en del av «den norske modellen» at noen skal tjene penger på å løse samfunnsproblemer. Helt konkret opplever jeg følgende:

  • Hvis jeg forteller at jeg vil jobbe med å hjelpe mennesker med rusbakgrunn inn i arbeidslivet – og at jeg vil gjøre det gjennom å drive et privateid avfallsselskap som AS – møter jeg stor skepsis.
  • Hvis deg derimot sier at jeg eier et privat avfallsselskap og at jeg vil gi folk med rusbakgrunn en sjanse til å jobbe – da trer folk glorie over hodet mitt.

Skepsisen jeg møter ved første løsning er fra norsk sosialdemokratisk ståsted en naturlig reaksjon – man tar utgangspunkt i at å tjene penger må foregå på noens bekostning – og tenker videre at kanskje noen utnytter noen. Skepsisen til business med sosiale mål (Kjør For Livet AS, Noen AS, Panterne AS, Forskerfabrikken AS og Pøbelprosjektet AS) kan i stor grad demmes opp ved å innrømme at vi er non-profits.

Når vi forteller at det sosiale målet i selskapenes vedtekter erstatter det tradisjonelle målet om utbytte, og at mulighetene for å ta utbytte er tettet i alle skott. At vi kan ta ut lønn som fortjent synes folk er greit. Hvor mye lønn man tar ut spør ikke folk så mye om, men OK, jeg tar poenget, det er en prinsipiell forskjell mellom å ta utbytte og å ta ut markedsjustert lønn, men det er allikevel noe som skurrer med skepsisen. Den er gammeldags.

Er vanlig business bedre enn snill business?
Før jeg stiftet Panterne AS drev jeg billigTrykk.no, Norges billigste leverandør av trykksaker. billigTrykk.no er bygd på en (om jeg skal si det selv) glup forretningsidé, og jeg tror helt ærlig at jeg kunne blitt millionær på å skalere det opp. Etter flere års hardt arbeid med å bygge merkevare og kundemasse kunne jeg lent meg tilbake og tatt ut utbytte. Ingen hadde klaget, tvert imot, jeg hadde blitt sett på som en suksess.

Lukten av en fersk plakat fra trykkeriet er god, men jeg er ikke en ihuga trykksakentusiast. Ærlig talt synes jeg arbeid med PDF-filer er gørrkjedelig. Derfor slutta jeg. Nå driver Amund selskapet for meg.

Nå jobber jeg med å bygge opp Panterne – det er mer givende for meg. Men siden Panterne er et selskap som vil gi arbeid til mennesker med rusbakgrunn vil ikke Innovasjon Norge ha noe med oss å gjøre. Så lenge vi er nonprofit er vi heller ikke aktuelle for banker og investorer. Det er kun FERD og NAV som investerer i norske sosialentreprenører, og det dreier seg om ca 10,6 millioner i året hvorav NAV bidrar med 2,6. Småpenger i det store bildet.

Ler av non-profitts
Jeg er nå i Malmö på Social Capital Markets konferanse «Designing the future» for å lære mer om sosialt entreprenørskap. Her er jeg sammen med 200 andre sosialentreprenører og rundt 200 personer som representerer store investorer som Acumen, Arc Finance og EcoLogic development fund.

Disse folka, verken sosialentreprenørene eller investorene leker. Dette er hard business og beløpene som deles ut er store. Formålet er å hjelpe mennesker og forbedre samfunn, men det gjøres i stor skala og det er hard cash som teller.

Stemningen på konferansen er at man ler litt godmodig av sosialentreprenører som velger non-profit. Her er folk som Simon fraAllwin AB som tar betalt fra butikker for å hente feilmerket mat og formidle maten til vanskeligstilte. Folk som Simon skjønner ikke hvorfor vi i Panterne vil være en non-profit.

Her er til folk (f.eks. Shell Foundation) som kanaliserer filantropiske penger  til bedrifter i en oppstartsfase for at de skal komme til en nivå hvor de er spiselige for investorer som Acumen Fund.
For meg som er påvirket av det norske sosent-miljøet var det en selvfølge at Panterne skulle være non-profitt, og det var også et av kravene for at vi skulle få midler fra Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Panterne har fått 600.000 til nå, og trenger ikke mer enn 2,7 millioner over tre år for å nå break even i Trondheim. De pengene kan vi klare å skaffe fra filantroper og fond fordi det er brødsmuler i forhold til den sosiale verdien vi kan skape hvis vi lykkes.

For at Panterne skal vokse og spre seg til andre byer (og land) er vi imidlertid avhengig av skikkelig storkapital.

Så lenge det kun er FERD med sine åtte og Stortinget med sine 2,6 millioner som gir penger til sosiale entreprenører er det urealistisk å se for seg å tiltrekke slik storkapital. Kanskje skal vi være moderne og våge å se på mulighetene for å tiltrekke seg tradisjonelle investeringspenger?

Hvis investorer med sosialt fokus og rett verdisett kan tjene penger på å hjelpe Panterne dit vi vil i fremtida, hvorfor skal jeg da ikke emittere og la dem kjøpe noen av aksjene mine?

Dette handler ikke om å tjene penger på sosiale problemer.
Det handler om å tjene penger på å løse sosiale problemer.
Det må da være minst like bra som å tjene penger på trykksaker?
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: