Jeg må bare fortelle om min festivalsommer. Den består av to festivaler, i min egen hjemby Bergen. Festspillene i Bergen og Bergenfest. Begge deler som frivillig.
Å være frivillig er kjempegøy. Du får være deltaker, du får være med å skape noe flott. Det er gratis. Du kan gå på masse konserter og forestillinger som du ellers kanskje ikke ville ha valgt, som du kanskje hadde prioritert bort. Denne sommeren har jeg fått med meg mye spennende!
På festspillene var jeg artistkontakt, samt at jeg var med i to særdeles ulike kor. Jeg var dermed både artistkontakt og artist. Tre bevis rundt halsen og en røys med vennebilletter og denslags. Og været var SOMMER! Virkelig varmt, og i tillegg til festspill var det også nattjazz i byen. Ingen grunn til å kjede seg, altså!
Den kom litt brått på, hele greien. Noen spurte meg om jeg kunne anbefale noe, og siden jeg er heller bakpå, tenkte jeg at det var best å leite litt for å vedkommende. I overmorgen… spiller… hjelp, de som jeg skal være artistkontakt for. Det betyr at de kommer i morgen, og dermed må jeg hente papirene deres… nå! Følelsen av å få festspillene i hodet var absolutt til stede. En salig følelse av frykt og glede. Frykt for at hukommelsen min skulle sørge for de største katastrofer, glede fordi – haha! – jeg har vært her før, og vet at dette er følelsen av å leve! Dette var altså selve åpningsdagen, jeg måtte få med meg åpningen på Torgallmenningen og åpningskonserten, operaen Xerxes, på kveldstid. Ville jo ikke rekke den dagen etter, da jeg skulle jobbe da. Så følelsen av å løpe etter meg selv var tilstede fra første øyeblikk.
Men å løpe etter seg selv i 24 grader og sol, med bare smilende og glade mennesker rundt seg, det gjør liksom ikke noe. Jeg fikk et tilfeldig ekstraoppdrag da jeg befant meg på rett sted til rett tid, et rent løpejenteoppdrag bort i Grieghallen. Jeg så på alle disse rare menneskene som smilte så fint til meg. Ble helt forundret, frem til jeg oppdaget at det var jeg som smilte sånn. Fra øre til øre. Og gikk raskt, med glade skritt. Hm, jeg har godt av dette, tenkte jeg.
Fredagen måtte jeg vise dette Mozart-orkesteret bort til Grieghallen. Gikk og pratet med et par av dem, viste dem den fantastiske kunsten (Jeg ble etterhvert veldig fascinert av den, for det var så mange som bel oppriktig oppbrakt av den), Festplassen og Lille Lungegårdsvann, hvorpå den ene utbryter: «Er du herfra?» Jeg bekreftet, og mannen sa med ærbødighet i stemmen: «Gratulerer.» Litt stolt, jeg da!
Helgen sto i barnas tegn, vi badet på Sydnes sjøbad (vel, de gjorde), vi valset rundt i nattjazzverden, tok stemningen inn og hadde bare sommer, sommer. Jeg hadde to andre artister som jeg måtte ta meg av (Måtte og måtte, det er og blir en ære å få lov). I helgen fikk vi ikke med oss så mange arrangementer. Men hva gjør vel det? Det var så masse å ta av at man kunne la være med god samvittighet. Men vi fikk nå noe med oss likevel, for vi datt innom et utendørs skuespill på kaudervelsk om et lite fly fra Feel Good Airlines som hadde nødlandet på Festplassen. Deilig å slippe å gå inn i det fine været!
Mandag så vi Brechtskuespillet Fatzer, og deretter måtte vi få med oss Voksne Herrer på Chagall. Da kjente jeg at jeg hadde fått for mye input og måtte få noe ut snart.
Og det fikk jeg! For tirsdagen begynte mine egne øvinger. Bergen Filharmoniske øvde Fausts fordømmelse. Ååå, så vakker musikk. Nesten så det gjør vondt fremdeles. I kjelleren i huset mitt, omtrent. Må kanskje føye til at jeg lyttet til dette hver dag og øvde litt selv, for jeg kom lovlig med og skulle være med. Jeg har nemlig hatt permisjon i vår.
Av den grunn. Siden jeg ikke skulle være med mitt kjære kor på festspill, meldte jeg meg som frivillig. Kunne jo ikke bare være tilskuer til festivalen! Og som frivillig fikk jeg tilbud om å være med i Feralkoret til Phil Minton. Jeg kunne jo ikke si nei til det – da fikk jeg jo synge likevel. Og så altså var jeg med mitt eget kor også. Ikke rart jeg hadde kalenderangst. Hvordan skulle dette gå opp? Men vettu? Det gikk! Ikke én kollisjon!
Onsdagen øvde vi med feralkoret. Det er det morsomste jeg har vært med på på lenge. Jeg fikk et sånt energikick av å være med på det, at da jeg kom hjem, var det eneste jeg klarte å si: «Hvor skal vi?» Tror jeg var nokså slitsom å ha med å gjøre da. Og torsdagen hadde vi konsert på Festspillkvarteret på Torgallmenningen. Etter en eneste øving. Hør gjerne:
Det ble annerledes da vi gjorde hele konserten i Logen på fredagen.
Men du vet. Jobben min var ikke over. Jeg hadde tre artister til å ta imot. Alle tre skulle opptre i samme forestilling på Logen lørdagen. Jeg tok imot Tone Åse først. Ikke mye hun trengte hjelp til, bergenser som hun er. Men jeg fikk nå ordnet litt. Senere kom Makigami Koichi, som også sang på festspillkvarteret – trestemt! Han hadde ett ønske, og det var å få se hans gode venn Philip Mintons konsert samme kveld. Åååå, der skal jeg være med! Og da sistemann i trioen fra Three strong Solos kom, og jeg fikk introdusert dem for hverandre, fikk jeg en følelse av å være med på noe litt spesielt. Dave Phillips skulle også absolutt se denne konserten, og gledet seg veldig. Så viser det seg at vi er med i samme serie, Maja Ratkjes Voices that matter. Jeg sa jeg var bakpå. Vet ikke hva jeg er med på før jeg står der.
Dave Phillips ønsket å bli vist lokalene han skulle spille på, dessuten trengte han hjelp til å få sendt en fil som Festspillene ikke hadde mottatt, men som han måtte ha på konserten sin. Dermed tok vi turen opp til Logen. Traff Godthard himself utenfor, og gikk inn og fikk se bittelitt. Der var lydprøver, så det ble kjapt. Jeg viste ham baren, dro ham opp på jobben min for å sende fil, og i mellomtiden spør han hvor han kan få rimelig veganermat i byen… Hm. Jeg vet at vegetarianere klager. Eneste jeg kom på var Hanne på Høyden. Det er festspillrestaurant, og man får dermed rabatt. Jeg kjenner en fabelaktig engasjert restaurant manager der oppe, som vil bli veldig glad for besøk og yte enda bedre service, så der er han nok i beste hender. Jeg fulgte ham opp, og der satt Håkon, jo. Og sørget for en formidabel salat av kortreiste råvarer. Jeg ble værende, tok meg en kaffe, og fikk til og med smake på salaten. Jeg lover. Den var veldig god. Jeg viste fyren byen og alt som var viktig å se, før jeg dro hjem for å gjøre meg klar til kveldens konsert. Dave traff faktis på Godthard igjen, som viste ham skikkelig rundt i Logen. Dave selv sa at han aldri har blitt tatt så godt vare på noen steder.
Vi var først på scenen. Deretter et bestillingsverk fra Øyvind Torvund, og til slutt Norsk jentekor. Etter kun to øvinger følte vi oss trygge på at dette ville bli bra, vi kunne nesten ikke gjøre feil. Det var bare å være Phil Mintons orkester og gjøre som vi ble bedt om. Vi innledet oppe på galleriet og plystret oss vei ned i salen. Vi hadde det kjempegøy, og da vi var ferdige, fikk vi kjempeapplaus! Altså, dette er musikk en kanskje tror at kun er gøy å bedrive selv, og mer av en lidelse å høre på. Men folk var over seg. Ikke minst jentekoret som satt på galleriet og hørte på!
Jeg klarte ikke helt å ta inn dette bestillingsverket, men da jentekoret kom på, fikk jeg en sånn opplevelse av sjokkartet magi. Utrolig fint og annerledes.
Etterpå var vi på festspillbar med både Maja, Phil Minton og Dave Philips, og selvsagt en del av koristene fra feralkoret. Veldig koselig og interessant. Jeg fikk forsikret Dave om at filene hans ble skrevet ut i tide til konserten dagen etter, siden de i administrasjonen også var i festspillbaren Logen på dette tidspunkt. Alle var glade.
På dagen surret jeg vel i byen som så ofte ellers, så på folkelivet, tok inn stemningen. Og om kvelden var jeg programforpliktet til å høre konserten i Logen. Jeg tror ikke helt jeg er i stand til å forklare så mye hva jeg opplevde. Stemmer og elektronikk fra tre kontinent, står det på Festspillprogrammet. Dave, hvis attitude og uttrykk «får pønken til å likne Alf Prøysen», kaller lydeksperimentene sine for en gransking og fundering rundt eksistenser og oppførsel – via sonisk dekonstruksjon, konstruksjon, psykoakustikk. Så vet du det. Det var mye lyd. Tone Åse introduserte «den eiendommelige sjangeren lydnoveller for publikum». Det var en søt greie som fikk meg til å tenke på min egen bestemor og sommer. Makigami improviserte helt og holdent og imponerte vel aller mest med den sære trestemtsyngingen.
Disse to dagene ga den desidert mest spesielle konsertopplevelsen i år.
Men det kanskje mest oppsiktsvekkende ved denne konserten, var vel at filen som Festspillene skulle skrive ut, slett ikke ble skrevet ut! Fordi den var en kritikk av en av sponsorene til Festspillene. Dermed fikk vi diskutert inngående både dilemmaet med sponsorvirksomhet, og sensur. Mannen som var invitert av Festspillene som en av Voices that matter på grunnlag av hans politiske stemme, fikk ikke lov å uttrykke seg. Vel, jo, men Festspillene kunne ikke skrive det ut for ham. Vi fikk noen grundige diskusjoner rundt sensur, dyremishandling, pelsnæring, olje, og alle dilemmaene vi står overfor i forhold til alt dette. Veldig interessant, opplysende og givende. La meg si det sånn, jeg var ikke uenig med artisten. Jeg synes han skulle fått frie tøyler med festivalens hjelp, i og med at han var invitert dit.
Resten av tiden øvde vi vel Berloz (Faust), men jeg fikk med meg konsert både i Håkonshallen og Domkirken, samt Toralv Maurstad sin Sokrates’ forsvarstale, før vi selv hadde to forestillinger. Musikken til Berlioz fulgte meg i en uke. Den er så vakker. Bare hør:
Etter siste konsert, fest. Og så var det hele over. To flotte uker med mange gode opplevelser!
Så ble det hverdag, men vips! Fikk vi mail fra Festspillene om at det kunne være en idé å være frivillig også på Bergenfest. Jeg stusset ikke lenge.
Fire dager, men masse musikk! På vakre Festningen. Og i Peer Gynt sal i Grieghallen, og på Ole Bull scene.
Første dag gikk jeg for det meste glipp av grunnet en skoleavslutning (Ganske viktig sådan. Markus hadde sin siste skoledag etter tiårig skolegang). Fikk med meg litt, da. Fin stemning, i alle fall! Ble mest forstyrret av fyren som sang sånn at jeg og Kjersti ikke klarte å prate så godt. Fredagen skulle jeg på jobb. Peer Gynt sal. Ribozyme og Opeth… Sistnevnte omtalt som et av de aller største ekstrem metal-bandene i verden. Sier seg selv at jeg måtte få med meg det. 😀
Lørdag drasset jeg med meg Bitten på Turbonegrokonsert, etterfulgt av Chew lips og Young Dreams. Bitten var i hundre! Det var jo det beste av alt. Vi glippet på Patti Smith. Hun var ferdig da vi kom oss på festival. Jeg hadde det utmerket, jeg også. God og våt. Sikkert første gang i dette århundret (Tja, siden mai eller noe) det har regnet.
Søndag var jeg igjen på jobb på Bergenfest. Scenevakt. Foran og bak scenene. Vi drev og avløste hverandre, og hadde noen øyeblikk på plenen innimellom. Fint vær, men med såpass nedbør at vi fikk ponchoer på oss en liten stund. Bra konserter: Kings of Convenience som plutselig hadde Ugo Santangelo på scenen! Det var en overraskelse, og min tidligere korvenn klarte jammen å øke stemningen mange hakk. Da ble det fest en stund! Mens jeg hørte det hele fra baksiden av scenen. Ane Brun, Emeli Sandé og Thåström var god underholdning. Og jeg hadde noe å gjøre på hele tiden. Heldige meg!
Denne festsommeren har jeg altså fått med meg alt fra kirkemusikk , opera, punk, sonisk dekonstruksjon til tung metall. Heldige meg. Flinke meg, som vet å ta for meg av alt det som er av kultur i denne byen – helt gratis! Nåvel, ikke helt gratis. Jeg har jobbet for det. Men det er så usannsynlig mye gøyere å være en del av det, enn bare å være publikummer! Du står så mye friere til å velge og vrake når du ikke betaler en formue for hver konsert. Litt her og litt der. Og alle er så greie.
Men så er det ikke musikken og forestillingene som er det aller viktigste. Det er det som skjer med menneskene i kulturen. Man blir åpnere og gladere. Dermed er det aller største med å være i kulturen, de gode møtene med menneskene.
Frivillig? Anbefales!
Trudeimpulser 
Legg igjen en kommentar