Author Archives: Trude

Hva er det med Fløen?

IMG_9572Noen hindringer viser seg å være større enn andre. En slik en synes å være Fløen. Hva er det med dette strøket som gjør dem så fryktelig motstandsvillige? De fleste andre steder virker det forholdsvis greit å få laget et bybanespor, men ikke her. Argument på argument dukker opp, og de gir seg ikke. Hvorfor det?

 

floen

Gaten består av etterkrigstidens blokkbebyggelse, noe eldre eneboliger og noen nye leilighetskomplekser i tre nederst ved den historiske parsellhagen. Biler står parkert langs gaten, men siden det ikke er gjennomgangstrafikk, ser du stadig gående og syklende langs veien. Man går gjennom fløen for å komme fra Søndre bydel  til byen. Faktisk er det rimelig trygt å gå gjennom Fløen og hele veien til byen via storelungeren. Det er en av de store fordelene ved å bo i gaten.

Nå har altså bystyret gått inn for å bygge bybane gjennom kulvert i Fløen, ved å rive noen av de nyeste husene og grave opp parsellhagen. Det er selvsagt ille nok, å rive noens hjem og å ødelegge årevis av nedlagt arbeid med stauder og bær. Det er mer enn bare treplank og bladverk. Det ligger utrolig mye kjærlighet i et hjem og i en hage. Det krever mye omsorg å holde det, og det er sjelebot i å drive det. Det gir livet mening. Så bare her er det mye fortvilelse å spore. Men litt svinn må man regne med, som de sier.

Det er ikke bare fortvilte huseiere og parsellavere som reagerer og mobiliserer her. Her bor mennesker i alle aldre som har ulike prioriteringer og ulik kunnskap. Sammen har de bidratt til et bilde som er mye større enn at det kan avfeies med et par svar. For konsekvensen av en bybane her kan potensielt være mye større enn det blir gitt inntrykk av, og svarene som  ekspertutvalgene kommer med, er langt fra betryggende. Tvert imot, de fører til stadig flere spørsmål.

Allerede på første møte i november kom argumentene frem, og alle har blitt tilbakevist, men ikke på en slik måte at de står til troende. Det aller mest forstyrrende argumentet, er det med rassikring.

La gå at barnefamilier må flytte fra hjemmene sine. La gå at skolevei blir et anleggsområde og parselleiere må nok en gang flytte skjøre plantevekster og håpe at noe av det vil overleve. Det er trist, men det er ikke det som gir størst grunn til bekymring.

Noen av de som bor i Fløen, har bodd der lenge, og noen har sågar utdanning som tilsier kunnskap om feltet. De kan fortelle om et sandtak som har vært der siden sjølinjen gikk ved Alrek. De kan fortelle at sand har blitt tatt ut derfra til bruk i sandpapir, og at beplantning er brukt som beskyttelse fra ras. Blokkene er bygget på pæler, siden grunnen er så dårlig. Hvis her går ras, kan det ødelegge både fremtidig bybane og bebyggelse og hovedvei helt opp til Haukeland skole. Mangt et kulturminne kan forsvinne i raset. Men ifølge COWI, som nå har gått Sweco i sømmene, har det ikke gått ras der på 4000 år. Det vet de, grunnet utgravinger som er gjort nå i vinter. Det hadde vært betryggende dersom uttaket av sand hadde funnet sted i yngre jernalder, men det er i senere tid dette er gjort. Dermed vil ikke skredfaren ha vært der tidligere. Sandtaket var ikke så bratt før de begynte å ta ut pussesand. Cowi vedgår dessuten at Sweco har regnet feil når de beregnet helling og skredfare, så det fermstår som svært underlig at konklusjonen blir at:  «Basert på det datagrunnlaget vi har fått har vi ikke noe grunnlag for å betvile Swecos konklusjoner».

Konklusjonen er altså at det er trygt å grave.

Rapporten sier altså at det ikke har vært skred eller ras de siste 4000 år. Men de samme arkeologiske undersøkelsene som COWI viser til, rapporterte faktisk om tidligere ras. På en generalforsamling i vinter ble vi informert om Fylkeskommunens funn ved bilder og forklaringer, og dette var ett av funnene.

De andre funnene var jordlag som viser hva som har vært dyrket i tusener av år, samt kokegroper som viser at det kan ha funnet sted seremonier i området. Dette er selvsagt interessante funn som Fylkeskommunen ikke har anledning til å forske på. De vil kunne pålegge antikvariske myndigheter å granske funnene dersom grunnen her skal bli ødelagt. Det er derfor i fylkeskommunens interesse å ha et påskudd til å grave. Han sa det, fyren fra fylkeskommunen, så dette er ingen konspirasjonsteori.

Graver de opp grunnen i parsellen, vil de for alltid være borte. Det er ikke potteskår som kan stilles ut på museum, men jordlag som viser hvilket liv bergenserne levde lenge før Bergen var Bryggen. Jeg vet ikke hva det betyr, men jeg kjente at jeg ble litt fattigere til sinns da fylkeskommunemannen fortalte at alle spor etter tidligere aktivitet allerede var fjernet i forkant av parsellen, fordi de ikke hadde krav til konservering av fortidsminner da hagen ble anlagt. Det har de nå, men hva gjør de for å konservere?

Jeg skulle så gjerne trodd på faginstansene som utarbeider disse rapportene. Problemet er bare at de svarer på spørsmålene ved å innrømme at det ikke er foretatt grundige nok undersøkelser, og at noen av målene de har gjort er feil. Men de forutsetter at undersøkelsene som er gjort, har vært gode nok, og at grundigere undersøkelser må foretas.

Hvordan kan man foreta en bestemmelse på et slikt grunnlag?

Jeg har parsell i hagen der, og er amatør i særklasse på området. Jeg skulle egentlig ønske at de hadde gravd opp nettopp min parsell i vinter, så jeg fikk startet på nytt med bearbeidet jord. Det ville ikke gjort meg noe om jeg ble flyttet opp på en parkeringsplass for å starte en parsell fra scratch. (Bortsett fra den store stauden som jeg arvet, da. Den klarer jeg ikke å flytte). Det er ikke det som er problemet mitt. Jeg synes det er tragisk med alle andres rosehager og bærbusker som mistet livet i vinter under utgravingene. Men det er så mye mer. Det ligger så mye historie her, det er så store verdier i både natur- og kulturlandskap at det smerter meg å se det som skjer. Bergen er i ferd med å endres så mye at det ikke er rom for vår historie. Det dreier seg både om identitet og kultur. Men aller mest skaper det store sår i byen vår som muligens kan bli mye verre en vi ser for oss.

Hva skal vi med bybane hvis den fører til ras så store at både busstraseen, bybanetraseen og den kommende badestranden ligger i grus?

Forhåpentligvis vil ikke dette skje. Men jeg har ikke sett noen garantier for at så ikke vil skje, selv om det virkelig har blitt etterspurt.

Cowi innrømmer at Swecos rapport er overflatisk, og legger til at: «Vi anbefaler at det utføres en detaljert geoteknisk vurdering av løsmassene i det aktuelle området og vurdere at det kan bli gjort under en eventuell detaljprosjektering

Alt tyder på at det er stor enighet om dette trasévalget, tross høyere pris og større skade på nærmiljøet. Burde det ikke vært gjort før byrådet i morgen skal avgjøre saken?

Folk i Fløen står på til siste slutt, i alle fall. Denne saken er for viktig til at man kan gi etter. Det er noe med Fløen som gjør den verd å kjempe for. Det er nærheten til dyrkbar natur og til byens opprinnelse, muligheten til et bynært liv uten avhengighet til bil. Det er et paradoks at bybanen skal tvinge noen til å flytte bort fra gangavstand til alt. For mange er ikke dette naturvennlig overhodet. Det har vært en lang og slitsom kamp mot argumenter som ikke holder vann. Det er enda ikke for sent for politikerne å snu. Men bybanen er nok for blank og fin til at man kan se seg slått av gammel sand.

Måtte ikke sanden få siste ord i saken.

 

 

Fortetting

La meg introdusere deg for Bergen. Byen som vi er så stolte av. Byen e Bergen og den e bare best. Været, for eksempel. Du trenger ikke dusj hjemme, en gang, for vi har svømmebasseng rett over hodene våre. Derfor kommer folk langveis fra for å ta oss i nærmere øyesyn. Og derfor blir vi boende.

Jeg bare tuller. Bergen er så fin. Vi har råkul moderne arkitektur, helt siden krigen har vi bygget for å få plass til flere. Til alle som ønsker å bo her siden det er så fint vær og så fin arkitektur. Klart vi må bygge tett som bare det. Det er jo det som er urbant.

Her ser du litt av hvert. Skylinen sett fra Storelungeren (der hvor de skal lage badestrand. Tenk, da, å ligge der i tolv grader med duskregn kjælende vår melkehvite kropp, idet vi skuer over den lekre moderne arkitekturen.) Eller baki Jekteviken, der hvor cruiseskipene legger til kai for ikke å ødelegge hele innseglingen til Vågen. Her er det plass til folk. De aller høyeste byggene i byen huser selvsagt de aller viktigste menneskene, de som skal styre over oss. Heldige de, som slipper å se hvor ille det ser ut. Alt dette nye er det jeg kaller på godt engelsk for eyesores. Det gjør vondt i øynene å se på.

Jeg har ikke mange slike bilder i min enorme samling. Jeg grøsser når jeg tar dem, fordi disse byggene faktisk gjør meg uvel. De er uestetiske, usosiale og vitner om mangel på dannelse og smak. Det plager meg. Fordi det viser at det er altfor mange som ikke forstår psykologien i estetikk. Og de får lov til å ødelegge det vi allerede har. For Bergen er nemlig historisk en veldig vakker by. En by som turister valfarter til fordi det har noen unike kvaliteter. Og nettopp disse kvalitetene er det som gjør at noen av oss faktisk ønsker å bo her hele året, tross en gjennomsnittstemperatur på ti grader og en himmel som oftere enn ikke er tykk og grå. Det er i bunn og grunn den beroligende, vakre estetikken i de gamle bomiljøene.


Her ser du den byen som jeg elsker å vandre i og vise frem. Samme byen, andre steder. Der jeg velger å gå når jeg faktisk kan velge. Der står trehusene tett som hagl, naturen er tett på og menneskene smiler når jeg snubler i dem. Fordi at da skinner selvsagt solen om kapp med bergenserne og turistene og innflytterne. Når det regner, ser jeg nesten ingen mennesker under hetten min, men det er greit, for jeg lever for solskinnsdagene når Bergen er den fineste byen på jorden.

Jeg bor i et smau så trangt at når jeg står opp om morgenen, spør jeg naboen om temperaturen (for naboen er selvsagt oppe før meg). Når jeg forlater huset må jeg tidvis gå en annen vei for å klare å passere turistgruppen som står på trappen min. Jeg synes det er greit, for jeg liker å dele det som er vakkert med alle som liker denslags. Jeg liker at andre liker den byen som jeg elsker.

Men stadig flere steder dukker det opp gyselige eyesores som tar bort motivene mine. Som gjør at jeg ønsker å ta en annen vei. Fortsetter det sånn uten at noen bryr seg, vil det kanskje en dag være sånn at jeg ikke kan gå noen steder uten å bli sur.

Jeg skjønner selvsagt at det ikke er så veldig viktig at akkurat JEG lar meg plage av hvordan det ser ut rundt oss. Men faktum er at jeg ikke er alene. Jeg forundres stadig av at det finnes mange som har akkurat de samme preferansene som jeg, og som forskrekkes av at det dukker opp grusomheter som AdO Arena og nye sparebankbygget. At hele Storelungeren blir omringet av glorete boligblokker av simpel kvalitet. At det i strandlinjen bygges høye blokker rett foran idyllisk lavhusbebyggelse. Bergen forslummes betongkloss for betongkloss. Innseglingen reduseres fra en grandios åpenbaring til egosentriske leilighetskomplekser hvor kun de som bor der har glede av dem.

Verden er et stressende sted. Vi overøses av inntrykk døgnet rundt. Vi jobber hardt og mye, fra vi er ganske små til vi er ganske gamle. Noen vil selvsagt synes at et slikt utsagn er syting og klaging, men sykmeldingsstatistikken sier sitt. Den blir ikke bedre av at man kaller stress for syting. Saken er at mange sliter i dagens samfunn, og det koster penger. I sykepenger, tapt arbeidskraft, vikarer og ekstra opplæring. I uhelse. Det lureste man kan gjøre for å bøte på dette, er å se på hva som gjør folk syke, og se på hva som kan forhindre det.

Stress reduseres av meditasjon. Av avkobling. Av en tur i skog og mark, eller en tur innom smauene på Sydnes. Jeg vet, jeg har prøvd. Bergen er fortsatt velsignet med slike områder. Det er bare så synd at det virker som om de som bestemmer ikke forstår dette.

Denne lille samlingen bilder viser Bergen som en sosial by uansett vær. Det må den være. Ensomhet er vår tids største utfordring. Mange mennesker har ikke kontakt med andre i løpet av en vanlig dag. Det er ikke så lett å bestemme at folk skal ha noen å være med, men en by må legge opp til at det skal være lett å gå ut og se på folk. Det er er en del slike steder i Bergen. Byen er egnet for gående og syklende, for båtfolk og for turgåere. Smauene, Nygårdsparken, Fløyen, Torgallmenningen, Byparken og Torget. Håpløs for biler, men det er greit for alle andre. Men hvor er det ikke greit å gå?

For meg føles det inntrengende å gå gjennom boligblokkområder. Der hvor det ikke er noe fellesområde i første etasje. Det betyr at byen blir begrenset for meg alle de stedene hvor fortetting foregår. Jo flere slike områder, jo mindre bevegelsesfrihet. Georgernes verft er ett eksempel. I min vandring fra Nygårdshøyden over nøstet via Verftet til Nordnesparken er der ett sted jeg føler at jeg ikke burde gå, og det er der. Selv om det er offentlig grunn, føles det ikke sånn. Det føles privat og avvisende. Så hver gang et slikt bygg blir bygget, begrenser man byen for andre enn de som skal bo der. Likevel er det slik de bygger alt nytt for tiden.

Fortetting er derfor for meg et forholdsvis negativt ladet ord. Dette på grunn av den manglende sosiale og estetiske tanken. Sosial er ikke at det er mange på ett sted, men at man er sammen. Mennesket er sosiale dyr, og trenger at det bygges sosialt. Da er felles uteområde viktig. Blokker har i stor grad bare egne terrasser. Det er ikke sosialt.

Sosialt er noe som er felles. Når noe er vakkert, er det en grunn til å oppsøke det. Det er lett å observere hva som er vakkert, selv om man ikke selv skulle ha sans for det. Det er bare å følge strømmen. De med kamera. Bratlandsmauet er vakkert. Johanneskirken er vakker. Vågen er vakker. Solnedganger er vakre. Blomsterpaviljongen er hinsides vakker, og de japanske kirsebærtrærne i mai likeså. Bryggen er sjarmerende, Nordnes er stinn av sjarmerende hus, og Nygårdshøyden har mange ærverdige bygg. I Bergen kan jeg gå kilometervis nesten uten å måtte se noe stygt, men da må jeg gå noen omveier. For jammen er alt som er bygget etter krigen gyselig. Med ett unntak: Den nye brannstasjonen. Men ellers tror jeg ikke jeg kan komme på noe som ser tiltalende ut.

Bortsett fra det som ikke er arkitektur. Parkanleggene er fantastiske, allmenningene har gått fra parkeringsplasser til rene rekreasjonsområder. Og de nye bossugene har jammen ryddet opp der hvor det tidligere fløt. Det er ikke alt som er galt. Bare arkitekturen.

Derfor synes jeg fortetting smaker vondt. Det dreier seg kun om å bygge tett, og null om å bygge vakkert eller sosialt. De som står for dette forstår ikke at det er viktig. Men det er det. Det dreier seg om å få ro i våre urolige sjeler. Om å lade opp når vi er utladet. Om å bli glad når vi har vært sur. Om å bli frisk når vi har vært syk. Og om å ha et bra liv.

Er det ikke det samfunnsbygging dreier seg om? Gode liv sammen?

Ikke minst i Bergen, som mellom alle de grusomme nybyggene fremdeles er verdens vakreste by?


Det er mange måter å fortette på. Det MÅ ikke være stygt. Please.

Offentlig forvaltning

IMG_2985.JPG

Trude med sinnanyver.

Nå ble du skremt, nå, tenker jeg! Tenkte at jeg skulle skrive et grådig kjedelig innlegg om et grådig kjedelig tema? Ja, jo, tja. Offentlig forvaltning er sikkert gørrkjedelig for dem som ikke blir utsatt for det. Smak på ordene. Offentlig. Forvaltning. Offentlig: Der ute, for alle. Forvaltning.  Å herregud. Gir assosiasjoner til forvrengning, forkvakling, forvikling og vralting. Eller bare grått og syyykt kjedelig.

Men jeg har altså fått brev av det offentlige. Opptil flere, faktisk. Ganske mange, når sant skal sies, oppgjennom årene. Av og til blir jeg så sykt sint at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Du trodde jeg var blid og hyggelig, du? Da har du ikke vært på den andre siden av en telefonlinje med meg på tokt for å oppklare hva i huleste det var nå de ville.

Offentlig forvaltning er et eget språk. Jeg tror offentlig forvaltning blir som det er fordi det høres så sykt kjedelig ut. De som skriver brev i det offentlige, bare pøser på med tanketomme, og garantert emosjonstomme, ord på repeat. De vet sikkert ikke selv hva de skriver. De skriver så flatt at de blir flate. Jeg håper de legger det av seg når de går hjem igjen.

De fleste brev fra det offentlige vil man aldri utlevere. De er private, inneholder sensitiv informasjon og det kan skade deg å klage. Derfor hører vi altfor lite om det, og derfor blir det aldri noen endring. For min del blir jeg hakket mer skadd av å la det være, så min aggresjon har stort sett vært rettet mot etatene det gjelder, men sjelden i bloggform. (Det er blitt meg fortalt at jeg ikke er så ille som jeg tror. Faktisk har jeg blitt fortalt at «det må være såpass». Men likavel.) Saken er at jeg har reagert et utall ganger, og som regel med rette. Sikkert alltid, men jeg skal være grei. Det kan hende en gang på femtitallet at jeg tok feil. Det er irrelevant for saken. Saken er at noe må gjøres.

Det er dette språket. Så emosjonstomt at det vekker harme. Eller frykt. Eller begge deler. Nesten uten unntak skrives det nøkternt hvordan du vil bli straffet dersom du gjør noe galt. Altså ikke sender inn de rette papirene, eller skriver noe feil i de rette papirene.

I fjor slo jeg Impulssenteret konkurs mest på grunn av sånt. For meg ble det rett og slett for slitsomt å måtte håndtere offentlige trusler i tide og utide, spesielt når de gjorde alvor av truslene og forlangte innkreving av penger for papirer jeg ikke fant ut av. Da jeg valgte konkurs, var det for å slippe noensinne igjen å ha angst for postkasser. (All offentlig kommunikasjon har foregått via snail mail). Jeg kunne valgt en avvikling som hørtes bedre ut på papiret, men det hadde altså blitt et mareritt av offentlig dokumentasjon som ikke skulle føre til noe som helst positivt. Så jeg ringte en advokat, som forsikret meg om at dette var ryddig og smidig og enkelt og greit. Jeg ville aldri mer motta noe trusselbrev fra det offentlige.

Ikke? Joda. Både skatt og moms styres etter skyte-fra-hoften-prinsippet. Betal nå eller risiker evig pine som gjeldsslave. Så jeg har ringt både skatteetater og innkrevingssentraler og gud vet hva og spurt hva i huleste det er de driver på med. Momsen? Å, men det var ikke så nøye, de hadde skjønnsberegnet meg til null kroner uansett. Hyggelig, hva? Jeg skylte cirka null kroner, så da gjør det ingenting om de truer med inkasso og evig pine? (Jeg går ut fra at dere skjønner at dette ikke er deres ord. De sier ikke «true» og «pine» og sånt, bare helt saklig, iskaldt, at saksbehandlig foregår slik og sånn og mangel på behørig innbetaling vil medføre og så videre.)

Men det der er sikkert en måned siden. Nå var det skatten. Og det er verre, Der er det dagmulkt, og du står personlig ansvarlig. Det var det som i utgangspunktet drepte Impulssenteret, så jeg kjente hårene reise seg og tenkte at nå må noen brenne sakte der hvor han røde med horn bor. Som sagt, et følelsestomt og «saklig» språk kan skape sterke følelser. Så jeg ringte en eller annen person i en eller annen etat innen offentlig forvaltning som selvsagt ikke hadde noe med saken å gjøre. «Giiid, så rart.» sa sikkert damen. «Giiiid, så underlig, SÅÅÅÅ lenge etterpå! Det skal da ikke skje, det er det jo konkursforvalteren som skal ha sagt fra om.» Ja, ikke sant? Hvordan kan det ha seg at forvaltere av våre økonomiske organer kan sende trusler til uskyldige mennesker uten at det får noen som helst form for konsekvenser, når det de truer, feilaktig, med, er at du skal måtte betale inntil 52 000 tror jeg det er, for noe du ikke har noen som helst mulighet for å gjøre noe med.

Greit. Jeg er med på at sånt kan skje den beste. Altså at man sender ut feil brev uten å ha gjort forarbeidet. Men saken er at dette er rutine. Det er rutine å sende ut brev som krever at du leverer etellerannet, med en tørr påskrift om ganske smertefulle konsekvenser.

Det som er saken her er at det i andre enden av et slikt brev, stort sett sitter et menneske. Slett ikke sjelden et menneske som ikke kjenner dette saksbehandlerspråket, og som derfor blir livredd. Og nei, jeg snakker ikke først og fremst om livredde mannfolk i business-dress. Der er noen av dem også, men det finnes en del bedriftseiere som tåler og ser gjennom fingrene med sånt språk. Men offentlig forvaltning gjelder alle. De fleste sånne forferdelser har jeg fått fra nav, men som sagt er de ikke så lett å snakke om uten å henge noen ut. Og i mottakerenden av sånne brev sitter der mangt et skjevende aspeløv. Eller rasende furier eller hysteriske skulle-vært-trygdemottakere. Og noen lurer på hvorfor det er så mange uregistrerte arbeidsledige i landet. Det er fordi det er mer behagelig å være lutfattig enn på mottakersiden av offentlig forvaltning.

Det er på overtid at de som skal forvalte offentlige midler lærer noe om de som skal motta, eller betale disse. Det er på høy tid de forstår at de er like verdifulle som dem selv, og at de faktisk er mennesker at kjøtt og blod. Jeg er bare redd for at det språket de bruker gjør at de kler av seg følelsene idet de trer inn på kontoret. Legger av seg hodet og bytter det ut med et i pappmaché, og setter på seg briller som ser et alternativt univers.

Jeg leste for ikke så lenge siden at leger som ble påvirket av sine følelser var et problem i navsystemet. Det sier bare alt. Nav skal ikke være følelsesstyrt. Dette er et mantra i Norge: Følelser er ikke fakta. Styr unna. Men da vil jeg gjerne vise til et tilfeldig funn fra USA. En lynende intelligent fyr fikk slag. Det gikk ganske bra, fordi han kun ble rammet i den delen av hjernen som styrer emosjonene. Han var like lynskarp som før og kunne fortsette i jobben. Inntil de fant ut at han ikke klarte å foreta et eneste valg. Ingenting ble gjort.  Det var begynnelsen på en forskning som viser at intelligens og følelser er en kjempeviktig kombinasjon. Måtte den forståelsen trenge inn også her.

For det er selvsagt følelser jeg snakker om. Dette ufølsomme språket dehumaniserer folk. Det er ingenting som er mer nedverdigende enn å stå på mottakersiden av sånt, hvis du faktisk tar det til deg. Det betyr at det offentlige språket er med på å rive ned menneskene de er satt til å betjene. Ja, betjene. En ting er at det er arrogant. Men det er da ikke sånn et samfunn skal administreres?

Som dere forstår, er jeg tidvis på mottakersiden av slike brev, og har i tillegg til en ikke så aller verst intelligens utrolig sterke emosjoner (nesten så jeg satte på  caps lock der!). Jeg setter de to sammen og konkluderer. Det går an å gjøre noe med dette her. Det er egentlig barnelærdom at du ikke får frem det beste i folk ved å true eller skremme. Jeg tror det er på tide med noen skikkelig gode kurs i praktisk kommunikasjon. Kanskje en mastergrad, når jeg tenker meg om. Eller kanskje det er det de har allerede, og at det er det som er problemet. Hvem vet. I så fall må noen se på innholdet der.

For egentlig er Norge best når vi kan kalle oss verdens lykkeligste folk. Jeg er det både titt og ofte, men aldri når jeg får brev fra det offentlige.

Bybaneulven og potetene

IMG_9612

IMG_9635

Og så pustet og prustet og blåste den ned huset og åt opp den vesle grisen.

Det var det jeg tenkte da jeg puslet sammen dette artige påfunnet av et strågjerde. Det minnet meg om et barndommens eventyr om de tre små grisene som bygget hus av strå og sånn. Da kom ulven og spiste dem opp.

Det er litt sånn det føles. Det er bybanen som er ulven denne gangen. Gjerdet er selvsagt bare et symbolsk forsøk på å holde den unna. Ikke at bybanen er så stygg og fæl, men den er sterkere. Sterkere enn de mange som bare ønsker å beholde idyllen, beholde sjelen i en gate som har tiltrukket seg barnefamilier i en evighet, fordi den er så fin. Den er så fin på grunn av denne vakre parsellhagen og de fine trehusene. Trehus holder heller ikke ulven vekke. Trehus kan blåses ned når andre interesser rår.

Jeg og Bastian laget strågjerde på den store potetplantedagen. Potetplantingen var også en symbolsk handling. Atskillig større enn vårt lille gjerde, selvsagt. Massevis av folk kom for å sette poteter. Enten de hadde parsell selv eller fikk låne. For vi vil vise at parsellen er viktig! Den er mat, og den er nytt liv. Den er håp for fremtiden. Helst ville vi at potetaksjonen skulle vekke litt oppmerksomhet, slik at også Fløens synspunkt kunne få en plass i den politiske avgjørelsen som skal tas. Det er mange hensyn å ta, men det virker for lett å riste av seg de som bare bor der, eller har parsell der. Det er plagsomt at planetaten ikke kan få gjøre dette arbeidet uten innblanding fra menigmann, men det kan tenkes at også menigmann kan ha rett. Og her har jeg en vemmelig følelse av at feil valg kan tas på feil grunnlag. For planetaten, som er den egentlige ulven, vil helst blåse både trehus og strågjerdet ned. Alt for fremskrittet. Men hvilket fremskritt?

IMG_9572

Bybanen skal og bør frem, antar jeg. Jeg klarer ikke å bli veldig entusiastisk når så mye står på spill. Men jeg tror jeg mener at bybane er en fin sak. Den får folk på skinner i stedet for på hjul. Det er bra. Men det er aller best med folk på to bein. Og har du sett folk på huk over en haug med poteter, tenker sikkert du også at det er nesten bedre. Politisk er der visstnok vilje til mer natur nær byen. Men ikke når bybanen skal frem. For her er det ikke grenser for hva som ofres for denne ståldingsen på skinner.

Parsellen er ikke bare poteter. I vinter har den blitt gravet sønder og sammen for å etablere hva som ligger under. Her har vært kongsgård, må vite. Funn ble gjort, i massevis. Markene her har vært brukt siden tidlig jernalder. Nordvest i parsellen er det funnet lite, fordi det tidligere ikke fantes så strenge regler for bevaring av fortidsminner. Rubbel og bit ble fjernet. Men nå som det finnes regler, – Ojsann! Nå som det finnes regler for sånt, er det heller ikke så viktig. For planavdelingen anbefaler at bybanen skal gå akkurat der hvor flest funn er gjort. Der ja. Der med det fine, gamle huset. Senere kan parsellen tilbakeføres, bare ikke så idyllisk som det har vært i hundre år.

IMG_9593

Jeg klarer ikke å ønske meg noen bybane. Jeg synes hele prosjektet oser av forakt for mennesker og natur, for de myke verdier. Hvorfor skal bybanen gå akkurat her? Hele gaten blir helt ødelagt. Hele denne utrolig sosiale, barnevennlige gaten blir noe helt annet. Det mumles om fortetting. For nedforbi innslaget er det tomteareal. Neida, ingen sier det høyt, men det står i planene. Man kan bygge leiligheter. Mange. Små. Dyre. Og gjøre sentrum enda mindre barnevennlig.

IMG_9670

Fløen er ganske unik på mange måter. Gaten har en del blokkleiligheter fra etterkrigsårene. De er ikke så veldig pene å se på, men det er ikke så farlig, for det helhetlige bomiljøet er så hyggelig. Små, eldre trehus kombinert med noen nyere, som faktisk passer i stil – i motsetning til det meste som har vært bygget etter krigen. Og så den store parsellhagen med det yndige, hvite huset i. Trær med slengdisser i. Masse blomster i sesongen. Til høsten kommer poteter, fordi det meste av stauder og busker som var der, er enten ødelagt av gravemaskiner eller flyttet.

Parsellen er for tiden et sted for sorg og håp og fortvilelse og glede. De positive, fordi det er den effekten naturen har på oss naturelskende mennesker. Sorg, fordi noen har tatt bort det som var, og fortvilelse fordi det virker som at politikerne kan finne på å ta gal avgjørelse.

Poteter er godt for jorden. Dessuten gir den oss mat som kan vare frem til neste sesong. Når deler av parsellen blir til potetåker, er det for å vise at vi kan snu oss på en femøring og gjøre hagen fruktbar selv i krisetider.

IMG_9619

Aksjonsgruppen har gjort et enormt arbeide for å finne alternative traseer for bybanen. Kronstadsporet kunne blitt en milliard billigere enn alternativet som skal rive de nyeste boligene og grave seg gjennom fortidsminner for å betjene Haukeland på vei til Fyllingsdalen. Det virker faktisk absurd at ikke de rette instanser ser litt nærmere på denne løsningen, uansett hvilke argumenter de kommer med. De kommer nemlig med argumentene basert på at det ikke er skikkelig utredet. Arbeidet som aksjonskomiteen har nedlagt er betydelig, og mange typer ekspertise er konsultert.  Jeg skulle gjerne hørt motargumenter som ikke skurret. Men jeg er ikke overbevist. Det er for mye som ikke stemmer.

IMG_9627

En alternativ trasé har vært utredet nord for parsellen. Den er valgt bort. Begrunnelsene har vært flere, og noe av det dreier seg om at «da må verneverdige boliger der rives». Dette viser seg å ikke stemme. Ingen boliger skal rives for å gjennomføre et bybanespor ved Årstadgeilen. Grunnen er mindre stabil. Javel, men jeg har da vitterlig sett papirer som sier at grunnen må styrkes, men at det er mulig. Så hva er da grunnen til å ødelegge hele Fløen? Se, det er spørsmålet alle stiller seg, der de står med rumpen i været og hånden i jorden og pådrar seg årets første solbrenthet.

IMG_9649Hva er grunnen til at noen kan ønske å rive de fine husene og grave hull i dette fantastiske rekreasjonsområdet, hvor barn kan lære hvor maten kommer fra, og faktisk være med å dyrke den selv – helt gratis? Hvor mennesker møtes i naturlig meditasjon til samtale over clematisen? Hvor grønnsaker i overflod deles med naboen og råd og tips om alt fra sneglefjerning via reddikdyrking til kutting av roser… Hvordan kan noen sette dette opp mot noe som helst. Dette er en investering i folkehelse som ikke bør gå på bekostning av en annen investering. Det er fint med bane fremfor bil, men det er vel så viktig å bruke den kroppen vi er født med.

Og for ikke å snakke om den mestringsfølelsen man sitter igjen med etter å ha gjort noe nyttig. Mestring og mening finner man her. Jeg tror du kan lære mer på et par timer i parsellen enn et halvår på skolen. Du kan få fysisk utfoldelse her som langt overgår det du får på et treningsstudio. Du får friskere luft av det – faktisk! Jeg mener, DU får friskere luft av det, om du så aldri setter dine ben der. For det er sånt som grønne lunger gjør, helt av seg selv.

IMG_9659

Fløen parsell er mer enn en bit dyrket mark. Det er et miljø. Den øker verdien på boligene i Fløen. Den fører til at flere barnefamilier ønsker seg dit. Fordi den skaper et samlingspunkt midt på. Den samler gaten. Et bybaneløp her vil dele gaten i to og gjøre det utryggere for barn å leke ute, gjøre hagen mindre felles, ta bort hele idyllen. Akkurat som den store, stygge ulven i eventyret: Den fjerner idyllen, tryggheten. Den spiser de uskyldige som ikke besitter de rette midlene til å beskytte seg.

Men det er ikke sånn vi vil ha det. Hvis den eneste måten å beskytte seg mot ulven er å bli hardere, så er det ikke verd det. Vi trenger de myke verdiene. Det er de som er selve livet.

IMG_9652

Én skole for alle?

Dette er et foredrag som jeg holdt for Bergen Venstre tidligere i uken.

Fellesskolen er et viktig prinsipp i Norge. Den har noe viktig for seg, nemlig at alle skal ha lik rett til utdanning og like muligheter på arbeidsmarkedet. Problemet er at alle ikke er like, og dermed faktisk ikke får like muligheter med den offentlige skolen. Den offentlige skolen er god for de som lykkes der. For de som ikke lykkes, hadde det vært mer rettferdig om der fantes flere muligheter. Det gjør det til en viss grad, men langtfra nok.

Jeg må bare si før jeg begynner nedsablingen: Norsk skole er sabla bra for mange. Lærere er dedikerte og kunnskapsrike. Innenfor sitt paradigme mener jeg bestemt at den er minst like bra som andre lands skoler, det kommer bare an på hva man måler. Jeg mener norsk skole skaper gagns mennesker. Det er derfor vi er så lykkelige. Men: Ingenting er perfekt, og det vi kan gjøre noe med, BØR vi gjøre noe med. For det er ikke så rent få som lider under paradigmet skole. Jeg synes ikke det burde være nødvendig.

Fellesskolen er tilpasset et slags gjennomsnitt. Et gjennomsnittlig barn skal ha nådd et visst nivå innen en viss alder. Dermed legger vi opp til at et skolebarn skal ha lært seg et visst sett kunnskap innen bestemte milepæler. Her ligger mange utfordringer. Men jeg tenker at det først kan være på sin plass å se litt på hvem gjennomsnittet egentlig er.

Hvem er gjennomsnittet?

På 40-50-tallet gjorde US Airforce noen funn som gikk på at det var veldig mange ulykker forbundet med fly. Mistanken gikk mot at cockpiten ikke var godt nok tilpasset, enda den var laget for å tilpasse gjennomsnittet. En ung Lt. Gilbert S. Daniels fikk i oppdrag å måle samtlige militære piloter. Det som kjennetegnet disse pilotene, var at de var plukket ut etter deres relativt like størrelse, høye og bredskuldrete. Den gjengse oppfatningen var at flertallet av pilotene ville ha gjennomsnittlige mål, så stor var forbauselsen da Daniels presenterte sine funn. Ingen var gjennomsnittlig. Ingen.

Om våre ytre ikke er like, er i alle fall ikke våre indre det. Derfor er det åpenbart at å plassere 30 barn i et klasserom og forvente at de skal lære på likt, ikke bare meningsløst, men direkte skadelig. Det er ikke mulig at alle disse vil ha like gode karakterer etter endt skoleløp. Min påstand er at det ikke er fordi de ikke er like begavete. De er bare forstkjellige, lærer ulikt og har ulike evner. Skolen ser bare noen av dem.  Ergo er der mange ressurser som går tapt i skolesystemet.

En av mine inspiratorer i skolesaker er Sir Ken Robinson. Da jeg hørte ham første gang, gråt jeg.  Ikke nødvendigvis fordi han er så genial, men fordi det han sier, ressonnerer veldig med meg. Jeg kjenner igjen hvert ord han sier. Jeg kjenner meg selv, min sønn, en røys av de jeg opp gjennom tidene har veiledet eller undervist. Sir Ken snakker varmt og klokt om talentene våre som skolen unnlater å få med seg.

Sir Ken sier at alle barn er født kreative. Det er sant. Vi klarer oss ikke uten kreativitet. Vi klarer ikke å forme en individuell setning selv, hvis vi ikke har et snev av kreativitet. Lek er kreativitet, å stille håpløse spørsmål er kreativt. Nysgjerrighet er kreativitet. På skolen blir vi i stor grad avlært å tenke selv. Jeg tuller ikke – som privatistlærer opplever jeg hvert semester at flinke elever lurer på hva jeg mener at de skal se etter i en tekst eller en film. Jeg, læreren, er fasiten, og de skal løse gåten: «Hva vil læreren frem til?». Jeg pleier å si at de skal overraske meg med noe jeg ikke har tenkt på før. Etter en viss tid klarer de det, for det ligger der latent, men de har lært på skolen at det er viktig å ikke trå feil. Da skal du være bra modig for å bruke kreativiteten din!

Ta inn hele skjermen 20.04.2017 122459.bmpDet som gjør slike bilder som dette morsomme, er at de har et element av sannhet i seg. Det er ikke sant for alle (for ingen er like, må vi huske), men noen klarer simpelthen ikke å tilpasse seg systemet. Noen har for mye nysgjerrighet. Noen har for lite. Noen klarer ikke å sitte i ro, og noen klarer ikke å henge med. Løsningen som de fleste skoler kommer opp med, er å trene på å lære barna å sitte i ro. De som ikke klarer å konsentrere seg, blir straffet med stempel som mindre skoleflink, og senere dårlige karakterer. Eller de får diagnoser som forklarer hvorfor de ikke sitter i ro, og får medisin eller hjelp til å få det til. Ingen ser på disse uroene som noe positivt.

Det er ikke slik at ingen av dem vil klare seg til tross for denne stigmatiseringen. Men klarer de seg, er det til tross for skolen, og ikke på grunn av den. Det synes jeg er ille. Skolen har tatt bort år av barns liv, tatt bort selvtilliten deres og troen på at de har verdifulle evner. Denne tiden i et liv er viktig for å skape et fundament som de senere kan bygge videre på. Mitt argument er derfor at vi må ha flere skolesorter, vi må gi muligheter også til de som er lengst borte fra gjennomsnittet. De fleste av dem trenger hjelp til å finne sine kvaliteter.

Noe av det man skal gjennomføre på skolen, er slike presentasjoner som dette foredraget mitt. Holde foredrag om et gitt tema, forberedt på forhånd. Da jeg begynte på forberedelsene merket jeg at min egen metode skiller seg mye fra det vi lærer på skolen. Som hjemmelekse kan det selvsagt funke (et ubevisst slag for leksene, kan det virke som, men ikke helt). På skolen er dette vanskeligere å få til. Sånn gikk det til:

Jeg sto i trappen og tenkte høyt. Mens jeg tenkte, gjorde øynene mine en helt annen jobb. De la merke til at gangen trengte oppussing. Prokrastinering, tenker kanskje du. Det tenkte kanskje jeg også, for alt jeg vet. Men jeg satte i gang med dette

IMG_2011-003

Sånn ble gangen 🙂

maleprosjektet, og mens jeg malte lange strøk i rosa på den tidligere så slitte gangen, tenkte jeg mange gode tanker om  hva jeg skulle snakke om på foredraget. Det slo meg at hjernen min virket veldig mye bedre når jeg var i bevegelse. Og mens jeg tenkte på innhold i presentasjonen, så jeg hvilke farger jeg ellers måtte gå til innkjøp av – helt uten at det gikk på bekostning av noe som helst.
Hjernen jobbet altså med mange ting samtidig som slett ikke hadde noe med hverandre, og jobbet mye mer effektivt. Det forklarer meg hvorfor samfunnsfagbøkene mine var fulle av blomstertegninger. Fidgeting kalles det på fagspråket. Flyt, kaller jeg det. Jeg kjeder meg om jeg gjør bare en ting om gangen. Jeg burde nok gått på en annen skole enn den offentlige. Da hadde jeg helt sikkert lært mye mer.

Men hva er skolens mål? Det er uhorvelig mange. Men i korttekst kan det summeres slik: Vi skal utdanne barna slik at de kommer seg inn på den rette utdanningen og får seg gode jobber så de blir riktige skattebetalere. Vi har sluttet å si at de kan bli hva de vil, for det blir de så deprimerte av. De kan jo ikke vite hva de vil. Men jobb, det må de ha. Og det får de kun dersom de har høyere utdannelse. Stakkars dem som ikke henger med.

Men hva er en jobb?

Det er ikke lenger så lett å vite. Jobber er ikke så iøynefallende lenger. Man blir ikke tømrer og brannmann lenger, men lege, megler og advokat. Det er ganske vagt, og mange mister kontakten med det meningsfulle ved forberedelsen til det. For noen betyr det at de ikke forstår hvorfor de skal lære. Da blir det ganske bortkastet å sitte i et klasserom år ut og år inn – uten å føle mening.

Som samfunn trenger vi å vite hva vi skal med den oppvoksende generasjon. Hvordan skal fremtiden se ut?  Det er riktig at vi ikke kan vite det, men skolen er faktisk med på å forme fremtiden. Virkelig! Vi må være bevisst på at skolen former menneskene som skal danne fremtiden. Ikke bare arbeidsmarkedet, men samfunnet som sådan. Skolen ER opptatt av dannelse. Det er veldig mye bra som skjer i skolen på dette feltet, men igjen, det er ikke nok, og det passer ikke for alle. For dannelse er så mangt.

Men så er det det som skolen ikke er noe god på. Og det er å fange opp forskjellighet, oppdage begavelser, løfte frem egenskaper som ikke gavner klasserommet. En god del elever er skadelidende av det.

Ta inn hele skjermen 20.04.2017 124603.jpgVi trenger flest maur. De som jobber jevnt og trutt og ikke stiller så mange sprørsmål. De som passer inn og gjør som de blir fortalt. De får vi av moderne skole.

Men vi får ikke forandring av det. Vi trenger noen som kan finne opp nye ting. Vi trenger noen nerder som kan alt om én ting. Vi trenger noen som kan mye om mye. Vi trenger noen som kan gjøre det vakkert rundt oss ,og som får oss til å tenke. Vi trenger varme hender og gode hjerter. Vi trenger ikke at alle er alt dette. Faktisk så går det ikke an. Derfor trenger samfunnet at vi er forskjellige. Derfor trenger samfunnet at noen slett ikke blir presset inn i dette paradigmet.

Noen av de som har vært med å forandre verden, har droppet ut av skolen. Takk og lov og heldigvis. Skolen kommer i veien for nytenkning og genialitet.

Skolen er redd for forskjellighet. Norge er ikke verst på dette i den vestlige verden, men vi diagnostiserer våre barn i mye større grad enn hva som var vanlig før. ADHD, Asperger, lese- og skrivevansker er sett på som store utfordringer. Det er det også, hvis du må sitte på ræven i timevis og forholde deg som om du ikke hadde disse utfordringene. Men saken er at skolen forteller deg at du er feil. Mange har klart seg utmerket i livet til tross for disse utfordringene (og blitt både statsministre, skuespillere og oppfinnere). Jeg vil anta at det ikke er skolens fortjeneste. Jeg skulle ønske at barna fikk lære tidlig at de hadde begavelser de kunne utvikle, om ikke i stedet for, så i alle fall i større grad enn det som er problemet. For kanskje er både ADHD og Asperger egenskaper samfunnet trenger. Noen som har overskudd av energi og noen som kan nerdefokusere i timesvis.

Angst og depresjon er ikke farlig i seg selv. Det er tilgang til dyp refleksjon, innsikt og empati. Det er ikke greit å ha for mye av det, men kunne man lært at det er en naturlig del av livet, heller enn en hemsko som ødelegger alt, hadde det vært enormt mye lettere å håndtere. Men ikke i et klasserom hvor alle skal prestere på likt, samtidig. Angst blir forsterket i dette presset. Og mestrer man det ikke, er det ikke rart om man blir deprimert. Det går an å leve helt fint med anlegg for angst og depresjon, uten at det blomstrer opp og overtar livet. Men da må man altså vite hva som er fordelene med det, og utnytte dem. Hvordan ivaretas dette i dagens skole?

Utfordringer er utfordringer. Men de kan føre mye bra med seg. Vi trenger derfor å forstå hva det er og hva det kan brukes til. ADHD kan være nyttig dersom du får lov å bruke hyperaktiviteten, men det går ikke i et klasserom med 30. Så hva gjør vi? Mitt svar er at vi må tilbake til det man forsto før i tiden: At noen trenger andre innfallsvinkler til voksenlivet. Før dro menn til sjøs. Nå havner de på NAV, for å si det flåsete. Det er for mye av sannhet i dette også.

Som veileder har jeg truffet mange mennesker som har valgt feil i livet, eller aldri klart å finne sin plass. Av og til må jeg lete langt tilbake i tid for å finne ut hva de liker å bruke tiden sin til. Det er her nøkkelen til et godt arbeidsliv ligger. Blir du sykmeldt av jobben din til stadighet, er du nødt til å vurdere om jobben kanskje er feil. Løsningen ligger i hva du kan makte å bruke mye tid på. Mange har aldri tenkt tanken. Hva JEG har lyst til? Nei, det går ikke an. Hvor årsaken til dette ligger, varierer fra person til person. Noen mistet gnisten på videregående, noen i ungdomsskolen. Noen har aldri følt at de hadde noe å bidra med. Derfor er jeg opptatt av skolens ansvar for å finne menneskenes begavelser. Vi har dem, alle sammen. Men vi er ulikt skrudd sammen, og trenger individuelle råd.

For å overleve ørten år med skolegang, og deretter mange år i arbeidslivet, trenger vi dette:

Mestring

Mening

Å bruke de hjernene vi er utstyrt med

Mestring betyr å få noe til. Å strekke oss langt nok til å se vår egen utvikling. Vi trenger riktige krav som er tilpasset våre evner.

Mening betyr at vi forstår nytteverdien av det vi gjør. umiddelbart eller på sikt. Mening er en drivkraft i seg selv. Mangel på mening er… meningsløst. Mange faller av i mangel på mening.

Å bruke hjernen du har fått, innebærer at du må lære hvordan du virker. Det finnes bøttevis med forskning som viser at våre hjerner virker veldig ulikt, og takk og lov for det. Det gjør at noen kan bli regnskapsførere og noen kan bli oppfinnere. Noen kan bli kunstnere og noen kan bli saksbehandlere. (Kombinasjonen ER mulig… men som regel er de rake motsetninger). Hvis hodet ditt bobler over av inntrykk og regnskap får deg til å ville kaste opp, er det en grunn til det. Da skal du ikke bli regnskapsfører, men noe helt annet. Her er der liten og ingen kunnskap i skolen som sådan. Mang en kreativ sjel har visnet på skolebenken og blitt varig ufør senere fordi de lærte at det ikke var lurt å satse på noe kreativt.

Derfor mener jeg at vi trenger flere typer skoler. Vi trenger et utdanningssystem som tar vare på flertallet, uavhengig av økonomi. Men vi trenger også skoler som ivaretar andre typer kapital. Vi trenger skoler for de som ikke klarer å være i klasserom med 30 elever. Vi trenger skoler som oppdager nerdene, kunstnerne, de overaktive, de kloke, de rare, alle som ikke skal passe inn. Vi trenger å se på annerledeshet med mye større kjærlighet og anerkjennelse. Vi trenger alle typer. Men da trenger alle å se at de har evner og begavelser som samfunnet trenger.  Dette får vi ikke til i dagens skole. Vi trenger ikke engang prøve, for oppgaven er for stor. Vi må sørge for at dagens skole holder god kvalitet, men samtidig finne på andre løsninger for de som ikke passer inn.

Det var det jet hadde på hjertet den dagen.

Takk for meg!

Den internasjonale lykkedagen

IMG_1988-001I dag er the International Day of Happiness. 20. mars, hvert år, til evig tid, sies det.

I dag utgir the Sustainable Development Solutions Network en melding som sier hvor lykkelig verdens befolkning er gjennom sin World Happiness Report 2017. Lykkerapporten.

Den slår fast at verdens lykkeligste land 2017 er Norge. Vi var ikke lykkeligst i fjor, økonomien går ikke bedre, men vi topper likevel listen. Det synes jeg vi bør være takknemlig for.

Takknemlighet er en av de viktigste ingrediensene til lykke. Siden vi topper listen, vil jeg tro at vi er blant de bedre på dette. Tidvis kan man tvile ørlite på akkurat dette, for det er da et jammer av syting og klaging innimellom. Men greien er at vi faktisk har mulighet til å diskutere det vi er misfornøyd med i det åpne rommet, og slipper å gnage inne med det. Da kan vi lettere legge det bak oss og gå videre, prioritere det vi vil være opptatt av.

Personlig klager jeg en god del her på bloggen min. Jeg blir aldri fornøyd med skolesystemet, med NAV, med kapitalismen eller psykiatrifeltet. Jeg blir aldri fornøyd. Det betyr ikke at jeg ikke er fornøyd i livet mitt. Tvert imot. Verden er ikke perfekt og vil aldri bli det, så jeg kommer aldri til å bli helt fornøyd. Men det holder meg levende og aktiv. Hodet mitt spinner og jeg diskuterer med alle som ikke er så altfor uenig. Jeg har ingen tro på en perfekt verden, men tror alltid at den kan bli bedre, og alltid at jeg kan bidra. Der ligger kjernen til noe av min lykke, noe av grunnen til at vi nordmenn er et lykkelig folk. Vi kan innvirke på verden rundt oss, enten det er politisk, på jobben, i familien eller katten. Vi er et lite land hvor det er kort vei til det meste.

Jeg vet at det er en del mennesker som ikke kjenner seg igjen i dette, og som kan føle seg provosert av en slik rapport. Hvordan kan man være lykkelig når man lever i kronisk smerte, er syk, har veldig mye dårligere råd enn andre man kjenner? At Norge topper listen, betyr ikke at alle nordmenn er lykkelige.

Nå skal ikke jeg legge stein til byrden ved å si at det er bare å endre innstilling. For så enkelt er det selvsagt ikke. Er du nede, er det lang vei opp. Men hvis vi blir flinkere til å være takknemlig når vi er oppe, opplever vi mer lykke. Så enkelt er det egentlig. Ingen er lykkelig hele tiden. Noen er aldri lykkelig. Men generelt sett i befolkningen, er vi lykkeligere enn resten av verden. Det er ikke fordi vi har mest penger. Rapporten slår fast   at vi kunne ikke fått til et sånt stabilt økonomisk system uten «high levels of mutual trust, shared purpose, generosity and good governance». Vi drar lasset sammen og stoler på hverandre. Vi har et felles mål og vi er gavmilde mot hverandre. Vi ønsker å bidra til at samfunnet som helhet har det bra. Pluss at vi har politikere som styrer landet godt.

Det er litt interessant at dette kommer nå, som vi har hatt høylydte diskusjoner om blant annet innvandring og miljø som kunne tilsi at vi er en splittet nasjon som har totalt motstridende interesser. Men saken er vel at politisk har vi bare ett politisk parti til høyre for Hilary Clinton. Våre politikere kan krangle, men de er ikke så grusomt langt fra hverandre. Vi er på langt nær så splittet som andre land.

I tillegg til å være takknemlig for at vi får være så høyt oppe på listen, synes jeg vi bør ta lærdom av vår egen suksess. At vi ikke er perfekt er ikke et argument for ikke å utnytte kunnskapen om hva vi gjør best. Det er nemlig det vi må gjøre mer av. Vi er bare best i verden, ikke i utopia.

«Jeg synes vi bør ta lærdom av vår egen suksess.»

Vi er best på tillit, mening, raushet og et styresett som tar vare på alle. Det er det som gjør at vi har sluppet unna alle de store økonomiske krisene som resten av verden har opplevd. Som at de beste firmaene er de som tar vare på arbeiderne sine: De jobber bedre, og det viser igjen på bunnlinjen. Det lønner seg å ta vare på menneskene.

Derfor må vi huske på dette når vi kjenner på hvordan vi vil ha det. Vi er lykkeligst i verden. Skal vi få det bedre, må vi gjøre mer av det vi er best på, og ikke herme etter USA, som har rast fra tredjeplass til nittende. Vi bør faktisk ikke følge etter noen av landene bak oss på listen. Ergo må vi være først i å gjøre alle de gode valgene, dersom vi vil holde oss øverst på listen.

IMG_7228.JPG

Lykken kan være lett å finne…

Lykke er ikke en rosa sky. Lykke er trygghet, mulighet til å si fra hvis noe er galt, nok mat og like muligheter som de rundt deg. Lykke er kjærlighet, til deg selv, til partneren, til familien, til krokusen i hagen og til de firbeinte. Lykken koster ikke så mye. Derfor er det ikke selvsagt at vi i et rikt skal befinne oss øverst. Lykke er takknemlighet for det du har – det motsatte av fortvilelse for det du mangler. Derfor er det viktig at vi ikke mangler de mest essensielle ting i livet. Det heter good governance. Våre politikere bidrar til at vi har et velferdssystem som gjør at ingen skal mangle det viktigste. Det er de vi stemmer på.  Resten er opp til oss selv. Hver og en av oss. Gi etter evne og få etter behov. Smil til verden og den smiler tilbake. Lett å si, men det er noe i det.

Å være lykkelig betyr at vi er takknemlig for det vi har, og å gjøre det beste ut av det. Vær takknemlig, og uttrykk det. Vis dine nærmeste at du er takknemlig for dem. Da blir du selv bevisst det, og de du viser det til blir bevisst det, og i tillegg er det en delt visshet. (Ser du? En pluss en er tre!)

I dag er verdens lykkedag. Tar du skikkelig godt vare på den, varer den til i morgen! Og i overmorgen, og dagen etter, og dagen etter…

Feminist, jeg?

IMG_1302Da var kvinnedagen jammen her igjen, og mediene renner over av feministstoff. Er du feminist? Er feminisme noe bare venstresiden er opptatt av? Er parolemøtet en invitasjon til sjikane? Hva er kvinnesak i dag? Veldig interessante spørsmål, alt i hop.

Som vanlig har jeg bursdag på kvinnedagen, noe som gjør at jeg føler meg berettiget til å være selve definisjonsmakten i kvinnesak. Jeg vet at sikkert en milliard kvinner ville være uenig med meg i det, men det gjør ingenting. Saken er at jeg føler meg innmari trygg i mine feministmeninger, bare for det. Det er veldig greit, for jeg er ikke sånn helt typisk feminist, rødstrømpe, kvinnesakskvinne eller noe som helst annet. Jeg er vel mer individualist som ikke helt liker å være i bås. Men det synes jeg er et ypperlig utgangspunkt for en feminist!

Jeg gremmes av feministdebatter på TV. Ikke at jeg ser så mye på det, men jeg får med meg bruddstykker, og det som slår meg, er at det består av krangling! Hva som er så feminint med det, forstår jeg ikke.

Nå er ikke feminisme særlig feminint, ser det ut for. Det har det vel aldri vært. Snarere tvert imot. Det har dreid seg om at kvinner skal få innta mannsbastioner. Og at menn skal komme hjem og vaske opp etter seg. Dette viste seg å lykkes ganske bra. Kvinner og menn jobber side om side, både ute og hjemme, og samfunnet har i fellesskap overtatt mors tidligere oppgaver. Alt fra husvask til barnepass til brødbaking er outsourcet til andre instanser, så nå kan vi alle komme oss ut av hjemmets mørke kroker og inn på kontorer og styrerom og internett og en og annen skitur på Finse. Det må vi jo ta oss råd til når vi jobber så mye. Det har vi fortjent.

Det er mye bra med at kvinnene slapp ut av tvungen hushjelpstatus. Men vi har beveget oss inn i et hamsterhjul som er blitt en kvinnesakens kjepphest. Vi må for guds skyld sørge for at alle kvinner skjønner at de har en forbasket plikt til å løpe sammen der. Det er det som ER frihet. Lik lønn for like mye arbeid og drit i dårlig samvittighet, for far skal jo ta like mye av ansvaret.

Sånn feminist er jeg ikke .

Jeg så et program her om dagen om en mann – ja, en mann, for de har ikke de samme kravene til å løpe i de rette sporene – en mann som gjorde som han selv ville. Han tok seg den frihet å drite i samfunnets krav til kjas og mas, og flyttet inn med en urinnvånerstamme et sted i verden. Nå skal det være sagt at både kone og barn fulgte med, men det er så mye tøffere når menn våger å ta det store valget. Hoppe av. Ta det med ro. Ikke jage etter penger og status. Det er mannen som får kudos for å la være å tjene penger, for å prioritere familien, for å satse på kjærligheten og fellesskap og det gode liv.

Jeg synes det der høres forlokkende ut. Hoppe av alt, akseptere et liv som underbetalt og med altfor mye tid på hendene. Tid til å komme på artige ting å gjøre på. Til å sove lenge om morgenen med katten på halsen. Til å skrive blogginnlegg om akkurat det som opptok meg da jeg hadde hatt akkurat passe god tid til å tenke meg om. Nei, vent! Det e jo akkurat det jeg driver med. Jeg hoppet vel egentlig aldri inn, så det var lett for meg å bare forville meg rundtomkring i deltidsjobber eller egenproduserte jobber, til å gå der som vinden blåste eller tauet trakk. Innimellom jobber jeg altfor mye, og enda oftere har jeg bare aaaaltfor mye å gjøre på og tenke på utenom betalt arbeid, og andre ganger har jeg regelrett forvirrende lite å gjøre på. Og så kommer 8. mars og jeg tenker at jeg er født på denne dagen, sikkert bevisst, og likevel er jeg helt feil i forhold til alle disse feministene. Jeg går ikke i tog, jeg liker ikke parolene. Jeg liker ikke båser, og jeg kan knapt sies å like penger eller jobb eller barnehage. Men feminist, ja, det er jeg.

Jeg er en sånn feminist som forlanger at kvinner, meg selv inkludert, skal få lov til å stå støtt i det vi tror på. Hvis vi vil jobbe ræven av oss, må vi få lov til det. Vil vi være hjemme med barna mens de er små, ser jeg ikke noe som helst galt i det – snarere tvert imot. Vil vi heller drive med negledesign enn med applikasjonsproduksjon, ser jeg faktisk ikke noe galt i det, heller. Vi må få lov til å gjøre som vi vil, og vi må få lov til å være stolte av våre valg.

Jeg er det. Jeg er kjempestolt av at jeg har fulgt magefølelsen min og drevet faktisk flere firma, som gikk helt rævva øknomisk, men funket akkurat som jeg selv ønsket at de skulle funke. Jeg er utrolig stolt av at jeg våget. Det at jeg alltid har fulgt meg selv og mine instinkter, gjør at jeg har det veldig greit med meg selv. Jeg har et avklart forhold til alle rundt meg, føler meg overøst av kjærlighet og har bøtter å gi. Jeg føler faktisk at jeg har skikkelige kvinnelige verdier som jeg vedkjenner meg og liker.

Jeg har ikke noe imot rødstrømper. Jeg synes det er helt topp at de kjemper for det de tror på. Jeg har ikke noe imot menn, heller. Jeg har det i grunnen ganske fint med at jeg ikke trenger å kjempe hele tiden. Jeg har kjempet mye, jeg, for mitt. For jeg vet hva jeg vil og gir meg ikke så lett. Det synes jeg både kvinner og menn skal få gjøre. Der føler jeg meg absolutt litt feminist.

Jeg er en sånn feminist som er stolt nok av å være kvinne til å ønske å være det. På mine egne premisser. Jeg ønsker å definere min egen rolle i mange ulike situasjoner. Det har gitt meg mye armslag. Jeg har jobbet i mannsdominerte yrker hvor jeg ikke har følt at jeg har vært «kvinnen», men Trude. Meg selv. Hun som ingen helt klarte å forstå hva drev på med, fordi hun hadde en finger med i så mye rart.

Jeg leste en forskers kommentar på kvinnedagen: «If I could make a call for just one thing today, it would be to increase a sense of belonging for woman in science!» Jeg syntes det utvidet sett oppsummerer hva jeg mener:  Tilhørighet. Kvinner må føle tilhørighet der vi ønsker å være. På styrerommet, i vitenskapen, i politikken, i regnskogen eller i hjemmet – der hvor vi ønsker å være, må vi føle tilhørighet. Da må samfunnet gi rom for det. Der ligger min kvinnekamp.

Jeg er en sånn feminist som har bursdag åttende mars og som synes at det burde være plenty nok til å definere hva det vil si å være feminist. Det er: Å stå for egne valg og å være stolt av det. Dagen er min, dagen er din. Jeg (sammen med alle dere andre) eier den, og sier med glede og stolthet:

Gratulerer med dagen!

Hvite er expater – andre er innvandrere

IMG_7975

Få med deg solnedgangen

Av og til føles det ganske ekkelt å være hvit. Akkurat i dag er det litt ubehagelig. Aviser verden over skriver om den nye amerikanske presidenten og hans heiagjeng – en haug med hvite menn. Helst menn, men også noen kvinner. Det er det som er amerikansk. Hvitt, maskulint og strengt. Det er dog ikke det dette innlegget skal handle om.

Jeg leser ganske mange nyheter på engelsk. Derfor kommer det av og til automatiske meldinger til meg som antar at jeg er en mulig expat. Det heter det på norsk også. En expat er en person som midlertidig eller permanent er bosatt i et annet land enn det landet personen opprinnelig kommer fra. Det er jeg jo ikke, selv om det tidvis kan føles sånn. Begge mine foreldre kan spore sine slekter tilbake til Harald Hårfagre, tror jeg. Men av og til føles det som om jeg umulig kan komme fra denne planeten. På en dag som i dag føles det nokså fremmed.

Men det var det med expat. Å være bosatt i et land du ikke har din opprinnelse i. Det har vi jo ganske mange av i Norge, ikke sant? Det står om dem i avisen hver dag. Men da kalles de ikke expater, men innvandrere. Forskjellen er stor. Vi liker ikke innvandrere. Expater er kule. Men er det ikke det samme?

En artikkel i The Guardian gjorde meg oppmerksom på noe ganske ubehagelig. Denne rasen som vi er en del av (og da sikter jeg desverre ikke til den menneskelige, men den hvite) har faktisk et ord som bekskriver akkurat hva vi synes om oss selv. Vi kommer fra de privilegertes landområde (Europa) og er derfor berettiget. Når vi reiser rundt i verden, integrere vi oss ikke. Vi finner våre egne expat-grupper og er med våre egne, og bevarer vår kultur der hvor vi er. Vi jobber i internasjonale firmaer og tjener masse penger når vi er expater. Det ligger i ordet at vi har rett til å leve ut vår kultur, uansett hvor vi er i verden.

Dette er jo nært knyttet til imperialismen. Engelske adelsmenn tok med seg sine kulturer overalt hvor de slo seg ned. Det er ikke for ingenting at cricket er Indias og Pakistans viktigste nasjonalsport. Senere, i den amerikanske gullalderen, var Europa et kulturelt mekka for Amerikanske kunstnere. Mange kjente forfattere slo seg ned i Paris. De var expatriates. De hvite hadde kulturelt herredømme, så uansett hvor de var, kunne de være den nasjonaliteten de hadde med seg med ære og stolthet.

Jeg har ofte kjent en viss vemmelse når jeg har vist filmer til elevene mine, om hvordan de hvite behandlet slaver, om hvordan de behandlet urinnvånere eller menneskene som allerede bodde i land de koloniserte. Selv når det ikke var spesielt ille, var det alltid med en spesiell berettigelse, som at «vi er overherrer, vi har rett til å bestemme, vi får det på vår måte». Men det føles ikke så galt når vi vet at alt dette tilhører svunnen tid.

Men så er det dette ordet, da. Expat. Det heter expat når hvite flytter til utlandet for å jobbe, for eksempel. Jeg hadde ikke tenkt over det, før jeg leste den nevnte kronikken.

Why are white people expats when the rest of us are immigrants?

It depends on social class, country of origin and economic status. Det kommer an på hvilken sosiale klasse du tilhører, hvilket land og hvor mye du tjener. Ikke eller. Og. En afrikaner med høy utdannelse som jobber i Europa, er innvandrer. Han skal tilpasse seg landet han kommer til. En Europeer med toppjobb via Statoil i Algerie, er expat.

Dette ordet er rasistisk, rett og slett. Men verre, det viser at vi sier med en berettigelse at det er greit at vi oppholder oss i land med andre kulturer og at vi tar med oss alt vi er og har av kultur. Jeg synes egentlig at det burde være helt greit, men det burde også gå andre veien. Hele vårt rike samfunn er faktisk tuftet på en økonomi som i stor grad betyr at vi reiser ut. Sakset fra Wikipedia:

Expater i norsk næringsliv

Norske storforetak i privat sektor blir stadig mer internasjonale. De 30 største konsernene hadde i 2012 over 75 % av salget i utlandet, en økning fra snaut 60 % på midten av 1990-tallet. De største foretakene i privat sektor har også etablert enheter i utlandet som gjør at de i gjennomsnitt har flere ansatte i utlandet enn i Norge. Andelen ansatte i utlandet var i 2012 snaut 60 %, en økning fra snaut 50 % på midten av 1990-tallet.

Hvis vi bruker et slikt ord, legitimerer vi hvit overlegenhet. I et smafunn som i stadig økene omfang er negativt til innvandring, bør vi være litt bevisste på akkurat dette. Hvorfor er det greit at vi flytter ut, men ikke at de flytter inn?

En expat er altså en rik hvit fyr med god jobb. En fattig hvit fyr med aksent fra et østblokkland er ikke expat. Det holder ikke å være hvit. Men det har det heller aldri gjort.  White trash har alltid eksistert. Men å være rik og hvit er man altså med en følelse av berettigelse som gjenspeiles i språket vårt.

Det der var faktisk ganske avslørende. Sånn at det igjen ble litt pinlig å være hvit. Det er så flaut å merke at en er større på seg selv enn hva rimelig er og at andre, som faktisk virker like oppegående, ser det. De tar oss litt med buksene nede. Mawuna Remarque Koutonin gjorde det og foklarte det med ord vi kunne forstå. Æsj.

Jeg bruker aldri ordet expat. Men det står i ordboken vår. Det er det faktum at det finnes som er så ubehagelig. Språket vårt sier at vi tror vi er overlegne. Da er det jo ikke rart at det finnes rasisme i kulturen vår.

 

Listhaugs mottakskurs

IMG_6407.JPG

Sånn er Norge! Her bor vi på hver knaus!

Heromdagen mener jeg at jeg så et lite innlegg i en avis et sted som faktisk virket som et ganske godt forslag fra Listhaug. Siden har jeg ikke hørt noe om det. Det er jo dumt om hennes gode forslag faktisk skal gå i glemmeboken, spesielt hvis ideen har forbedringspotensial. Og det har jo denne. Ny er den sikkert ikke heller, men den kan være ganske så god.

Forslaget gikk altså på å kurse asylskere mens de er på mottak. Og hvorfor ikke? Selvsagt var ordlyden omtrent som at vi må kurse de late sosialklientene så de kommer seg ut av sengen om morgenen, men like fullt. Det må være skikkelig god timing å gi mennesker som likevel ikke har noe annet å gjøre på enn  å vente, et skikkelig kurs i hva de har kommet til.

Ordlyden er selvsagt det vi må diskutere. De fleste som underviser, vet at mennesker som skal lære noe, må være mottakelige. Det går ikke an å tvinge folk til å lære. Derfor må kurset altså virke både relevant og positivt. Da er vi allerede på vei til god integrering. Et virkelig godt kurs mens man venter, det er en god start!

Jeg synes kurset burde hete «Velkommen til Norge».

I stedet for å fortelle kursdeltakerne at man kan ikke komme til Norge og tro at her er det greit å voldta og slå ned folk etter eget forgodtbefinnende, kan vi fortelle at Norge er et land som, på linje med Malaysia og Sør-Korea, har ganske trange rammer for hvordan man oppfører seg. Det kan derfor være lurt å lære kodene. De har nemlig noe for seg. Det er slik vi har oppnådd et samfunn med lite kriminalitet og stor grad av forutsigbarhet.

I Norge blir folk veldig indignert hvis folk lyger. Det er kanskje vanskelig for en del andre kulturer å forstå, for sannhet er ofte relativt. Derfor må en forklares hvorfor man i Norge skal snakke sant. Vi mister tillit til folk ellers. Det er derfor det tok 17 år for en viss politiker å få en ministerpost etter en løgn om et forhold som ikke skulle funnet sted. (I samme land på samme tid tok det 17 år fra en afrikaner kanskje løy om hvor han kom fra til han sto i fare for å miste statsborgerskapet og identiteten sin.) Men du skal ikke lyge. I Norge kan det være en kriminell handling.

I Norge blir vi også ganske irritert hvis noen kommer for sent. For tidlig, også, men for sent er virkelig lite respektfullt. Det er ikke sånn alle steder, men i Norge er tid hellig. Tid er penger. Tid er fritid. Tid er tidsklemme. Man må altså lære at i Norge kommer man presis. Og man kommer. Dere skulle bare visst hvor mye avisskriverier det kom utav et forslag om at elevene måtte komme på skolen hver dag.

I Norge skal man bidra og delta. Dugnad er et godt eksempel, men også foreldremøter og skoleavslutning. Det er slikt som ventes av oss, og det er der vi blir kjent med andre foreldre eller naboer. Ellers er vi ikke så flinke til å snakke med folk, så det er skikkelig lurt å delta. Man skal også jobbe, dersom man får jobb. Det er ikke særlig stuerent i Norge å være arbeidsledig, så det er veldig lurt å finne en jobb. Hvis ikke det går, må man delta på andre ting. Men det er sosialt, så det har en stor verdi!

I Norge snakker vi norsk. Med mindre du snakker sabla godt engelsk, da foretrekker vi dét. Nordmenn elsker å snakke engelsk. Jeg kjenner knapt en engelskmann med fartstid i Norge på over ti år som kan norsk. De trenger ikke å lære det. Men ellers skal man lære norsk. Ellers får man ikke jobb. Derfor kan kurset godt inneholde en god del nytting norsk. (Og vær så snill, ikke la det være rein grammatikk! Jeg underviser fremmedspråklige i norsk. De har store huller i grammatikken, men alle vet hva modale hjelpeverb er fra tidligere kurs. De kan bare ikke bruke det).

I Norge har vi et demokrati som vi verdsetter høyt og er livredde for å miste. Vi har kjempet hardt og lenge for det. Det er derfor så mange nordmenn er redde for de fremmede. Det kan være greit å vite at det ikke er personlig når nyhetene i stor grad handler om at noen nordmenn hater fremmede og noen visstnok vil at alle milliardene skal komme hit så vi kan sy puter under armene på dem. Det hele dreier seg om frykt for å miste denne hardt tilkjempede kulturen. For ikke lenge siden var Norge nemlig et sterkt religiøst land hvor kvinner gikk med skaut og menn fisket maten, og alle sendte penger til santalmisjonen. Sånn vil vi ikke ha det lenger.

Vår kultur er ganske ung,  og vi har skoret høyt på levekårsundersøkelser i verden i de senere år. Det er bare rett og rimelig at vi ønsker å ha det sånn. Kulturen er selvsagt sårbar. vi må derfor forklare de som kommer hvorfor vi har det sånn, så de også kan ønske å få det sånn! Det er opplagt at de ikke ønsker å ha det slik som de hadde det der hvor de kom fra, for da hadde de ikke reist. Kommer de til Norge, er det fordi de tror det er bedre. Det er det forhåpentligvis også, også for dem. Og siden vi er et annerledesland, må vi nesten forklare hvordan vi vil ha det for at folk skal forstå.

Jeg synes ideen om et introduksjonskurs og velkomstkurs allerede på mottakene er en god idé, jeg! Norsk kultur er ikke opplagt, det må læres. Det er faktisk så lite opplagt at nordmenn faktisk knapt klarer å svare på spørsmålet selv. Brunost og bunad, liksom. Hvis det er det vi har felles, er ikke jeg mye norsk. Tross slektstavle tilbake til Harald Hårfagre.

Norsk kultur ER det demokratiet og gode levesettet vi har bygget opp i fellesskap. Hvis vi ønsker at folk skal ta del i det, må vi lære dem det og inkludere dem i det. Det er vanskelig å finne ut av uten hjelp. Hvis vi IKKE gjør det, kan vi faktisk ikke skylde på dem når de ikke bidrar.

Skal vi klare å fortelle andre hvem vi er, må vi kanskje våge å ta diskusjonen om hva som egentlig ER norsk. Det er mange nordmenn som har sine egne bilder av hva det innebærer. Men jeg er redd det ikke er representativt for alle. By og land, østland og vestland, fjell og fjord, alt gjør oss veldig ulike. Men vi får noen indikasjoner når vi leser aviser. Det er noen temaer som opptar oss mer enn andre. Mye går på hvordan man oppfører seg for ikke å bli lempet på hodet ut igjen. Det er denne kulturen som vi har for ikke å like ting som skiller seg ut. Vi har strenge sosiale normer. Det er på godt og vondt, men det er ikke gitt at alle forstår det idet de lander i Norge.

Så, jada, Listhaug! Det var en god idé! Bare sørg for at det avkreves en viss kvalitet på disse kursene, så deltakerne blir skikkelig godt rustet til å møte norsk kultur når de kommer ut. Tipper de ville syntes det var spennende å lære om oss raringene. Vi er jo ganske søte også, når det kommer til stykket.

En absurd, norsk verden

IMG_3165.JPG

Fint, ja, men ganske kjedelig å være her aleine. 

I en verden som bivåner den mest forstyrrede president bli innsatt i Det Hvite Hus, i verdens viktigste posisjon, forstyrres min frustrasjon fullstendig av ting som foregår i vårt eget land. Hadde jeg vært konspirasjonsteoretiker, hadde jeg sikkert antatt at Sylvi Listhaug var satt inn av Trumps eget konspirasjonskorps for å ta oppmerksomheten vekk fra det som er i ferd med å skje i USA. Nå tror jeg ikke egentlig på det, men sannheten er at det er veldig vanskelig å konsentrere seg om én katastrofe om gangen her. Og neida, det er ikke bare Listhaug som er problemet. Vi har flere partier som slåss om å være så jævlig som overhodet mulig mot mennesker. Forstå det den som kan, men vi har det.

For tiden er det to saker som i grunnen slår hverandre ihjel og skaper debatt hver for seg. Det gjelder sosialklienter og innvandrere. Svake grupper, forhatte grupper, grupper som er lette å ta, og slik har det vel vært til evig tid. Sylvi Listhaug bare snakker som en komposthaug, hun skiller seg ikke ellers videre fra politikere fra Høyre eller Arbeiderpartiet. Det er her vi som samfunn står litt sjakkmatt for tiden. Hvem i helvete skal vi stemme på når vi faktisk ikke kommer utenom dem? (Jeg banner ikke. Jeg mener virkelig at Helvete er nettopp her, blant oss, i disse hatfølelsene som kommer opp i dagen rundt disse temaene.)

To saker. En om en sosialklient som har sovnet med burger på magen (Kjøpt og betalt bilde, selvsagt, som heter Top view of a sleeping businessman and fries.) Bilder skal illustrere at alle under 30 som mottar sosialstøtte skal avkreves aktivitet for pengene. Den andre saken er en 30 år gammel bioingeniør som blir fratatt sitt satsborgerskap fordi han angivelig skal ha løyet om sitt statsborgerskap som 14-åring. Som barn. Han skal ikke ha aktivitetesplikt, snarere tvert imot, han skal fratas den og gjøres statsløs, siden staten Norge påstår han kommer fra, ikke vil vedkjenne seg at han gjør det. Absurd? Det er så absurd at jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Han skal straffes knallhardt, etter å ha gjort alt annet helt rett og skaffet Norge mange skattepenger og en arbeidskraft vi etterspør, for en handlig han kanskje gjorde før han ble strafferettslig ansvarlig. Hvem skal betale for hans lovløse opphold i Norge? (Han kan jo ikke sendes ut, siden han ikke har noe annet statsborgerskap). Det må vel bli oss, det, via skatteseddelen som han egentlig både kunne og vil bidra med selv. Hvilket signal gir det? Latsabber skal tvinges til å stå opp om morran mens pliktoppfyllende, aktive innvandrere skal tvinges til å gå på sosialen? Eller hvor tenker de at han skal få penger til livets opphold fra?

Jeg tar meg i å lure på hvem jeg skal stemme på ved neste valg. Ikke fordi jeg ikke vet hvilket parti jeg er mest enig med, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg kan forhindre at dette absurde spillet skal fortsette. For jeg kan ikke utholde tanken på at det skal fortsette. Vi har et offentlig menneskesyn som ikke ligner grisen. Det mangler totalt empati. Empati er altså evnen til å sette seg inn i andres sted. Den er livsviktig for å behandle mennesker slik at de kan være de beste borgerne de har mulighet for å bli. Det hadde vært best for alle. Men vi bruker mennesker som skremsel. For at ikke andre mennesker skal oppsøke samme situasjon. Det betyr at vi skremmer folk til ikke å flykte fra krig eller å bli arbeidsledig. For en rimelig stor del av befolkningen virker dette absurd. Hårreisende. Frustrerende. Det kræser helt med vår rettsoppfatning, menneskerettsoppfatning, logikk og empati. Vi som kjenner folk som ikke har fått ny jobb etter at jobben de hadde ble lagt ned. Vi som kjenner mennesker som kommer fra en annen kultur. Vi som ikke synes disse menneskene er grunnleggende annerledes enn oss selv. Vi kjenner nemlig på at det kunne vært oss, fordi vi også er mennesker.

Det begynner å bli mange saker. Det har forlengst begynt å gjøre vondt å være norsk.

Jeg lurer altså på hvordan jeg kan stemme ved neste valg for å hindre at dette får fortsette. For vi har to fløyer, venstresiden og høyresiden. På høyresiden har vi åpenbart det mest forferdelige av dem alle, Frp, som gasser seg i nedsnakking av mennesker som de tror er annerledes. Vi har også et Høyre som i posisjon har vist seg totalt uinteressert i om vi ødelegger samfunnsdebatten med drit fra samarbeidspartiet. På venstresiden har vi Arbeiderpartiet. Jeg husker da de utnevnte Frp til sin hovedmotstander, og siden har jeg ikke merket forskjell. Det eneste måtte være at Ap har litt «penere» politikere. Litt vanskeligere ord, litt penere på håret. Men stadig insisterende på at de er like «flinke» som Frp på å være jævlig mot sin neste.

Norge bryter barnekonvensjonen over en lav sko. Vi bryter menneskerettighetene, og det hele brukes i et politisk spill som splitter Norge. Vi ser hva som skjer i USA og i England, og andre steder. Grupper settes opp mot hverandre, og resultatet blir en fryktelig uoversiktlig politisk situasjon. I Norge er vi vant til å se på hverandre som like og likeverdige. Nesten for mye av det gode, men dog. Dette er i ferd med å forsvinne. Det er nordmann mot nordmann. Oss mot dem er de nordmenn som er redd alt det fremmede og ser på alle som ikke har samme frykten, som naive. Og de nordmenn som er redd for de kreftene som er redd det de tror er fremmed, men som man ser på som likeverdig seg selv. Begge gruppene er livredd hverandre. Jeg er mye mer redd de nordmenn som jeg kjenner som vil kaste alle flyktinger ut av landet fordi de kanskje lyger, enn jeg er redd for flyktninger. Jeg ser på flyktningene som mennesker som du og jeg, og at hvis ikke vi hjelper dem, kan vi ikke forvente å fortjene hjelp om vi skulle trenge det. Og det samme med sosialklienter. Hvis vi ikke hjelper dem som trenger det, fortjener ei heller vi hjelp om vi kommer i samme situasjon. Sannsynligheten for DET er MYE større. Mange jobber er i ferd med å forsvinne. Det kan være din.

Det at vi som stat mangler empati, forståelse for andre menneskers situasjon, er vondt å se på for oss individer som ikke mangler den egenskapen. Vi har vært sinte, vi har hylt, men det fører jo ingen steder. Resignerer vi? Eller bruker vi stemmeseddelen på en måte som forandrer samfunnet? Eller lar vi vår stemme bli hørt på andre måter? Noe må i alle fall gjøres, om ikke Norge skal bli for kun de nordmenn som vil ha Norge for seg selv. Det vil bli det minst attraktive stedet på kloden. Tenk at vi har politikere og et offentlig apparat som iherdig prøver å få dette til… Det er ikke rart folk blir frustrerte. Jeg tror våre politikere, over hele linjen, undervurderer den vedvarende følelsen av sjokk og vantro som rører seg i vårt langstrakte land. Det er de som er målløse og ikke orker å ta til motmæle mot de hatefulle stemmene. Men de finnes, i bøtter og spann, og til slutt må noe skje.

Vi bør ikke vente for lenge.

 

%d bloggers like this: