Category Archives: Uncategorized

Valgkamp i krangelens tid

valgbodJeg synes det er riktig koselig å drive valgkamp. Jeg har stått ganske mye i valgbod. Når folk oppsøker en valgbod, er det fordi de lurer. Da får man en saklig samtale som begge parter ofte vinner på. Jeg skulle ønske at mer av valgkampen var sånn. Spørsmål skal ikke være for å sette politikere fast, men for å forstå noe. Svarene bør ikke være autopilot, men oppriktige ønsker om å komme spørsmålsstillere i møte. Jeg opplever det i valgbod, men sjelden ellers.

Jeg synes media burde lære litt av valgbod. Media har nemlig en enorm makt hva angår temperatur og saklighet i den offentlige debatten. De spisser budskap, og denne spissingen blir ført videre i en polarisert debatt i sosiale medier og rundt middagsbordet. Det faller mange harde ord medmennesker imellom i disse dager.

Men altså ikke så mye i valgbod. Jeg har hatt én opplevelse, hvor en dame spurte hva vi synes om eksteskapsloven. Hun la ut om at Gud hatet homofile, og jeg skal innrømme at jeg slet med å beholde fatningen. Utover det, har det vært veldig hyggelig. Skolebarn mellom åtte og atten kommer med mer eller mindre forberedte spørsmål, og jammen blir du satt på prøve. «Hva mener dere om helse og omsorg?» Eh, hm. Det var da et enormt spørsmål. Det ble en lang samtale hvor både jeg og de uforberedte ungdommene fikk granske hva som egentlig var viktig for oss i disse spørsmålene. «Hva gjør dere hvis deres leder blir statsminister?» Okei, hvordan forklarer man en tiåring at det er lite sannsynlig at Venstre får flertall nok til å ta statsministerposten? Saklig, uten å le. Det blir en aldri så liten forelesning i politisk virkelighet tilpasset barn som ikke egentlig hadde tenkt de skulle få annet enn et enkelt svar. Like vanskelig for begge parter, men sannelig virket vi glade, både jeg og de. Og så de som er så usikre, som skal velge, men ikke vet hvem de skal stemme på, eller hva som er viktigst for dem. Da kan jeg begynne med å fortelle hva som gjorde at jeg valgte å melde meg inn i Venstre, og hva som er viktig for meg. Noen blir enda mer usikre etter det, for de hadde vel ikke egentlig tenkt å stemme Venstre. Men de fleste som kommer innom, er oppriktig interessert, og synes derfor at partiet har mye fornuftig å fare med. Jeg er glad for å få snakke om ting som betyr noe for meg, og det virker det sannelig som om de som kommer innom også synes.

Da er det så rart å høre debatten utenfor. Det er et hav av drittslenging, og ingenting går på de faktiske sakene partiet står for.

Jeg klager ikke på Venstres vegne. Jeg klager på demokratiets. Jeg lever nemlig ikke i noe ekkokammer, så jeg hører den samme stygge retorikken rettet mot flere partier. Saken er at stygg retorikk faller tilbake på den som bedriver den. I denne valgkampen kommer det fra alle kanter.

Jeg merker det på meg selv også. Jeg blir hardere i kantene, og for å forsvare det jeg står for, må jeg finne ut hva som gjør andre partier dårligere. Det er ikke noe greit. Det er jo dette som er problemet med hele valgkampen. Jeg liker ikke kamp. Jeg liker samtale. Jeg liker å sammen komme frem til viktige løsninger på saker som er viktige for meg og andre. I min historie har jeg stemt mange partier. (Vel, kanskje tre…) Faktisk er hovedgrunnen til at jeg har havnet et sted sannsynligvis at det er ett parti som heller vil snakke om politikk enn å grave seg ned i skyttergraver og snakke mer om andre enn seg selv.

Når jeg blir bedt om å sammenligne mitt parti med andre, merker jeg at jeg ikke kan så mye om andre partier, som mitt eget. Jeg har ikke satt meg inn i dem. Derfor er jeg forsiktig. Men jeg hører mange fortelle meg hva Venstre er, uten at jeg kjenner det igjen fra det jeg har opplevd fra møter der hvor politikken blir laget. De som uttaler seg om politikk de ikke har greie på, forflater debatten og gjør den populistisk og feil. Disse feilene bidrar til at folk ikke stoler på politikere – punktum. Det man skulle sluttet å stole på, var drittslenging for egen vinnings skyld. Kamp er kamp. Det er et skittent spill. Men det er ikke politikk.

Jeg lurer på hvor langt denne debattformen kommer til å gå. Fremdeles føler nordmenn flest at det er en plikt å stemme. Det er fint. Men det forandrer seg etterhvert som velgere føler at oppgaven deres er å stemme MOT alt det onde som motstandere skremmer mot. Å bli skremt til valgurnene er ikke en god motivasjon.

Ord som «sosialist» og «borgerlig» er beskrivelser. Det er ikke benevnelser på onde makter. Ord blir slengt rundt uten at folk aner hva de egentlig betyr, de blir bare følelsesladde populistverktøy for å sverte motstanderen. Og motstandere, det virker å være de fleste. Ap skal ikke samarbeide med V, Sp skal samarbeide med Ap, men ikke med MDG, som vil samarbeide med Sp, men ikke med Frp. Venstre vil samarbeide med Krf og Høyre, men blir beskylt for å ville samarbeide med Frp, og ingen har flertall nok til å bestemme helt hvem de kan forhandle med. I dette klimaet er skremselspropaganda nok til å skremme hvemsomhelst. Uansett hva du stemmer på, er helvete løs. Hvis ikke du stemmer på noen som ikke kommer til makten uansett. Da har du sluppet unna alt ansvaret.

Seriøst. I år, mer enn noensinne, er det viktig å stemme på den du er mest enig med. Er du usikker, gjør som barna; oppsøk en valgbod og spør om det du lurer på. Det kan både du og den du spør bli klokere av. Dessuten er det langt hyggeligere.

 

Godt valg.

 

Advertisements

En spade for en spade

IMG_3683

Jeg kaller nå dette en spade, jeg, da. Det er mang slags spader. Noen av dem er ikke engang spader. Men det viktigste er å kalle en spade for en spade.

Jeg har fulgt med i denne valgkampen på flere enn én måte, og sitter igjen med en sjokkartet følelse av at valgkamp ikke lenger dreier seg om politikk. De få gangene jeg har sett debatt, ser det stort sett ut som at de fleste politikere har mest lyst å snakke om andres feil og mangler. I media ser det ut som at media synes at de som krangler mest, er flinkest. Skal du lære om partienes politikk, må du lete andre steder.

På sosiale medier er det to fronter: De som hater damen med den klare talen som dro til Sverige for å finne feil, og de som elsker henne. De som hater damen, hater alt som er på høyresiden, og da spesielt Venstre og Krf, som de populistisk nok påstår er garantister for Frp i regjering. Sympatisører av Krf og Venstre er enten livredd henne,  eller i alle fall meget skeptisk. Alle elsker å snakke om Listhaug. Hun må føle seg som en superstjerne i all viraken.

Saken er at Frp fosser frem på meningsmålingene hver gang Listhaug sier noe sjokkerende. Det er, tro det eller ei, ikke sentrumspartienes feil. Det er faktisk de som sympatiserer med måten hun fremstår på. Smilende og søt og meget norsk står hun der og «kaller en spade for en spade». Det betyr at hun snakker så selv de enkleste av sjeler kan forstå det. Vi vil ikke ha svenske tilstander, sier de, og viser til bilder av noen utbrente biler. Hvem kan vel være uenig om det, så fremt man var enig i at dét var svenske tilstander. (Herom tviler selv svenskene).

Damen kan publisitet. Den skal hun ha. Og hele Norge biter på. Hele valgkampen har handlet om Sylvi Listhaug. Elsket og hatet, men på alles lepper. Hun har kuppet hele valgkampen. Hun kaller en spade for en spade, mens nesten ingen snakker om politikk. Man skulle tro at spader var det eneste som talte i denne valgkampen. Spaden heter selvsagt innvandring, og den er tidenes største fare – sett fra de som liker spaders side. For nesten resten er tidenes største fare selve spadens mor, fru Listhaug. Mens de danser til hennes skremselspipe. Det er forståelig, for hun skremmer godt. Men det er ikke bra.

For det er ingen som diskuterer politikk. Vel, ikke mange. Men vi har faktisk andre utfordringer som bør tas tak i. Asylpolitikk er viktig, men det er ikke alt. Vi ser endringer i været, og enten man tror det er menneskeskapt eller ei, så må vi gjøre noe. Været i verden vil faktisk føre til mer migrasjon. Et kart over land som påvirkes negativt av klimaendringer, viser at Norge kommer minst dårlig ut av det. Vi vil nok måtte dele landet vårt med mange andre dersom vi ikke får stoppet utviklingen. Vi er nødt til å redusere oljeproduksjon, men vi trenger noe å gjøre på. Vi trenger jobber, vi trenger å tenke nytt. Vi har økende forskjeller i landet, og dersom noen har unngått å få det med seg: Det er dét som skaper uro. Vi må bekjempe det med nebb og klør. Det er ulike måter å gjøre det på, og nettopp her bør politikere legge ned arbeidet i å finne løsninger. Vi har et skolesystem som bidrar til at barn blir slitne og syke. Det må løses. Vi har lærere som føler seg tråkket på. Det bør snakkes om. Vi har mye som er bra, og det bør videreutvikles. Det er ikke politisk sexy, så valgkamp dreier seg mest om å krisemaksimere alt som skjer i dette verdens lykkeligste land. Men vi har fattigdom og forskjellsbehandling og korrupsjon. Vi har et kulturliv som ikke får den oppmerksomheten det trenger. Vi har byer som bygges ut etter trendprinsippet, og ikke etter hvordan man får trygge, sunne innbyggere. Vi har mye å diskutere.

Men her, som andre steder vi liker å sammenligne oss med, har debatten glidd over i populistisk drittslenging. Vi  har gått over til å diskutere en dame med stor kjeft. Populisten fremfor alle populister som fremmer forslag som aldri vil gå gjennom, selv om Arbeiderpartiet i og for seg har programfestet omtrent det samme. Ingen er redd Arbeiderpartiet. De roper nemlig ikke slikt så høyt. Men de er mye større. Så er man redd Listhaug, bør man kanskje være omtrent like redd for Arbeiderpartiet. Da kan man verken stemme høyre- eller venstresiden – hvis det altså var asylpolitikk man var opptatt av.

Men det er retorikken man er redd. Jeg er enig. Veldig enig, faktisk. For det jeg har oppdaget i denne valgkampen, er at populistisk skremselspropaganda hagler fra begge sider. Det er smittsomt. Alle snakker i store bokstaver om hvor farlig verden er blitt – enten faren heter Ali eller Sylvi. Politikk er blitt veldig tydelig. Knivskarp. Populistisk. Alt skal inn med teskje, og helst med makt. Enten er du med oss, eller så er du mot oss.

I mellomtiden mister vi fokus på alle de viktige temaene. Asylpolitikk er viktig. Men vi kan ikke BARE ha asylpolitikk. Hvorfor skal vi være reddere for å ta imot noen tusen fremmede mennesker enn at vi står uten arbeidsplasser om noen år? Eller at fjordene våre fylles med plast? Og med det, fisken? Velferdsstaten endres, hvorfor skal vi ikke diskutere hvordan? Er det for vanskelig? For kjedelig? Selger det ikke reklame? Gir det ikke likerklikk?

Det mest skremmende med denne valgkampen er hva den IKKE handler om. Når folk går til urnene, er det for å velge for eller mot Listhaug. Fordi hun har fått et gigantisk mikrofonstativ som holdes oppe for henne hvor hun enn går, av folk på begge sider av sentrum. Mens sentrum, stakkar, ønsker å snakke politikk. Litt fordi de tar skade av Frp-samarbeidet, men også fordi de faktisk har noe å snakke om. Det skulle jeg ønske jeg så at flere hadde. Da hadde flere følt at de faktisk hadde hatt et reelt valg denne gangen. Men nå er det kun et moralsk valg om én person og hennes retorikk. Noen hater den, mens andre kaller det en spade for en spade.

Oppi alt dette gnålet brygger jeg på en lett irritasjon: Det er sikkert fint å kalle en spade for en spade. Men det må da for pokker meg gå an å snakke om noe annet?

 

Og dette, håper jeg, er siste gang jeg nevner Listhaug i denne valgkampen.

 

Menneskerettigheter i fare

De fleste av dagens velgere har ikke opplevd krig. Mange av dagens velgere har ikke engang hatt foreldre eller lærere som har opplevd krig. Minnet om krig er så fjernt at mange ikke ser kraften i uttrykket som gjallet etter krigen: «Aldri mer».

Mennesker

Fred er ikke selvsagt. Europa har stort sett levd i fred siden andre verdenskrig. Før det var det stadige kriger i Europa. Utsagnet «Aldri mer» ga seg utslag i FN og menneskerettighetserklæringen, som er undertegnet av land over hele verden. Menneskerettighetene beskytter alle mennesker på likt, og skal sørge for en tryggere verden for alle.

I går sto Sylvi Listhaug på TV i beste sendetid og hevdet at når menneskerettighetene står i veien for vår politikk, bør vi kunne lempe på den.

Dette skremmer meg noe helt vanvittig. Norge har lenge vært en fredelig plett på jord, hvor menneskerettighetene står høyt. De er hovedårsaken til at vi har det godt i landet vårt. Vi deler ut fredsprisen, fordi vi har (hatt) en høy stjerne som fredsbevarende nasjon. Vi har kunnet bidra til fredsprosesser internasjonalt, fordi vi har et godt rennommé som flinke fredsskapere.

Land som opplever krig og konflikt, bryter ofte menneskeretter. Menneskene som bor der, stiller svakt, og må flykte. Hvis vårt svar hadde vært å fjerne våre forpliktelser overfor dette menneskevernet, har krigen vunnet og Norge tapt. Og det er ikke flyktningenes skyld. De flykter FRA menneskerettighetsbrudd, TIL et land som har godt rykte på seg som trygt.

Listhaug har sagt at vi trenger å skjerpe reglene våre, for det har ikke hjulpet med vår «snille» linje. Vel, der er vi grådig uenige. Når hadde vi terror på norsk jord? Norge er fortsatt et fredelig land, men jeg frykter at det fort tar slutt, hvis vi slutter å anerkjenne menneskerettighetene.

Det er åpenbart at det er uroligere tider enn vi er vant til. Men vi burde lære av historien, og anerkjenne at det nettopp er Europas bevissthet rundt menneskerettigheter, og løftet om «aldri mer!» som har gjort Europa til et tryggere sted enn det var før 1945. To verdenskriger i samme århundre, og utallige mindre kamper og kriger gjennom mange århundrer viser at det ikke er selvsagt at Europa holder fred. Vi gjør det, fordi vi lærte av den siste krigen.

Det er mange kriger rundtom i verden fremdeles. Vi burde anerkjenne at de trenger de samme forsikringene som vi har, nettopp for å bevare freden. Alle mennesker har de samme trygghetsbehovene. Dette er ikke en oppdagelse fra 1945. Men det var først da klimaet var slik at man gjorde alvor av kunnskapene og laget denne felles plattformen.

Når Listhaug sier at vi ikke trenger å forholde oss til menneskerettighetene, er det ikke først og fremst flyktningene jeg tenker på. Jeg tenker på norsk identitet, jeg tenker på norsk forhold til andre land, jeg tenker ikke minst på at våre rettigheter står svakere når vi først har bestemt oss for at menneskerettighetene ikke er absolutt.

Menneskerettighetene hjelper deg når tragedien rammer deg. Hvis du, eller dine, blir lagt inn på lukket avdeling i reimer i flere dager, er det et brudd på menneskerettighetene, og kan påklages til en høyere instans enn våre lokale. Hvis det skulle bli krig her (som mange ser ut til å være redd for) har vi et vern som fanger oss opp. Dette er ikke et vern kun for flyktninger, men for oss alle. Deg og meg, våre barn og våre foreldre. Vi trenger det. Vi vet at vi trenger det, for vi HAR opplevd krig. Og menneskerettighetene har hjulpet oss å unngå flere kriger til nå.

Menneskerettigheter bygger på kunnskap. Å lempe på dem bygger på frykt.

Menneskerettighetene som Listhaug utfordrer, er de som gjelder flyktininger som ikke får asyl. Det gjelder noen tusen. En del av disse har flyktet i frykt, og våger ikke reise hjem. De skal straffes for at de ikke gjør som de blir fortalt. Jeg mener ikke at de ikke skal følge dette kravet, men i Norge internerer vi ikke folk for slike forseelser. Derimot bør vi ha kontroll på hvilken fare folk utgjør. Tatt i betraktning hvor mange som utøver terror i Europa fordelt på antall flyktninger/innvandrere er det helt umulig å se for seg at det gjelder alle de som Listhaug ønsker å internere.

Jeg har registrert at Listhaug har meningsfeller her. Det betyr at det er større sjans for at menneskerettighetene våre står i fare, enn at vi skal bli drept i terror. Stemningen i Norge er nå likere nazityskland enn i ghettoer. Derfor er jeg reddere for Listhaug enn for terror.

Når alt det er sagt, er jeg veldig sikker på at de aller fleste politikere tar sterk avstand fra Listhaugs grusomme retorikk. De aller fleste velgere også. Og jeg tror at Frp blir stadig mindre relevant å samarbeide med for noensomhelst partier, fordi hun utfordrer de virkelige norske verdier. Det er verken vafler eller brunost. Det er menneskerettigheter.

IMG_8924

 

 

 

 

Du lærer så lenge du har elever

IMG_8924.JPG

Et ordtak sier at du lærer så lenge du har elever. Det er et ordtak som er verd å ha med seg i debatten om etterutdanning av lærere.

Å være lærer er  å være i konstant videreutdanning. Det er derfor denne «avskiltingen av lærere» virker som slik en hån mot dem som har stått i klasserom i tiår, og nå forlanges å gå tilbake til skolebenken for å få riktig antall studiepoeng til å få lov til å fortsette lærergjerningen sin.

Når du lærer å kjøre bil, får du ofte beskjed om at det er først når du har fått sertifikatet og sitter alene i bilen og må foreta vurderinger selv, du egentlig begynner å lære. Slik det er også for lærere. Du har fått de viktigste verktøyene, du har teorien, men det er først når du står der alene foran en klasse og må utføre vurderingene selv, at du begynner å virkelig lære. Du skal sette all teorien inn i praksis. Du skal formidle det du kan, og der hvor du merker du har hull, må du fylle dem.

Det viktigste du lærte da du studerte, var å ta til deg ny lærdom. Det er lærdom som du tar med deg videre i lærergjerningen. Du må hele tiden lære nytt og formidle det på en måte som blir forstått av elevene.  Du kan når som helst bli tatt i feil av skarpe elever, så det er virkelig best å være ajour. Du skal også forklare ting på en måte som er lett nok for de svakeste og komplisert nok for de sterkeste, så du må ha tenkt grundig gjennom det du skal formidle. Du må altså kunne stoffet godt, til enhver tid. I tillegg leser du artikler og bøker og du diskuterer med kollegaer.

En lærer som har vært i skolen lenge møter stadig nye lærere som nettopp har kommet ut fra utdanningsinstitusjonene. Han ser at de nye lærerne har mye kunnskap, men også at de har mye å lære. Han vet at de har mye læring foran seg, og bistår gjerne. Den rutinerte læreren vet at utdanningsinstitusjonene har mye godt for seg, men også at studiepoeng er studiepoeng, og ikke så verdifulle som faktisk erfaring. Derfor er det sårt å få høre fra politikerhold at de tror på utdanning, og av den grunn vil avskilte dem som ikke har nok studiepoeng.

En lærer tror på utdanning. Ellers ville han ikke vært lærer.

Jeg tror også at mange lærere ville være strålende glad for å få litt intravenøs læring, altså oppdatering gjennom kurs og seminarer. Dersom skoleåret inneholdt en del faglig oppdatering innen emner man trenger å sette seg inn i for å gjennomføre undervisningen bedre, hadde det nok vært supert for alle. Tid spart og faktisk mindre arbeid enn å sette seg inn i det på egenhånd. Men det er ikke dette politikerne foreslår.

Jeg tror at politikerne har en overdreven tro på utdanning. De virker å tro at læring du får på institusjon, er mer verdt enn den læring du får i det praktiske livet.

Når en lærer har stått i et klasserom og undervist på hundrevis av ulike små mennesker med fullstendig forskjellig bakgrunn og evner, har han tilegnet seg praktisk kunnskap. Denne praktiske kunnskapen finner du ikke i samme grad hos høgskolelærere som har lest bøker og ellers undervist voksne mennesker. Konsekvensen er at erfarne lærere skal undervises av fagfolk som kanskje ikke har denne erfaringen, og i alle fall på langt nær like solid. Avhengig av hva disse studiepoengene skal inneholde, er det ikke sikkert at videreutdanningen har nok erfaringskunnskap til å oppgradere lærernes kunnskap. Det er ikke gitt at disse studiepoengene er like verdifulle for skolelæreren som for politikerne, og det er slett ikke sikkert at de har noe å si for elevene.

Etterutdanning er på ingen måte et onde. Etterutdanning er en gode man burde kunne søke seg til ved behov. Hvis lærerjobben begynner å bli kjedelig eller slitsom, kan det være godt å ta en timeout og få litt påfyll, slik at man kan gå på igjen med ny giv. Men den bør ikke tvinges på lærere for at de skal beholde jobben.  Ingenting er mer demotiverende enn å tvinges på kurs hvor det du skal lære er gammelt nytt. Ingenting føles klammere enn å bli påtvunget «lærdom» som du har besittet i mange år.

Å jobbe med elever betyr at du må omstille deg hver dag. Du skal ikke bare kunne faget ditt, men du skal formidle det slik at også Torbjørn Rød Isaksens barn skal gå derfra uten å klage – hver dag! Du skal være god nok for de beste og for de dårligste, for de trøtteste og for de tristeste. Du skal gi omsorg både faglig og emosjonelt. En lærer er så utrolig mye mer enn en underviser. Det er mulig dette står på undervisningsplanen for mastergraden, men som lærer vet du jo at du lærer dette mye bedre av erfaring, enn av forelesere og bøker.

Elever er ikke som programvare du kan oppdatere deg i ved å gå på kurs. Jeg ser at etterutdanning for lærere sammenlignes med etterutdanning for revisorer og andre faggrupper. Som regel er det ikke sammenlignbart. Lærere kan også ha godt av opplæring i programvare til undervisningsbruk, eller i nye lover og forskrifter, eller nye læreplaner. Det bør gjøres fortløpende når ny programvare kjøpes inn, eller lover endres eller læreplaner skiftes. Men å påstå at studiepoeng vil endre læreres faktiske undervisningsevne, er  å kaste blår i øynene på velgere.

Lærere ER utdanning. Klart de tror på utdanning. Å påstå noe annet er meningsløst. Men å kaste bort tiden på noe de har brukt tiår på å lære seg i praksis, er ikke god ressursbruk. Å se fullstendig bort fra årelang erfaring i skolen ER en hån mot disse lærerne. Utdanning er bra. Men den beste måten å lære på, er ved å undervise.

For du lærer virkelig så lenge du har elever.


Hva er det med Fløen?

IMG_9572Noen hindringer viser seg å være større enn andre. En slik en synes å være Fløen. Hva er det med dette strøket som gjør dem så fryktelig motstandsvillige? De fleste andre steder virker det forholdsvis greit å få laget et bybanespor, men ikke her. Argument på argument dukker opp, og de gir seg ikke. Hvorfor det?

 

floen

Gaten består av etterkrigstidens blokkbebyggelse, noe eldre eneboliger og noen nye leilighetskomplekser i tre nederst ved den historiske parsellhagen. Biler står parkert langs gaten, men siden det ikke er gjennomgangstrafikk, ser du stadig gående og syklende langs veien. Man går gjennom fløen for å komme fra Søndre bydel  til byen. Faktisk er det rimelig trygt å gå gjennom Fløen og hele veien til byen via storelungeren. Det er en av de store fordelene ved å bo i gaten.

Nå har altså bystyret gått inn for å bygge bybane gjennom kulvert i Fløen, ved å rive noen av de nyeste husene og grave opp parsellhagen. Det er selvsagt ille nok, å rive noens hjem og å ødelegge årevis av nedlagt arbeid med stauder og bær. Det er mer enn bare treplank og bladverk. Det ligger utrolig mye kjærlighet i et hjem og i en hage. Det krever mye omsorg å holde det, og det er sjelebot i å drive det. Det gir livet mening. Så bare her er det mye fortvilelse å spore. Men litt svinn må man regne med, som de sier.

Det er ikke bare fortvilte huseiere og parsellavere som reagerer og mobiliserer her. Her bor mennesker i alle aldre som har ulike prioriteringer og ulik kunnskap. Sammen har de bidratt til et bilde som er mye større enn at det kan avfeies med et par svar. For konsekvensen av en bybane her kan potensielt være mye større enn det blir gitt inntrykk av, og svarene som  ekspertutvalgene kommer med, er langt fra betryggende. Tvert imot, de fører til stadig flere spørsmål.

Allerede på første møte i november kom argumentene frem, og alle har blitt tilbakevist, men ikke på en slik måte at de står til troende. Det aller mest forstyrrende argumentet, er det med rassikring.

La gå at barnefamilier må flytte fra hjemmene sine. La gå at skolevei blir et anleggsområde og parselleiere må nok en gang flytte skjøre plantevekster og håpe at noe av det vil overleve. Det er trist, men det er ikke det som gir størst grunn til bekymring.

Noen av de som bor i Fløen, har bodd der lenge, og noen har sågar utdanning som tilsier kunnskap om feltet. De kan fortelle om et sandtak som har vært der siden sjølinjen gikk ved Alrek. De kan fortelle at sand har blitt tatt ut derfra til bruk i sandpapir, og at beplantning er brukt som beskyttelse fra ras. Blokkene er bygget på pæler, siden grunnen er så dårlig. Hvis her går ras, kan det ødelegge både fremtidig bybane og bebyggelse og hovedvei helt opp til Haukeland skole. Mangt et kulturminne kan forsvinne i raset. Men ifølge COWI, som nå har gått Sweco i sømmene, har det ikke gått ras der på 4000 år. Det vet de, grunnet utgravinger som er gjort nå i vinter. Det hadde vært betryggende dersom uttaket av sand hadde funnet sted i yngre jernalder, men det er i senere tid dette er gjort. Dermed vil ikke skredfaren ha vært der tidligere. Sandtaket var ikke så bratt før de begynte å ta ut pussesand. Cowi vedgår dessuten at Sweco har regnet feil når de beregnet helling og skredfare, så det fermstår som svært underlig at konklusjonen blir at:  «Basert på det datagrunnlaget vi har fått har vi ikke noe grunnlag for å betvile Swecos konklusjoner».

Konklusjonen er altså at det er trygt å grave.

Rapporten sier altså at det ikke har vært skred eller ras de siste 4000 år. Men de samme arkeologiske undersøkelsene som COWI viser til, rapporterte faktisk om tidligere ras. På en generalforsamling i vinter ble vi informert om Fylkeskommunens funn ved bilder og forklaringer, og dette var ett av funnene.

De andre funnene var jordlag som viser hva som har vært dyrket i tusener av år, samt kokegroper som viser at det kan ha funnet sted seremonier i området. Dette er selvsagt interessante funn som Fylkeskommunen ikke har anledning til å forske på. De vil kunne pålegge antikvariske myndigheter å granske funnene dersom grunnen her skal bli ødelagt. Det er derfor i fylkeskommunens interesse å ha et påskudd til å grave. Han sa det, fyren fra fylkeskommunen, så dette er ingen konspirasjonsteori.

Graver de opp grunnen i parsellen, vil de for alltid være borte. Det er ikke potteskår som kan stilles ut på museum, men jordlag som viser hvilket liv bergenserne levde lenge før Bergen var Bryggen. Jeg vet ikke hva det betyr, men jeg kjente at jeg ble litt fattigere til sinns da fylkeskommunemannen fortalte at alle spor etter tidligere aktivitet allerede var fjernet i forkant av parsellen, fordi de ikke hadde krav til konservering av fortidsminner da hagen ble anlagt. Det har de nå, men hva gjør de for å konservere?

Jeg skulle så gjerne trodd på faginstansene som utarbeider disse rapportene. Problemet er bare at de svarer på spørsmålene ved å innrømme at det ikke er foretatt grundige nok undersøkelser, og at noen av målene de har gjort er feil. Men de forutsetter at undersøkelsene som er gjort, har vært gode nok, og at grundigere undersøkelser må foretas.

Hvordan kan man foreta en bestemmelse på et slikt grunnlag?

Jeg har parsell i hagen der, og er amatør i særklasse på området. Jeg skulle egentlig ønske at de hadde gravd opp nettopp min parsell i vinter, så jeg fikk startet på nytt med bearbeidet jord. Det ville ikke gjort meg noe om jeg ble flyttet opp på en parkeringsplass for å starte en parsell fra scratch. (Bortsett fra den store stauden som jeg arvet, da. Den klarer jeg ikke å flytte). Det er ikke det som er problemet mitt. Jeg synes det er tragisk med alle andres rosehager og bærbusker som mistet livet i vinter under utgravingene. Men det er så mye mer. Det ligger så mye historie her, det er så store verdier i både natur- og kulturlandskap at det smerter meg å se det som skjer. Bergen er i ferd med å endres så mye at det ikke er rom for vår historie. Det dreier seg både om identitet og kultur. Men aller mest skaper det store sår i byen vår som muligens kan bli mye verre en vi ser for oss.

Hva skal vi med bybane hvis den fører til ras så store at både busstraseen, bybanetraseen og den kommende badestranden ligger i grus?

Forhåpentligvis vil ikke dette skje. Men jeg har ikke sett noen garantier for at så ikke vil skje, selv om det virkelig har blitt etterspurt.

Cowi innrømmer at Swecos rapport er overflatisk, og legger til at: «Vi anbefaler at det utføres en detaljert geoteknisk vurdering av løsmassene i det aktuelle området og vurdere at det kan bli gjort under en eventuell detaljprosjektering

Alt tyder på at det er stor enighet om dette trasévalget, tross høyere pris og større skade på nærmiljøet. Burde det ikke vært gjort før byrådet i morgen skal avgjøre saken?

Folk i Fløen står på til siste slutt, i alle fall. Denne saken er for viktig til at man kan gi etter. Det er noe med Fløen som gjør den verd å kjempe for. Det er nærheten til dyrkbar natur og til byens opprinnelse, muligheten til et bynært liv uten avhengighet til bil. Det er et paradoks at bybanen skal tvinge noen til å flytte bort fra gangavstand til alt. For mange er ikke dette naturvennlig overhodet. Det har vært en lang og slitsom kamp mot argumenter som ikke holder vann. Det er enda ikke for sent for politikerne å snu. Men bybanen er nok for blank og fin til at man kan se seg slått av gammel sand.

Måtte ikke sanden få siste ord i saken.

 

 

Fortetting

La meg introdusere deg for Bergen. Byen som vi er så stolte av. Byen e Bergen og den e bare best. Været, for eksempel. Du trenger ikke dusj hjemme, en gang, for vi har svømmebasseng rett over hodene våre. Derfor kommer folk langveis fra for å ta oss i nærmere øyesyn. Og derfor blir vi boende.

Jeg bare tuller. Bergen er så fin. Vi har råkul moderne arkitektur, helt siden krigen har vi bygget for å få plass til flere. Til alle som ønsker å bo her siden det er så fint vær og så fin arkitektur. Klart vi må bygge tett som bare det. Det er jo det som er urbant.

Her ser du litt av hvert. Skylinen sett fra Storelungeren (der hvor de skal lage badestrand. Tenk, da, å ligge der i tolv grader med duskregn kjælende vår melkehvite kropp, idet vi skuer over den lekre moderne arkitekturen.) Eller baki Jekteviken, der hvor cruiseskipene legger til kai for ikke å ødelegge hele innseglingen til Vågen. Her er det plass til folk. De aller høyeste byggene i byen huser selvsagt de aller viktigste menneskene, de som skal styre over oss. Heldige de, som slipper å se hvor ille det ser ut. Alt dette nye er det jeg kaller på godt engelsk for eyesores. Det gjør vondt i øynene å se på.

Jeg har ikke mange slike bilder i min enorme samling. Jeg grøsser når jeg tar dem, fordi disse byggene faktisk gjør meg uvel. De er uestetiske, usosiale og vitner om mangel på dannelse og smak. Det plager meg. Fordi det viser at det er altfor mange som ikke forstår psykologien i estetikk. Og de får lov til å ødelegge det vi allerede har. For Bergen er nemlig historisk en veldig vakker by. En by som turister valfarter til fordi det har noen unike kvaliteter. Og nettopp disse kvalitetene er det som gjør at noen av oss faktisk ønsker å bo her hele året, tross en gjennomsnittstemperatur på ti grader og en himmel som oftere enn ikke er tykk og grå. Det er i bunn og grunn den beroligende, vakre estetikken i de gamle bomiljøene.


Her ser du den byen som jeg elsker å vandre i og vise frem. Samme byen, andre steder. Der jeg velger å gå når jeg faktisk kan velge. Der står trehusene tett som hagl, naturen er tett på og menneskene smiler når jeg snubler i dem. Fordi at da skinner selvsagt solen om kapp med bergenserne og turistene og innflytterne. Når det regner, ser jeg nesten ingen mennesker under hetten min, men det er greit, for jeg lever for solskinnsdagene når Bergen er den fineste byen på jorden.

Jeg bor i et smau så trangt at når jeg står opp om morgenen, spør jeg naboen om temperaturen (for naboen er selvsagt oppe før meg). Når jeg forlater huset må jeg tidvis gå en annen vei for å klare å passere turistgruppen som står på trappen min. Jeg synes det er greit, for jeg liker å dele det som er vakkert med alle som liker denslags. Jeg liker at andre liker den byen som jeg elsker.

Men stadig flere steder dukker det opp gyselige eyesores som tar bort motivene mine. Som gjør at jeg ønsker å ta en annen vei. Fortsetter det sånn uten at noen bryr seg, vil det kanskje en dag være sånn at jeg ikke kan gå noen steder uten å bli sur.

Jeg skjønner selvsagt at det ikke er så veldig viktig at akkurat JEG lar meg plage av hvordan det ser ut rundt oss. Men faktum er at jeg ikke er alene. Jeg forundres stadig av at det finnes mange som har akkurat de samme preferansene som jeg, og som forskrekkes av at det dukker opp grusomheter som AdO Arena og nye sparebankbygget. At hele Storelungeren blir omringet av glorete boligblokker av simpel kvalitet. At det i strandlinjen bygges høye blokker rett foran idyllisk lavhusbebyggelse. Bergen forslummes betongkloss for betongkloss. Innseglingen reduseres fra en grandios åpenbaring til egosentriske leilighetskomplekser hvor kun de som bor der har glede av dem.

Verden er et stressende sted. Vi overøses av inntrykk døgnet rundt. Vi jobber hardt og mye, fra vi er ganske små til vi er ganske gamle. Noen vil selvsagt synes at et slikt utsagn er syting og klaging, men sykmeldingsstatistikken sier sitt. Den blir ikke bedre av at man kaller stress for syting. Saken er at mange sliter i dagens samfunn, og det koster penger. I sykepenger, tapt arbeidskraft, vikarer og ekstra opplæring. I uhelse. Det lureste man kan gjøre for å bøte på dette, er å se på hva som gjør folk syke, og se på hva som kan forhindre det.

Stress reduseres av meditasjon. Av avkobling. Av en tur i skog og mark, eller en tur innom smauene på Sydnes. Jeg vet, jeg har prøvd. Bergen er fortsatt velsignet med slike områder. Det er bare så synd at det virker som om de som bestemmer ikke forstår dette.

Denne lille samlingen bilder viser Bergen som en sosial by uansett vær. Det må den være. Ensomhet er vår tids største utfordring. Mange mennesker har ikke kontakt med andre i løpet av en vanlig dag. Det er ikke så lett å bestemme at folk skal ha noen å være med, men en by må legge opp til at det skal være lett å gå ut og se på folk. Det er er en del slike steder i Bergen. Byen er egnet for gående og syklende, for båtfolk og for turgåere. Smauene, Nygårdsparken, Fløyen, Torgallmenningen, Byparken og Torget. Håpløs for biler, men det er greit for alle andre. Men hvor er det ikke greit å gå?

For meg føles det inntrengende å gå gjennom boligblokkområder. Der hvor det ikke er noe fellesområde i første etasje. Det betyr at byen blir begrenset for meg alle de stedene hvor fortetting foregår. Jo flere slike områder, jo mindre bevegelsesfrihet. Georgernes verft er ett eksempel. I min vandring fra Nygårdshøyden over nøstet via Verftet til Nordnesparken er der ett sted jeg føler at jeg ikke burde gå, og det er der. Selv om det er offentlig grunn, føles det ikke sånn. Det føles privat og avvisende. Så hver gang et slikt bygg blir bygget, begrenser man byen for andre enn de som skal bo der. Likevel er det slik de bygger alt nytt for tiden.

Fortetting er derfor for meg et forholdsvis negativt ladet ord. Dette på grunn av den manglende sosiale og estetiske tanken. Sosial er ikke at det er mange på ett sted, men at man er sammen. Mennesket er sosiale dyr, og trenger at det bygges sosialt. Da er felles uteområde viktig. Blokker har i stor grad bare egne terrasser. Det er ikke sosialt.

Sosialt er noe som er felles. Når noe er vakkert, er det en grunn til å oppsøke det. Det er lett å observere hva som er vakkert, selv om man ikke selv skulle ha sans for det. Det er bare å følge strømmen. De med kamera. Bratlandsmauet er vakkert. Johanneskirken er vakker. Vågen er vakker. Solnedganger er vakre. Blomsterpaviljongen er hinsides vakker, og de japanske kirsebærtrærne i mai likeså. Bryggen er sjarmerende, Nordnes er stinn av sjarmerende hus, og Nygårdshøyden har mange ærverdige bygg. I Bergen kan jeg gå kilometervis nesten uten å måtte se noe stygt, men da må jeg gå noen omveier. For jammen er alt som er bygget etter krigen gyselig. Med ett unntak: Den nye brannstasjonen. Men ellers tror jeg ikke jeg kan komme på noe som ser tiltalende ut.

Bortsett fra det som ikke er arkitektur. Parkanleggene er fantastiske, allmenningene har gått fra parkeringsplasser til rene rekreasjonsområder. Og de nye bossugene har jammen ryddet opp der hvor det tidligere fløt. Det er ikke alt som er galt. Bare arkitekturen.

Derfor synes jeg fortetting smaker vondt. Det dreier seg kun om å bygge tett, og null om å bygge vakkert eller sosialt. De som står for dette forstår ikke at det er viktig. Men det er det. Det dreier seg om å få ro i våre urolige sjeler. Om å lade opp når vi er utladet. Om å bli glad når vi har vært sur. Om å bli frisk når vi har vært syk. Og om å ha et bra liv.

Er det ikke det samfunnsbygging dreier seg om? Gode liv sammen?

Ikke minst i Bergen, som mellom alle de grusomme nybyggene fremdeles er verdens vakreste by?


Det er mange måter å fortette på. Det MÅ ikke være stygt. Please.

Offentlig forvaltning

IMG_2985.JPG

Trude med sinnanyver.

Nå ble du skremt, nå, tenker jeg! Tenkte at jeg skulle skrive et grådig kjedelig innlegg om et grådig kjedelig tema? Ja, jo, tja. Offentlig forvaltning er sikkert gørrkjedelig for dem som ikke blir utsatt for det. Smak på ordene. Offentlig. Forvaltning. Offentlig: Der ute, for alle. Forvaltning.  Å herregud. Gir assosiasjoner til forvrengning, forkvakling, forvikling og vralting. Eller bare grått og syyykt kjedelig.

Men jeg har altså fått brev av det offentlige. Opptil flere, faktisk. Ganske mange, når sant skal sies, oppgjennom årene. Av og til blir jeg så sykt sint at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Du trodde jeg var blid og hyggelig, du? Da har du ikke vært på den andre siden av en telefonlinje med meg på tokt for å oppklare hva i huleste det var nå de ville.

Offentlig forvaltning er et eget språk. Jeg tror offentlig forvaltning blir som det er fordi det høres så sykt kjedelig ut. De som skriver brev i det offentlige, bare pøser på med tanketomme, og garantert emosjonstomme, ord på repeat. De vet sikkert ikke selv hva de skriver. De skriver så flatt at de blir flate. Jeg håper de legger det av seg når de går hjem igjen.

De fleste brev fra det offentlige vil man aldri utlevere. De er private, inneholder sensitiv informasjon og det kan skade deg å klage. Derfor hører vi altfor lite om det, og derfor blir det aldri noen endring. For min del blir jeg hakket mer skadd av å la det være, så min aggresjon har stort sett vært rettet mot etatene det gjelder, men sjelden i bloggform. (Det er blitt meg fortalt at jeg ikke er så ille som jeg tror. Faktisk har jeg blitt fortalt at «det må være såpass». Men likavel.) Saken er at jeg har reagert et utall ganger, og som regel med rette. Sikkert alltid, men jeg skal være grei. Det kan hende en gang på femtitallet at jeg tok feil. Det er irrelevant for saken. Saken er at noe må gjøres.

Det er dette språket. Så emosjonstomt at det vekker harme. Eller frykt. Eller begge deler. Nesten uten unntak skrives det nøkternt hvordan du vil bli straffet dersom du gjør noe galt. Altså ikke sender inn de rette papirene, eller skriver noe feil i de rette papirene.

I fjor slo jeg Impulssenteret konkurs mest på grunn av sånt. For meg ble det rett og slett for slitsomt å måtte håndtere offentlige trusler i tide og utide, spesielt når de gjorde alvor av truslene og forlangte innkreving av penger for papirer jeg ikke fant ut av. Da jeg valgte konkurs, var det for å slippe noensinne igjen å ha angst for postkasser. (All offentlig kommunikasjon har foregått via snail mail). Jeg kunne valgt en avvikling som hørtes bedre ut på papiret, men det hadde altså blitt et mareritt av offentlig dokumentasjon som ikke skulle føre til noe som helst positivt. Så jeg ringte en advokat, som forsikret meg om at dette var ryddig og smidig og enkelt og greit. Jeg ville aldri mer motta noe trusselbrev fra det offentlige.

Ikke? Joda. Både skatt og moms styres etter skyte-fra-hoften-prinsippet. Betal nå eller risiker evig pine som gjeldsslave. Så jeg har ringt både skatteetater og innkrevingssentraler og gud vet hva og spurt hva i huleste det er de driver på med. Momsen? Å, men det var ikke så nøye, de hadde skjønnsberegnet meg til null kroner uansett. Hyggelig, hva? Jeg skylte cirka null kroner, så da gjør det ingenting om de truer med inkasso og evig pine? (Jeg går ut fra at dere skjønner at dette ikke er deres ord. De sier ikke «true» og «pine» og sånt, bare helt saklig, iskaldt, at saksbehandlig foregår slik og sånn og mangel på behørig innbetaling vil medføre og så videre.)

Men det der er sikkert en måned siden. Nå var det skatten. Og det er verre, Der er det dagmulkt, og du står personlig ansvarlig. Det var det som i utgangspunktet drepte Impulssenteret, så jeg kjente hårene reise seg og tenkte at nå må noen brenne sakte der hvor han røde med horn bor. Som sagt, et følelsestomt og «saklig» språk kan skape sterke følelser. Så jeg ringte en eller annen person i en eller annen etat innen offentlig forvaltning som selvsagt ikke hadde noe med saken å gjøre. «Giiid, så rart.» sa sikkert damen. «Giiiid, så underlig, SÅÅÅÅ lenge etterpå! Det skal da ikke skje, det er det jo konkursforvalteren som skal ha sagt fra om.» Ja, ikke sant? Hvordan kan det ha seg at forvaltere av våre økonomiske organer kan sende trusler til uskyldige mennesker uten at det får noen som helst form for konsekvenser, når det de truer, feilaktig, med, er at du skal måtte betale inntil 52 000 tror jeg det er, for noe du ikke har noen som helst mulighet for å gjøre noe med.

Greit. Jeg er med på at sånt kan skje den beste. Altså at man sender ut feil brev uten å ha gjort forarbeidet. Men saken er at dette er rutine. Det er rutine å sende ut brev som krever at du leverer etellerannet, med en tørr påskrift om ganske smertefulle konsekvenser.

Det som er saken her er at det i andre enden av et slikt brev, stort sett sitter et menneske. Slett ikke sjelden et menneske som ikke kjenner dette saksbehandlerspråket, og som derfor blir livredd. Og nei, jeg snakker ikke først og fremst om livredde mannfolk i business-dress. Der er noen av dem også, men det finnes en del bedriftseiere som tåler og ser gjennom fingrene med sånt språk. Men offentlig forvaltning gjelder alle. De fleste sånne forferdelser har jeg fått fra nav, men som sagt er de ikke så lett å snakke om uten å henge noen ut. Og i mottakerenden av sånne brev sitter der mangt et skjevende aspeløv. Eller rasende furier eller hysteriske skulle-vært-trygdemottakere. Og noen lurer på hvorfor det er så mange uregistrerte arbeidsledige i landet. Det er fordi det er mer behagelig å være lutfattig enn på mottakersiden av offentlig forvaltning.

Det er på overtid at de som skal forvalte offentlige midler lærer noe om de som skal motta, eller betale disse. Det er på høy tid de forstår at de er like verdifulle som dem selv, og at de faktisk er mennesker at kjøtt og blod. Jeg er bare redd for at det språket de bruker gjør at de kler av seg følelsene idet de trer inn på kontoret. Legger av seg hodet og bytter det ut med et i pappmaché, og setter på seg briller som ser et alternativt univers.

Jeg leste for ikke så lenge siden at leger som ble påvirket av sine følelser var et problem i navsystemet. Det sier bare alt. Nav skal ikke være følelsesstyrt. Dette er et mantra i Norge: Følelser er ikke fakta. Styr unna. Men da vil jeg gjerne vise til et tilfeldig funn fra USA. En lynende intelligent fyr fikk slag. Det gikk ganske bra, fordi han kun ble rammet i den delen av hjernen som styrer emosjonene. Han var like lynskarp som før og kunne fortsette i jobben. Inntil de fant ut at han ikke klarte å foreta et eneste valg. Ingenting ble gjort.  Det var begynnelsen på en forskning som viser at intelligens og følelser er en kjempeviktig kombinasjon. Måtte den forståelsen trenge inn også her.

For det er selvsagt følelser jeg snakker om. Dette ufølsomme språket dehumaniserer folk. Det er ingenting som er mer nedverdigende enn å stå på mottakersiden av sånt, hvis du faktisk tar det til deg. Det betyr at det offentlige språket er med på å rive ned menneskene de er satt til å betjene. Ja, betjene. En ting er at det er arrogant. Men det er da ikke sånn et samfunn skal administreres?

Som dere forstår, er jeg tidvis på mottakersiden av slike brev, og har i tillegg til en ikke så aller verst intelligens utrolig sterke emosjoner (nesten så jeg satte på  caps lock der!). Jeg setter de to sammen og konkluderer. Det går an å gjøre noe med dette her. Det er egentlig barnelærdom at du ikke får frem det beste i folk ved å true eller skremme. Jeg tror det er på tide med noen skikkelig gode kurs i praktisk kommunikasjon. Kanskje en mastergrad, når jeg tenker meg om. Eller kanskje det er det de har allerede, og at det er det som er problemet. Hvem vet. I så fall må noen se på innholdet der.

For egentlig er Norge best når vi kan kalle oss verdens lykkeligste folk. Jeg er det både titt og ofte, men aldri når jeg får brev fra det offentlige.

Bybaneulven og potetene

IMG_9612

IMG_9635

Og så pustet og prustet og blåste den ned huset og åt opp den vesle grisen.

Det var det jeg tenkte da jeg puslet sammen dette artige påfunnet av et strågjerde. Det minnet meg om et barndommens eventyr om de tre små grisene som bygget hus av strå og sånn. Da kom ulven og spiste dem opp.

Det er litt sånn det føles. Det er bybanen som er ulven denne gangen. Gjerdet er selvsagt bare et symbolsk forsøk på å holde den unna. Ikke at bybanen er så stygg og fæl, men den er sterkere. Sterkere enn de mange som bare ønsker å beholde idyllen, beholde sjelen i en gate som har tiltrukket seg barnefamilier i en evighet, fordi den er så fin. Den er så fin på grunn av denne vakre parsellhagen og de fine trehusene. Trehus holder heller ikke ulven vekke. Trehus kan blåses ned når andre interesser rår.

Jeg og Bastian laget strågjerde på den store potetplantedagen. Potetplantingen var også en symbolsk handling. Atskillig større enn vårt lille gjerde, selvsagt. Massevis av folk kom for å sette poteter. Enten de hadde parsell selv eller fikk låne. For vi vil vise at parsellen er viktig! Den er mat, og den er nytt liv. Den er håp for fremtiden. Helst ville vi at potetaksjonen skulle vekke litt oppmerksomhet, slik at også Fløens synspunkt kunne få en plass i den politiske avgjørelsen som skal tas. Det er mange hensyn å ta, men det virker for lett å riste av seg de som bare bor der, eller har parsell der. Det er plagsomt at planetaten ikke kan få gjøre dette arbeidet uten innblanding fra menigmann, men det kan tenkes at også menigmann kan ha rett. Og her har jeg en vemmelig følelse av at feil valg kan tas på feil grunnlag. For planetaten, som er den egentlige ulven, vil helst blåse både trehus og strågjerdet ned. Alt for fremskrittet. Men hvilket fremskritt?

IMG_9572

Bybanen skal og bør frem, antar jeg. Jeg klarer ikke å bli veldig entusiastisk når så mye står på spill. Men jeg tror jeg mener at bybane er en fin sak. Den får folk på skinner i stedet for på hjul. Det er bra. Men det er aller best med folk på to bein. Og har du sett folk på huk over en haug med poteter, tenker sikkert du også at det er nesten bedre. Politisk er der visstnok vilje til mer natur nær byen. Men ikke når bybanen skal frem. For her er det ikke grenser for hva som ofres for denne ståldingsen på skinner.

Parsellen er ikke bare poteter. I vinter har den blitt gravet sønder og sammen for å etablere hva som ligger under. Her har vært kongsgård, må vite. Funn ble gjort, i massevis. Markene her har vært brukt siden tidlig jernalder. Nordvest i parsellen er det funnet lite, fordi det tidligere ikke fantes så strenge regler for bevaring av fortidsminner. Rubbel og bit ble fjernet. Men nå som det finnes regler, – Ojsann! Nå som det finnes regler for sånt, er det heller ikke så viktig. For planavdelingen anbefaler at bybanen skal gå akkurat der hvor flest funn er gjort. Der ja. Der med det fine, gamle huset. Senere kan parsellen tilbakeføres, bare ikke så idyllisk som det har vært i hundre år.

IMG_9593

Jeg klarer ikke å ønske meg noen bybane. Jeg synes hele prosjektet oser av forakt for mennesker og natur, for de myke verdier. Hvorfor skal bybanen gå akkurat her? Hele gaten blir helt ødelagt. Hele denne utrolig sosiale, barnevennlige gaten blir noe helt annet. Det mumles om fortetting. For nedforbi innslaget er det tomteareal. Neida, ingen sier det høyt, men det står i planene. Man kan bygge leiligheter. Mange. Små. Dyre. Og gjøre sentrum enda mindre barnevennlig.

IMG_9670

Fløen er ganske unik på mange måter. Gaten har en del blokkleiligheter fra etterkrigsårene. De er ikke så veldig pene å se på, men det er ikke så farlig, for det helhetlige bomiljøet er så hyggelig. Små, eldre trehus kombinert med noen nyere, som faktisk passer i stil – i motsetning til det meste som har vært bygget etter krigen. Og så den store parsellhagen med det yndige, hvite huset i. Trær med slengdisser i. Masse blomster i sesongen. Til høsten kommer poteter, fordi det meste av stauder og busker som var der, er enten ødelagt av gravemaskiner eller flyttet.

Parsellen er for tiden et sted for sorg og håp og fortvilelse og glede. De positive, fordi det er den effekten naturen har på oss naturelskende mennesker. Sorg, fordi noen har tatt bort det som var, og fortvilelse fordi det virker som at politikerne kan finne på å ta gal avgjørelse.

Poteter er godt for jorden. Dessuten gir den oss mat som kan vare frem til neste sesong. Når deler av parsellen blir til potetåker, er det for å vise at vi kan snu oss på en femøring og gjøre hagen fruktbar selv i krisetider.

IMG_9619

Aksjonsgruppen har gjort et enormt arbeide for å finne alternative traseer for bybanen. Kronstadsporet kunne blitt en milliard billigere enn alternativet som skal rive de nyeste boligene og grave seg gjennom fortidsminner for å betjene Haukeland på vei til Fyllingsdalen. Det virker faktisk absurd at ikke de rette instanser ser litt nærmere på denne løsningen, uansett hvilke argumenter de kommer med. De kommer nemlig med argumentene basert på at det ikke er skikkelig utredet. Arbeidet som aksjonskomiteen har nedlagt er betydelig, og mange typer ekspertise er konsultert.  Jeg skulle gjerne hørt motargumenter som ikke skurret. Men jeg er ikke overbevist. Det er for mye som ikke stemmer.

IMG_9627

En alternativ trasé har vært utredet nord for parsellen. Den er valgt bort. Begrunnelsene har vært flere, og noe av det dreier seg om at «da må verneverdige boliger der rives». Dette viser seg å ikke stemme. Ingen boliger skal rives for å gjennomføre et bybanespor ved Årstadgeilen. Grunnen er mindre stabil. Javel, men jeg har da vitterlig sett papirer som sier at grunnen må styrkes, men at det er mulig. Så hva er da grunnen til å ødelegge hele Fløen? Se, det er spørsmålet alle stiller seg, der de står med rumpen i været og hånden i jorden og pådrar seg årets første solbrenthet.

IMG_9649Hva er grunnen til at noen kan ønske å rive de fine husene og grave hull i dette fantastiske rekreasjonsområdet, hvor barn kan lære hvor maten kommer fra, og faktisk være med å dyrke den selv – helt gratis? Hvor mennesker møtes i naturlig meditasjon til samtale over clematisen? Hvor grønnsaker i overflod deles med naboen og råd og tips om alt fra sneglefjerning via reddikdyrking til kutting av roser… Hvordan kan noen sette dette opp mot noe som helst. Dette er en investering i folkehelse som ikke bør gå på bekostning av en annen investering. Det er fint med bane fremfor bil, men det er vel så viktig å bruke den kroppen vi er født med.

Og for ikke å snakke om den mestringsfølelsen man sitter igjen med etter å ha gjort noe nyttig. Mestring og mening finner man her. Jeg tror du kan lære mer på et par timer i parsellen enn et halvår på skolen. Du kan få fysisk utfoldelse her som langt overgår det du får på et treningsstudio. Du får friskere luft av det – faktisk! Jeg mener, DU får friskere luft av det, om du så aldri setter dine ben der. For det er sånt som grønne lunger gjør, helt av seg selv.

IMG_9659

Fløen parsell er mer enn en bit dyrket mark. Det er et miljø. Den øker verdien på boligene i Fløen. Den fører til at flere barnefamilier ønsker seg dit. Fordi den skaper et samlingspunkt midt på. Den samler gaten. Et bybaneløp her vil dele gaten i to og gjøre det utryggere for barn å leke ute, gjøre hagen mindre felles, ta bort hele idyllen. Akkurat som den store, stygge ulven i eventyret: Den fjerner idyllen, tryggheten. Den spiser de uskyldige som ikke besitter de rette midlene til å beskytte seg.

Men det er ikke sånn vi vil ha det. Hvis den eneste måten å beskytte seg mot ulven er å bli hardere, så er det ikke verd det. Vi trenger de myke verdiene. Det er de som er selve livet.

IMG_9652

Én skole for alle?

Dette er et foredrag som jeg holdt for Bergen Venstre tidligere i uken.

Fellesskolen er et viktig prinsipp i Norge. Den har noe viktig for seg, nemlig at alle skal ha lik rett til utdanning og like muligheter på arbeidsmarkedet. Problemet er at alle ikke er like, og dermed faktisk ikke får like muligheter med den offentlige skolen. Den offentlige skolen er god for de som lykkes der. For de som ikke lykkes, hadde det vært mer rettferdig om der fantes flere muligheter. Det gjør det til en viss grad, men langtfra nok.

Jeg må bare si før jeg begynner nedsablingen: Norsk skole er sabla bra for mange. Lærere er dedikerte og kunnskapsrike. Innenfor sitt paradigme mener jeg bestemt at den er minst like bra som andre lands skoler, det kommer bare an på hva man måler. Jeg mener norsk skole skaper gagns mennesker. Det er derfor vi er så lykkelige. Men: Ingenting er perfekt, og det vi kan gjøre noe med, BØR vi gjøre noe med. For det er ikke så rent få som lider under paradigmet skole. Jeg synes ikke det burde være nødvendig.

Fellesskolen er tilpasset et slags gjennomsnitt. Et gjennomsnittlig barn skal ha nådd et visst nivå innen en viss alder. Dermed legger vi opp til at et skolebarn skal ha lært seg et visst sett kunnskap innen bestemte milepæler. Her ligger mange utfordringer. Men jeg tenker at det først kan være på sin plass å se litt på hvem gjennomsnittet egentlig er.

Hvem er gjennomsnittet?

På 40-50-tallet gjorde US Airforce noen funn som gikk på at det var veldig mange ulykker forbundet med fly. Mistanken gikk mot at cockpiten ikke var godt nok tilpasset, enda den var laget for å tilpasse gjennomsnittet. En ung Lt. Gilbert S. Daniels fikk i oppdrag å måle samtlige militære piloter. Det som kjennetegnet disse pilotene, var at de var plukket ut etter deres relativt like størrelse, høye og bredskuldrete. Den gjengse oppfatningen var at flertallet av pilotene ville ha gjennomsnittlige mål, så stor var forbauselsen da Daniels presenterte sine funn. Ingen var gjennomsnittlig. Ingen.

Om våre ytre ikke er like, er i alle fall ikke våre indre det. Derfor er det åpenbart at å plassere 30 barn i et klasserom og forvente at de skal lære på likt, ikke bare meningsløst, men direkte skadelig. Det er ikke mulig at alle disse vil ha like gode karakterer etter endt skoleløp. Min påstand er at det ikke er fordi de ikke er like begavete. De er bare forstkjellige, lærer ulikt og har ulike evner. Skolen ser bare noen av dem.  Ergo er der mange ressurser som går tapt i skolesystemet.

En av mine inspiratorer i skolesaker er Sir Ken Robinson. Da jeg hørte ham første gang, gråt jeg.  Ikke nødvendigvis fordi han er så genial, men fordi det han sier, ressonnerer veldig med meg. Jeg kjenner igjen hvert ord han sier. Jeg kjenner meg selv, min sønn, en røys av de jeg opp gjennom tidene har veiledet eller undervist. Sir Ken snakker varmt og klokt om talentene våre som skolen unnlater å få med seg.

Sir Ken sier at alle barn er født kreative. Det er sant. Vi klarer oss ikke uten kreativitet. Vi klarer ikke å forme en individuell setning selv, hvis vi ikke har et snev av kreativitet. Lek er kreativitet, å stille håpløse spørsmål er kreativt. Nysgjerrighet er kreativitet. På skolen blir vi i stor grad avlært å tenke selv. Jeg tuller ikke – som privatistlærer opplever jeg hvert semester at flinke elever lurer på hva jeg mener at de skal se etter i en tekst eller en film. Jeg, læreren, er fasiten, og de skal løse gåten: «Hva vil læreren frem til?». Jeg pleier å si at de skal overraske meg med noe jeg ikke har tenkt på før. Etter en viss tid klarer de det, for det ligger der latent, men de har lært på skolen at det er viktig å ikke trå feil. Da skal du være bra modig for å bruke kreativiteten din!

Ta inn hele skjermen 20.04.2017 122459.bmpDet som gjør slike bilder som dette morsomme, er at de har et element av sannhet i seg. Det er ikke sant for alle (for ingen er like, må vi huske), men noen klarer simpelthen ikke å tilpasse seg systemet. Noen har for mye nysgjerrighet. Noen har for lite. Noen klarer ikke å sitte i ro, og noen klarer ikke å henge med. Løsningen som de fleste skoler kommer opp med, er å trene på å lære barna å sitte i ro. De som ikke klarer å konsentrere seg, blir straffet med stempel som mindre skoleflink, og senere dårlige karakterer. Eller de får diagnoser som forklarer hvorfor de ikke sitter i ro, og får medisin eller hjelp til å få det til. Ingen ser på disse uroene som noe positivt.

Det er ikke slik at ingen av dem vil klare seg til tross for denne stigmatiseringen. Men klarer de seg, er det til tross for skolen, og ikke på grunn av den. Det synes jeg er ille. Skolen har tatt bort år av barns liv, tatt bort selvtilliten deres og troen på at de har verdifulle evner. Denne tiden i et liv er viktig for å skape et fundament som de senere kan bygge videre på. Mitt argument er derfor at vi må ha flere skolesorter, vi må gi muligheter også til de som er lengst borte fra gjennomsnittet. De fleste av dem trenger hjelp til å finne sine kvaliteter.

Noe av det man skal gjennomføre på skolen, er slike presentasjoner som dette foredraget mitt. Holde foredrag om et gitt tema, forberedt på forhånd. Da jeg begynte på forberedelsene merket jeg at min egen metode skiller seg mye fra det vi lærer på skolen. Som hjemmelekse kan det selvsagt funke (et ubevisst slag for leksene, kan det virke som, men ikke helt). På skolen er dette vanskeligere å få til. Sånn gikk det til:

Jeg sto i trappen og tenkte høyt. Mens jeg tenkte, gjorde øynene mine en helt annen jobb. De la merke til at gangen trengte oppussing. Prokrastinering, tenker kanskje du. Det tenkte kanskje jeg også, for alt jeg vet. Men jeg satte i gang med dette

IMG_2011-003

Sånn ble gangen 🙂

maleprosjektet, og mens jeg malte lange strøk i rosa på den tidligere så slitte gangen, tenkte jeg mange gode tanker om  hva jeg skulle snakke om på foredraget. Det slo meg at hjernen min virket veldig mye bedre når jeg var i bevegelse. Og mens jeg tenkte på innhold i presentasjonen, så jeg hvilke farger jeg ellers måtte gå til innkjøp av – helt uten at det gikk på bekostning av noe som helst.
Hjernen jobbet altså med mange ting samtidig som slett ikke hadde noe med hverandre, og jobbet mye mer effektivt. Det forklarer meg hvorfor samfunnsfagbøkene mine var fulle av blomstertegninger. Fidgeting kalles det på fagspråket. Flyt, kaller jeg det. Jeg kjeder meg om jeg gjør bare en ting om gangen. Jeg burde nok gått på en annen skole enn den offentlige. Da hadde jeg helt sikkert lært mye mer.

Men hva er skolens mål? Det er uhorvelig mange. Men i korttekst kan det summeres slik: Vi skal utdanne barna slik at de kommer seg inn på den rette utdanningen og får seg gode jobber så de blir riktige skattebetalere. Vi har sluttet å si at de kan bli hva de vil, for det blir de så deprimerte av. De kan jo ikke vite hva de vil. Men jobb, det må de ha. Og det får de kun dersom de har høyere utdannelse. Stakkars dem som ikke henger med.

Men hva er en jobb?

Det er ikke lenger så lett å vite. Jobber er ikke så iøynefallende lenger. Man blir ikke tømrer og brannmann lenger, men lege, megler og advokat. Det er ganske vagt, og mange mister kontakten med det meningsfulle ved forberedelsen til det. For noen betyr det at de ikke forstår hvorfor de skal lære. Da blir det ganske bortkastet å sitte i et klasserom år ut og år inn – uten å føle mening.

Som samfunn trenger vi å vite hva vi skal med den oppvoksende generasjon. Hvordan skal fremtiden se ut?  Det er riktig at vi ikke kan vite det, men skolen er faktisk med på å forme fremtiden. Virkelig! Vi må være bevisst på at skolen former menneskene som skal danne fremtiden. Ikke bare arbeidsmarkedet, men samfunnet som sådan. Skolen ER opptatt av dannelse. Det er veldig mye bra som skjer i skolen på dette feltet, men igjen, det er ikke nok, og det passer ikke for alle. For dannelse er så mangt.

Men så er det det som skolen ikke er noe god på. Og det er å fange opp forskjellighet, oppdage begavelser, løfte frem egenskaper som ikke gavner klasserommet. En god del elever er skadelidende av det.

Ta inn hele skjermen 20.04.2017 124603.jpgVi trenger flest maur. De som jobber jevnt og trutt og ikke stiller så mange sprørsmål. De som passer inn og gjør som de blir fortalt. De får vi av moderne skole.

Men vi får ikke forandring av det. Vi trenger noen som kan finne opp nye ting. Vi trenger noen nerder som kan alt om én ting. Vi trenger noen som kan mye om mye. Vi trenger noen som kan gjøre det vakkert rundt oss ,og som får oss til å tenke. Vi trenger varme hender og gode hjerter. Vi trenger ikke at alle er alt dette. Faktisk så går det ikke an. Derfor trenger samfunnet at vi er forskjellige. Derfor trenger samfunnet at noen slett ikke blir presset inn i dette paradigmet.

Noen av de som har vært med å forandre verden, har droppet ut av skolen. Takk og lov og heldigvis. Skolen kommer i veien for nytenkning og genialitet.

Skolen er redd for forskjellighet. Norge er ikke verst på dette i den vestlige verden, men vi diagnostiserer våre barn i mye større grad enn hva som var vanlig før. ADHD, Asperger, lese- og skrivevansker er sett på som store utfordringer. Det er det også, hvis du må sitte på ræven i timevis og forholde deg som om du ikke hadde disse utfordringene. Men saken er at skolen forteller deg at du er feil. Mange har klart seg utmerket i livet til tross for disse utfordringene (og blitt både statsministre, skuespillere og oppfinnere). Jeg vil anta at det ikke er skolens fortjeneste. Jeg skulle ønske at barna fikk lære tidlig at de hadde begavelser de kunne utvikle, om ikke i stedet for, så i alle fall i større grad enn det som er problemet. For kanskje er både ADHD og Asperger egenskaper samfunnet trenger. Noen som har overskudd av energi og noen som kan nerdefokusere i timesvis.

Angst og depresjon er ikke farlig i seg selv. Det er tilgang til dyp refleksjon, innsikt og empati. Det er ikke greit å ha for mye av det, men kunne man lært at det er en naturlig del av livet, heller enn en hemsko som ødelegger alt, hadde det vært enormt mye lettere å håndtere. Men ikke i et klasserom hvor alle skal prestere på likt, samtidig. Angst blir forsterket i dette presset. Og mestrer man det ikke, er det ikke rart om man blir deprimert. Det går an å leve helt fint med anlegg for angst og depresjon, uten at det blomstrer opp og overtar livet. Men da må man altså vite hva som er fordelene med det, og utnytte dem. Hvordan ivaretas dette i dagens skole?

Utfordringer er utfordringer. Men de kan føre mye bra med seg. Vi trenger derfor å forstå hva det er og hva det kan brukes til. ADHD kan være nyttig dersom du får lov å bruke hyperaktiviteten, men det går ikke i et klasserom med 30. Så hva gjør vi? Mitt svar er at vi må tilbake til det man forsto før i tiden: At noen trenger andre innfallsvinkler til voksenlivet. Før dro menn til sjøs. Nå havner de på NAV, for å si det flåsete. Det er for mye av sannhet i dette også.

Som veileder har jeg truffet mange mennesker som har valgt feil i livet, eller aldri klart å finne sin plass. Av og til må jeg lete langt tilbake i tid for å finne ut hva de liker å bruke tiden sin til. Det er her nøkkelen til et godt arbeidsliv ligger. Blir du sykmeldt av jobben din til stadighet, er du nødt til å vurdere om jobben kanskje er feil. Løsningen ligger i hva du kan makte å bruke mye tid på. Mange har aldri tenkt tanken. Hva JEG har lyst til? Nei, det går ikke an. Hvor årsaken til dette ligger, varierer fra person til person. Noen mistet gnisten på videregående, noen i ungdomsskolen. Noen har aldri følt at de hadde noe å bidra med. Derfor er jeg opptatt av skolens ansvar for å finne menneskenes begavelser. Vi har dem, alle sammen. Men vi er ulikt skrudd sammen, og trenger individuelle råd.

For å overleve ørten år med skolegang, og deretter mange år i arbeidslivet, trenger vi dette:

Mestring

Mening

Å bruke de hjernene vi er utstyrt med

Mestring betyr å få noe til. Å strekke oss langt nok til å se vår egen utvikling. Vi trenger riktige krav som er tilpasset våre evner.

Mening betyr at vi forstår nytteverdien av det vi gjør. umiddelbart eller på sikt. Mening er en drivkraft i seg selv. Mangel på mening er… meningsløst. Mange faller av i mangel på mening.

Å bruke hjernen du har fått, innebærer at du må lære hvordan du virker. Det finnes bøttevis med forskning som viser at våre hjerner virker veldig ulikt, og takk og lov for det. Det gjør at noen kan bli regnskapsførere og noen kan bli oppfinnere. Noen kan bli kunstnere og noen kan bli saksbehandlere. (Kombinasjonen ER mulig… men som regel er de rake motsetninger). Hvis hodet ditt bobler over av inntrykk og regnskap får deg til å ville kaste opp, er det en grunn til det. Da skal du ikke bli regnskapsfører, men noe helt annet. Her er der liten og ingen kunnskap i skolen som sådan. Mang en kreativ sjel har visnet på skolebenken og blitt varig ufør senere fordi de lærte at det ikke var lurt å satse på noe kreativt.

Derfor mener jeg at vi trenger flere typer skoler. Vi trenger et utdanningssystem som tar vare på flertallet, uavhengig av økonomi. Men vi trenger også skoler som ivaretar andre typer kapital. Vi trenger skoler for de som ikke klarer å være i klasserom med 30 elever. Vi trenger skoler som oppdager nerdene, kunstnerne, de overaktive, de kloke, de rare, alle som ikke skal passe inn. Vi trenger å se på annerledeshet med mye større kjærlighet og anerkjennelse. Vi trenger alle typer. Men da trenger alle å se at de har evner og begavelser som samfunnet trenger.  Dette får vi ikke til i dagens skole. Vi trenger ikke engang prøve, for oppgaven er for stor. Vi må sørge for at dagens skole holder god kvalitet, men samtidig finne på andre løsninger for de som ikke passer inn.

Det var det jet hadde på hjertet den dagen.

Takk for meg!

Den internasjonale lykkedagen

IMG_1988-001I dag er the International Day of Happiness. 20. mars, hvert år, til evig tid, sies det.

I dag utgir the Sustainable Development Solutions Network en melding som sier hvor lykkelig verdens befolkning er gjennom sin World Happiness Report 2017. Lykkerapporten.

Den slår fast at verdens lykkeligste land 2017 er Norge. Vi var ikke lykkeligst i fjor, økonomien går ikke bedre, men vi topper likevel listen. Det synes jeg vi bør være takknemlig for.

Takknemlighet er en av de viktigste ingrediensene til lykke. Siden vi topper listen, vil jeg tro at vi er blant de bedre på dette. Tidvis kan man tvile ørlite på akkurat dette, for det er da et jammer av syting og klaging innimellom. Men greien er at vi faktisk har mulighet til å diskutere det vi er misfornøyd med i det åpne rommet, og slipper å gnage inne med det. Da kan vi lettere legge det bak oss og gå videre, prioritere det vi vil være opptatt av.

Personlig klager jeg en god del her på bloggen min. Jeg blir aldri fornøyd med skolesystemet, med NAV, med kapitalismen eller psykiatrifeltet. Jeg blir aldri fornøyd. Det betyr ikke at jeg ikke er fornøyd i livet mitt. Tvert imot. Verden er ikke perfekt og vil aldri bli det, så jeg kommer aldri til å bli helt fornøyd. Men det holder meg levende og aktiv. Hodet mitt spinner og jeg diskuterer med alle som ikke er så altfor uenig. Jeg har ingen tro på en perfekt verden, men tror alltid at den kan bli bedre, og alltid at jeg kan bidra. Der ligger kjernen til noe av min lykke, noe av grunnen til at vi nordmenn er et lykkelig folk. Vi kan innvirke på verden rundt oss, enten det er politisk, på jobben, i familien eller katten. Vi er et lite land hvor det er kort vei til det meste.

Jeg vet at det er en del mennesker som ikke kjenner seg igjen i dette, og som kan føle seg provosert av en slik rapport. Hvordan kan man være lykkelig når man lever i kronisk smerte, er syk, har veldig mye dårligere råd enn andre man kjenner? At Norge topper listen, betyr ikke at alle nordmenn er lykkelige.

Nå skal ikke jeg legge stein til byrden ved å si at det er bare å endre innstilling. For så enkelt er det selvsagt ikke. Er du nede, er det lang vei opp. Men hvis vi blir flinkere til å være takknemlig når vi er oppe, opplever vi mer lykke. Så enkelt er det egentlig. Ingen er lykkelig hele tiden. Noen er aldri lykkelig. Men generelt sett i befolkningen, er vi lykkeligere enn resten av verden. Det er ikke fordi vi har mest penger. Rapporten slår fast   at vi kunne ikke fått til et sånt stabilt økonomisk system uten «high levels of mutual trust, shared purpose, generosity and good governance». Vi drar lasset sammen og stoler på hverandre. Vi har et felles mål og vi er gavmilde mot hverandre. Vi ønsker å bidra til at samfunnet som helhet har det bra. Pluss at vi har politikere som styrer landet godt.

Det er litt interessant at dette kommer nå, som vi har hatt høylydte diskusjoner om blant annet innvandring og miljø som kunne tilsi at vi er en splittet nasjon som har totalt motstridende interesser. Men saken er vel at politisk har vi bare ett politisk parti til høyre for Hilary Clinton. Våre politikere kan krangle, men de er ikke så grusomt langt fra hverandre. Vi er på langt nær så splittet som andre land.

I tillegg til å være takknemlig for at vi får være så høyt oppe på listen, synes jeg vi bør ta lærdom av vår egen suksess. At vi ikke er perfekt er ikke et argument for ikke å utnytte kunnskapen om hva vi gjør best. Det er nemlig det vi må gjøre mer av. Vi er bare best i verden, ikke i utopia.

«Jeg synes vi bør ta lærdom av vår egen suksess.»

Vi er best på tillit, mening, raushet og et styresett som tar vare på alle. Det er det som gjør at vi har sluppet unna alle de store økonomiske krisene som resten av verden har opplevd. Som at de beste firmaene er de som tar vare på arbeiderne sine: De jobber bedre, og det viser igjen på bunnlinjen. Det lønner seg å ta vare på menneskene.

Derfor må vi huske på dette når vi kjenner på hvordan vi vil ha det. Vi er lykkeligst i verden. Skal vi få det bedre, må vi gjøre mer av det vi er best på, og ikke herme etter USA, som har rast fra tredjeplass til nittende. Vi bør faktisk ikke følge etter noen av landene bak oss på listen. Ergo må vi være først i å gjøre alle de gode valgene, dersom vi vil holde oss øverst på listen.

IMG_7228.JPG

Lykken kan være lett å finne…

Lykke er ikke en rosa sky. Lykke er trygghet, mulighet til å si fra hvis noe er galt, nok mat og like muligheter som de rundt deg. Lykke er kjærlighet, til deg selv, til partneren, til familien, til krokusen i hagen og til de firbeinte. Lykken koster ikke så mye. Derfor er det ikke selvsagt at vi i et rikt skal befinne oss øverst. Lykke er takknemlighet for det du har – det motsatte av fortvilelse for det du mangler. Derfor er det viktig at vi ikke mangler de mest essensielle ting i livet. Det heter good governance. Våre politikere bidrar til at vi har et velferdssystem som gjør at ingen skal mangle det viktigste. Det er de vi stemmer på.  Resten er opp til oss selv. Hver og en av oss. Gi etter evne og få etter behov. Smil til verden og den smiler tilbake. Lett å si, men det er noe i det.

Å være lykkelig betyr at vi er takknemlig for det vi har, og å gjøre det beste ut av det. Vær takknemlig, og uttrykk det. Vis dine nærmeste at du er takknemlig for dem. Da blir du selv bevisst det, og de du viser det til blir bevisst det, og i tillegg er det en delt visshet. (Ser du? En pluss en er tre!)

I dag er verdens lykkedag. Tar du skikkelig godt vare på den, varer den til i morgen! Og i overmorgen, og dagen etter, og dagen etter…

%d bloggers like this: