Category Archives: Uncategorized

Hva om Jesus sto opp i år?

IMG_4752Det er påske. En ikke udelt enkel tid for oss som har et problematisk forhold til kristendommen. Om vi ellers i året klarer å late som om religion ikke angår oss, så er påsken tiden for påminnelser. Bilder av egg og harer og snø og sol og påskeliljer akkompagneres av påskrifter som «Nå må vi ikke glemme hvorfor vi egentlig feirer påske». Jeg skulle gjerne glemt. Påsken er selve årsaken til problemet med kristendommen.

Jeg aner ikke om Jesus er en virkelig historisk skikkelse eller ren fiksjon. Det er det ingen som gjør. Det dreier seg om tro. For meg er det ikke vesentlig, og dermed faller jeg ut av kategorien kristen. Der jeg står på utsiden, kjenner jeg på at alt jeg lærte som barn om Jesus, sier meg at kristendommen er feil.

Jeg tar meg i å tenke; «Hva om Jesus faktisk kom tilbake nå?» Hva da? Ville han ikke blitt skrekkslagen av hva de har gjort med budskapet hans? Ville han ikke blitt ytterst fortvilet over måten vi snakker sammen i det offentlige rom, hvordan vi tar imot mennesker på flukt, hvordan vi misbruker hans navn for å holde landet rent? Jeg tror ikke Jesus hadde likt det han så. Jeg tror ikke han selv ville likt kristendommen.

Jeg likte fortellingene jeg ble fôret med som barn. Om den barmhjertige Samaritan. Om den fortapte sønn og han som takket Gud for at han var så flink og snill og sånn. De lærte meg hvordan man bør opptre som menneske for å ha det best mulig med seg selv og med resten av verden. Lignelsene gir fortsatt mening for meg. Men jeg kan ikke se at de har noen vesentlig plass i kristendomsutfoldelsen i landet. Politisk er det kristne som har skremt meg mest det siste året. Med hånden på boken og korset i en lenke rundt halsen bruker de kristendommen til å spre frykt.

Kristendommen har en lang historie som fryktspreder og maktutøver. Et formanende språk og anklagende ord mot de som tenker annerledes er vanlig, til tross for at Jesu budskap var helt motsatt. Han var klok, først og fremst fordi han tok seg tid til å lytte til de som var på utsiden. Man blir klokere av å lytte til dem som ikke tenker som en selv.

Jesus var en klok mann som er vel verd å lytte til, selv i dag, fiktiv eller reell. Det er en grunn til at hans budskap ble spredd. Men mye galt har skjedd på veien. Det verste er at det ikke er hans ord som spres. Noen skrev den boken i ettertid, og der står der ting som slår bein under en del av hans beste budskap.

Personlig tror jeg at hele budskapet dreier seg om at vi mennesker må være rause. Vi må ta vare på hverandre. Vi må ikke sette noen over andre. Jesus var sikkert krampesosialist. Som barn undret det meg alltid at KrF var et parti på høyresiden. Jeg har forstått det nå, og det er altså fordi at de har misforstått budskapet. Så mye at mange beveger seg mye lenger til høyre.

Det verste med kristendommen er Johannes 3.16. For så høyt elsket Gud verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal bli fortapt, men ha evig liv. (Jeg tok den på hukommelsen. Ikke verst for en ikke-kristen, hva?). Det tok meg år å forstå hvorfor den var så hakkende gal. Men da jeg så det, så jeg at jeg aldri kan kalle meg en kristen. For meg er det så ulogisk at det gjør vondt. Ikke fordi det gjør meg noe at Gud diskriminerer, for jeg tror ikke at den guden kan finnes. Men fordi menneskene tror på det. Mennesker som bestemmer over andre. De lever etter prinsippet om at noen er bedre enn andre. Noen kommer til himmelen, mens andre ikke får gleden av et evig liv. De tror, per definisjon, at Gud diskriminerer dem som tror på Jesus.

Jeg tror Jesus hadde dødd av skam hadde han kommet nå. Han som ba alle barn komme til seg. Han som ville leite etter sauen som forsvant. Han som drakk vin med prostituerte og vasket føttene til syndere. Aldri i verden om han sa noe sånt som at Gud ville gi opp dem av hans barn som tenkte annerledes. De som trodde på Mohammed fremfor Jesus, som ba til Maria, som tilbød fjellene, som trodde på godheten i menneskene, som ba til Buddha. Jeg er hellig overbevist om at hadde der fantes en Gud, så hadde vedkommende elsket alle sine barn. Ellers hadde han ikke vært noe god. Jeg tror at dersom Jesus virkelig fantes, var ikke budskapet hans at vi skulle gå rundt med kors rundt halsen og være livredd de som med sjal på hodet banket på vår dør for hjelp. Jeg tror at dersom Jesus virkelig fantes, og hadde dukket opp i dag, ville vi kunnet bli skikkelig gode buddies. Vi kunne diskutert moral og etikk og løst verdensproblemer. Derfor er jeg ikke redd for dommedagsprofetier. Jeg tror ikke jeg vil brenne i Helvete eller vandre hvileløst i skjærsilden, bare fordi jeg ikke tror på en Gud som forfordeler. For meg er det en umulighet.

Jeg tror på det gode i mennesker. Jeg tror at hvis vi er snille med hverandre og hjelper hverandre når det trengs, så blir verden til et bedre sted. Jeg tror at da hadde himmelen vært her. Faktisk tror jeg at den er her. Jeg vet jeg med det kalles naiv og godtroende, men det er en mye bedre tilstand å være i. Godtroende betyr å tro godt. Å ikke ta sorgene på forskudd. Jeg opplever ikke terror før den kommer. Jeg frykter ikke muslimene, for hva skal jeg nå gjøre det for? De har en annen religion, som sikkert er omtrent like god og grusom som kristendommen er det. Det er millioner av dem som ikke er voldelige. At noen av dem kommer fra land i krig, er ikke religionens problem. Det er mennesker som misbruker religion. Det gjøres her også. Vi bare ser det ikke så godt. Det er det med bjelken i øyet.

Det var under Listhaugs siste utspill jeg så det tydeligst. Da hun så ut til å ha mistet mange kristne velgere grunnet kirkeasylsaken, fosset hun frem igjen da hun truet med terrorisme. Det dreier seg om frykt, det dreier seg om makt, det dreier seg om oss og dem. Som kristendommen har gjort hele tiden. Frykten for dem som har andre guder enn en selv. For det er kun da man unngår å se at å kaste mennesker på flukt tilbake til krig og død er like ille som terrorisme.

Om Jesus sto opp tredje dag, når nå det er, i neste uke eller noe, og leste avisene fra før påske, så damen med korset og alle hennes tilhengere, hadde han blitt så lei seg at han hadde angret på at han sa noe for 2000 år siden.

Og dere kristne (som faktisk mener det jeg har beskrevet over) : Faen ta dere. (Det er det jeg har følt dere ar sagt til meg alle disse årene). Jeg hadde elsket den der fyren, hadde ikke dere stukket av med ham og gjort ham til en menneskesplitter.

Ha en ellers god påske.

 

 

 

Reklamer

Vi må ikke tåle

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, sa Øverland. Det er viktige ord, og barnelærdom for de fleste nordmenn. Men ordene ser ut til å ha gått i glemmeboken. I alle fall hvis en skal dømme etter nettdebatter. Og da tenker jeg ikke bare på trollene. Også antatt tenkende mennesker  driver i dag og rasjonaliserer bort overgrep gjort av myndighetene våre. Vi har da tillit, og da går det an å argumentere for at det de gjør er rett. Jeg er skremt over utviklingen, fordi jeg tror den er farlig. Vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. For en dag er det nettopp oss den rammer. Da er det for sent å snu. Hvem vil hjelpe noen som representerer de strengeste og minst hjelpsomme i hele Europa?

Mangelen på empati rir nyhetsbildet som en mare. Det skremmer mang en empatisk nordmann. Men våre folkevalgte ser ikke ut til å forstå at de skal lede hele befolkningen. I viktige spørsmål skapes splid, og befolkningen deles i to. Det skaper hat. Det kan skape store problemer på sikt. Her er følelser mot følelser, og vi må stoppe før vi har gått for langt.

Akkurat nå er media, og jeg, sterkt preget av den afghanske familien som av væpnet politi ble hentet ut av et bedehus på Fitjar. Jeg har fulgt denne saken en stund, fordi jeg kjenner de som driver menigheten. Dermed vet jeg mer enn en del av de som debatterer. Det hender jeg uttaler meg uten faktisk å kjenne de involverte i en sak, men i denne har jeg nok kunnskap til å vite at alt det hånlige og sjikanøse som kommer opp fra folkedypet, er dikt og forbannet løgn, for å sitere Ibsen. Nettdebatter består altså av løgn og oppspinn, og det blir stående der for så å spre seg til andre som har samme tilbøyeligheter. Nettdebatter er ikke ufarlige. Jeg ser at det sprer seg på steder jeg ikke ville trodd det skulle dukke opp.

Det jeg ser, er at mange argumenterer for at kirkeasyl ikke skal stå over norsk lov. At har man  utvisningsvedtak på seg, så bør man ta pengene man får utdelt og reise tilbake til stedet man har flyktet fra. Det jeg ser, er at mange mener at familien bare later som de har konvertert, og bruker det som et middel for å bli værende. Det jeg ser, er masse synsing som virker utolig ulogisk på meg, og virker fryktelig lite empatisk.

Empati dreier seg om å kunne sette seg selv i samme situasjon. Å vite hvordan en selv ville opptrådd i samme situasjon. Jeg tror og håper at gitt visse forhold, ville de fleste opptrådd på akkurat samme måte som denne familien har. Jeg tror og håper at den vanlige nordmann ville beskyttet sin familie fra livsfare.

Gitt at det er sant, det familien sier. Gitt at det er sant at de giftet seg av kjærlighet mot familiens vilje, som var at den unge jenten skulle giftes bort til en over 60 år gammel mann. Gitt at de derfor flyttet til en annen kant av landet. Gitt at det er sant at et familiemedlem fant dem og truet dem på livet fordi de hadde vanæret familien. Gitt at de virkelig fryktet at både de og deres barn ville være i alvorlig fare hvis de ble værende i landet. Gitt, faktisk, at alle disse tingene som folk tror er så ille med det afghanske samfunnet, faktisk er akkurat som vi tror, og at derfor noen ville ha store problemer med å bo der. Hvis vi bare kan ta dette for gitt, ville vi ikke da selv gjort det samme? Pakket sakene og sørget for at familien kom i sikkerhet? Hvem ville med hånden på hjerte tenkt at nei, det er ikke så farlig med meg og mine, når andre land helst vil ha landene sine for seg selv. Det måtte være ekstremt uselvisk. Men alle som har barn vet jo at vi prøver så godt vi kan å verne om våre. Jeg håper at de fleste av oss ville gjort absolutt alt vi kunne. Og jeg tror neppe at vi hadde klart å se på det som en kriminell handling. Det er sånn vi behandler det. Det er kriminelt å flykte for sitt liv og å vegre seg for å bli sendt i døden,  når myndighetene mener noe annet.

Noen har trodd på dem, fordi de har lært dem å kjenne. En menighet, som har forkynt sin tro, så bra at familien har ønsket å konvertere.  For meg virker det ikke så umulig at man kan finne støtte i en annen religion enn den man kommer fra. Når sterkt troende personer fra din egen religion og slekt ønsker å drepe deg, er det ikke ubegripelig om man ønsker å finne en mer aksepterende Gud enn den slekten predikerer. For meg virker dette ganske uproblematisk. Jeg selv regnet meg som kristen frem til jeg fant ut at de som kalte seg kristne ikke var aksepterende nok, så jeg fant min egen vei. Jeg tror at det er mulig. Å høre at UNE vurderer det dithen at det er usannsynlig, virker på meg som innvandringsregulerende synsing. Det er mindre troverdig enn å konvertere.

Gitt dette ene, at vi tror på historien til den afghanske familien. For det er det det er snakk om, å tro. La oss ta for gitt at historien deres er rett. Ellers i samfunnet er det jo slik at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hva synes vi da om at politiet bryter seg inn i huset de bor i mens de sover? Det være seg et mottak, bedehus eller bolighus. Hvis det hadde vært innbruddstyver, hadde de hatt rett på krisehjelp. Når politiet gjør det, er det ikke mindre skremmende.

Første gang dette skjedde med denne familien, prøvde barnefaren å ta sitt eget liv. Gitt at historien deres er sann, at de trodde at hele familien ville bli drept ved ankomst Afghanistan, synes vi det er veldig rart at han reagerte sterkt? Hva ville du gjort om du trodde dine barn var i livsfare? Hva ville du gjort om det var myndighetene som satte dem i livsfare? Jeg håper ikke du vet. Men jeg tror ikke du ville bare latt det skje. Eller «Ta pengene og reise hjem», som nettdebattanter sier. Penger er ikke mye verd når du er død.

Første gang dette skjedde, ble barnefaren sendt til Trandum. Det var ikke før dagslys dagen etter at de fant ut at han var blitt akutt psykotisk og måtte sendes til sykehus. Skal man tro nettdetbattanter, er dette spill for galleriet. Jeg tror ikke  de har sett så mange psykotiske mennesker. 

Vel. Etter denne første episoden fikk familien medhold på alle punkt, slik at de kunne bo trygt på asylmottaket frem til saken kom opp. Da saken kom opp, tapte de på alle de samme punktene, pluss på dokumentasjonen på at de var livstruet i hjemlandet. Av innvandringsregulerende hensyn tenker vi at det er best å ikke tro på folk. Dokumentasjon eller reaksjoner, hensyn til barn, alt faller på steingrunn i dette vårt stadig kaldere samfunn. Hvor er vi på vei når det viktigste vi gjør er å mistro folk? Du skal ikke tåle så inderlig vel, for dette kan skje deg! Er vi på vei mot et samfunn hvor justismord er vanlig? Hvor vi mistror frem til det motsatte er bevist?

Saken ble anket, fordi de to rettsomgangene ga så totalt sprikende resultat. Menigheten ser seg nødt til å gjenoppta kirkeasylet, så familien kan være trygge til ankesaken kommer opp. Og i denne situasjonen befinner de seg når på ny væpnet politi knuser seg inn i bedehuset før solen har stått opp.  

Faren kom på sykehus igjen. Uvisst av hvilken grunn. Familien kunne ikke sendes ut. Ankesaken er blitt fremskyndet med et år, fordi saken fikk mye medieoppmerksomhet. Og Norge er splittet i synet på kirkeasyl.

Dette er en type sak som splitter Norge. Mange reagerer med vantro og sjokk over at vi har slik en politistat, som ikke viser menneskelige hensyn. Mange er sjokkerte over at vi behandler folk som om de ikke er av samme stoff som oss selv. Vi dehumaniserer dem. Dette er ikke det Norge vi er vant til å være stolte av. Landet med fredsprisen, Nansen og Shetlandslarsen. Som hjelper folk i nød.

Mens den andre parten finner veien til nettdebatter, hvor de rasjonaliserer eller emosjonaliserer helt uten kunnskap om sakene de omtaler. Klart vi ikke kan slippe inn hele verden. Men ingen skal få forklare meg at noen ønsker å bo i en kirke, om det så var i verdens beste land, livet ut. Ingen skal få forklare meg at man deltar aktivt i kristne forkynnelsesaktiviteter for å få lov til å bli værende, hvis de egentlig ikke er kristne. Det ville jo være tortur. Det er her empatien kommer inn. Hva ville du selv synes om å være innelåst i en aktiv moské, hvis du aktivt mente det var en forferdelig religion? (Jfr nettdebatter). Uten muligheter for å gå på butikken, treffe meningsfeller, leve et liv. Hvem gjør sånt uten å være i reell fare? Greit, det kan skje, men sannsynligheten er veldig mye større for at det er sant. Så at man automatisk kommer til motsatt konklusjon, sier meg at det er noe galt her. Det er noe veldig galt med dem som vurderer disse sakene.

Men la oss se vekk fra innvandringspolitiske hensyn. Hva er det som skjer? Hva er det som skjer i den norske debatten i det offentlige ordskiftet, med den norske kulturen? Kanskje vi alltid har vært delt. Det som er nytt, er vel at det nå er lettere å komme til orde. Og de som tar til tastaturet først, er de som vet minst, som hater mest, som skyter rett fra følelsesregisteret. Mye av det er bare grums, men noe er faktisk argumentasjon. Og denne argumentasjonen er det jeg ser igjen hos politikere, hos engasjerte mennesker, og det blir så fryktelig unyansert. Fordi den sjokkerte delen av befolkningen ikke klarer å involvere seg i dette hatefulle. Det er ille nok å vite om saken, om man ikke i tillegg skal se alle kommentarene. Vi sitter altså med en skjev debatt som får det til å se ut som at «folket» er innvandringskritiske.

Men vi er mange som er vokst opp med Arnulf Øverland. Vi er mange kan sette oss i andres situasjon og er livredde for at vi kommer dithen at mistro og politistorminger er noe vi må leve med. Det kan skje deg. Og meg. Når vi minst aner det. Hvis noen mistenker noe, er det lett for de som ikke vet noenting å dikte opp en mengde mer eller mindre rasjonelle argumenter som, når vi blir for vant til det, lett kan bli stående som gjeldende.

Dette dreier seg ikke bare om en familie i nød. Det dreier seg om et samfunn som i økende grad aksepterer menneskerettighetsbrudd. Som i økende grad bruker «oss» og «dem»-argumentasjon. Som i stadig mindre grad klarer å se på samfunnet som en enhet. Vi er i ferd med å bli avstumpet, og å tåle så inderlig vel urett som ikke rammer oss selv.

Men vi må ikke bli så kjepphøye at vi tror at ikke urett kan ramme oss også. Det kan skje fort.

Og da har vi ingenting vi skulle ha sagt.

 

Samaritan

Den barmhjertige samaritan. En av de viktigste fortellingene fra vår kristnekulturarv.

 

 

 

Sidemålslæring på ville veier

For en stund siden så jeg en kommentar om hvor forferdelig det er at våre nye landsmenn må lære norsk sidemål i tillegg til hovedmålet. Jeg skjønner kommentaren, det er ikke det, men jeg protesterer høylydt på selve grunnlaget for kommentaren.

Det jeg reagerer på, er at folk i det hele tatt reagerer negatiordlistevt på å få lov til å lære noe. Man kan aldri lære for mye. Jeg har aldri hørt noen si at «Det irriterer meg grenseløst at jeg kan nynorsk», eller «Det dummeste jeg gjorde var å lære å spille gitar.» Å kunne noe gjør ikke vondt. Det er læringsprosessen som gjør vondt. Men hvorfor skal den gjøre SÅ vondt at folk aldri kommer over hvor ille det var å måtte lære det?

Årsaken er i all hovedsak at de aldri egentlig lærte å beherske det. Når man er kommet dithen at læringen ble en lek og kunnskapen bare var der, da er man ikke fortørnet lenger. Så hvorfor sitter en skokk med nordmenn og hater sidemålet sitt? Jo, fordi de ikke kan det, ikke bruker det, og dermed ikke ser poenget. Ser du ikke poenget med det du har strevd med å lære, så er det bortkastet tid og bortkastet smerte.

Jeg ser poenget med å kunne sidemål. Jeg omgås dialekter hele tiden, og jeg underviser i norsk for fremmedspråklige. Her på vestlandet må innvandrerne faktisk forstå begge målføre. Jeg er nødt til å kunne forklare forskjellen, og vise de mest elementære særtrekkene og mønstrene. Jeg må forklare hvordan dialekter er en blanding, og at det er derfor det er litt forvirrende.

Det som ikke er nødvendig i mine øyne, er å beherske sidemålet som ditt eget mål. Jeg skjønner faktisk ikke hvorfor alle skal skrive begge målformer. Personlig synes jeg det er ubehagelig å måtte formulere meg på et sidemål som jeg ikke har så under huden som mitt eget mål. Jeg forventer heller at alle nordmenn skal forstå hva jeg skriver, akkurat som jeg aldri legger merke til hvilken målform jeg leser. Jeg plages aldri av å lese  nynorsk, fordi jeg faktisk behersker det. Det kunne derfor ikke falle meg inn å forvente at nynorskfolk skulle skrive min målform.

Såpass synes jeg vi skal lære sidemål. Sidemålsundervisning bør ha som mål at alle i Norge kan lese og forstå nynorsk og bokmål uten å reflektere over det. Det hadde holdt å bruke timer på rein leseundervisning. Lær nordmenn å bli glad i målformene sine, slik at de aldri får aggresjonsbyger av å lese et avisinnlegg. Språk er til for å forenkle kommunikasjon, ikke for å skape frustrasjon og splid.

Norskfaget er et ganske tungt fag. Jeg synes sidemålsundervisningen burde være den hyggeligere delen, den som ikke var så teoretisk krevende, og som ikke gjorde de store utslagene på karakteren. Hvis vi hadde begynt veldig tidlig med å lese spennende historier på sidemål, slik at barna ble vant til å høre det og lese det, kunne vi skapt gode følelser for språket. Når nordmenn forbanner sidemålet sitt, er vi på ville veier. Når skolen fører til at man hater språket, har den misbrukt mulighetene til å gi viktig lærdom. Ens eget språk er blitt utrygt. Sånn kan vi bare ikke ha det.

Det er ikke vanskelig for barn å lære flere målformer samtidig. I gaten vår var det slik at noen barn snakket pent hjemme og gatespråk ute. Egentlig er det ikke farlig om man blander målformer, heller. Det er jo det som er dialekt, og det er sånn språk virker. Det forandrer seg hele tiden, avhengig av hva man utsettes for. Generasjoner snakker forskjellig. Hvis vi kunne se på språk som kommunikasjonsformer som gjør det lettere å forstå hverandre, ville språklæring være lettere. Reindyrking av egen målform kan man ta etter hvert, og fokuserer desto mer på. Men at alle nordmenn kan forstå hverandre, burde være en selvfølge.

Å skrive M foran ordliste er selvsagt morsomt. Men utallige barn skrev det med innlevelse, fordi de virkelig hatet sidemål. Det skal ikke gjøre så vondt å lære. I alle fall ikke noe så viktig som stpråket til naboen.

 

 

 

Vi diskriminerer de dumme

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto: Det er faktisk ganske tilfeldig hvem som går strake veien til jobb i fylkeskommunen, men vi bør ikke ta det for gitt at vi vet hvem som vil gjøre en god jobb. Du ser det ikke nødvendigvis på CVen.

I dette likestilte landet liker vi å klappe oss for brystet for akkurat det, at vi er så likestilte. Diskriminering er ikke vår greie. Lik lønn for likt arbeid, og kvinner har de samme rettigheter som menn. Men det er sannelig ikke alle som er like likestilte. Det er stor forskjell på hvor høyt vi verdsetter ulike menneskelige egenskaper. Dermed vil noen aldri ha de samme mulighetene som resten.

For hundre år siden mukket man ikke av utsagn som «politikk og økonomi er ikke for kvinner», eller «det skal ikke du bry det søte hodet ditt med.» Kvinner fikk ikke jobb og ble geleidet ut av forsamlinger. I dag er slike utsagn nok til å havne i offentlig gapestokk, også kalt media, og på hodet ut av politikken eller jobben. Det kalles diskriminering, og er forbudt.

Det er heller ikke lov å diskriminere på bakgrunn av andre forhold, som «etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person». Man skulle tro vi hadde dekket det meste, men det har vi ikke. I dag diskriminerer vi med like stor selvfølgelighet de dumme.

Jeg tror aldri jeg har hørt noen stille spørmål ved rettferdigheten i at mindre intelligente skal mangle retten til yrkesvalg. Det skal liksom bare være sånn, at de flinkeste elevene får velge de beste videregående skolene og har de beste mulighetene for en god jobb og høy inntekt. De dumme har bare sin manglende intelligens å takke, de har ikke hode til bedre, så da må det bare være slik. Har du to i matematikk, kan du selvsagt ikke bli lærer. Det er helt udiskutabelt.

Vi diskriminerer de dumme. De som fra første stund på skolen viser at de ikke evner å lære bokstavene like fort som de andre. De har ikke samme mulighet til å trives og briljere på skolen. De har ikke samme mulighet til å vise hva de faktisk er gode på. Sånn er det, sånn har det alltid vært, og verre skal det bli. For klarer du ikke å få gode karakterer på skolen, vil du ikke klare å henge med i konkurransen om de gode jobbene.

Dette sier vi med like stor selvfølgelighet som man engang sa at kvinner ikke hadde hode for tall. Kvinner hadde jo ikke det, fordi de ikke fikk mulighet til å tilegne seg det. Historien har vist at det var pølsevev. Jeg tror at historien ville vist at våre dagers diskriminering også er pølsevev, hvis vi sluttet å diskriminere de dumme.

Kvinner var jo tidligere per definisjon dummere enn menn . Både negre og urinnvånere har fått samme merkelappen. Og arbeiderklassen. Nå vet vi at det var definisjonen som var helt på viddene. Folk virker jo dum hvis de bare blir målt på det de ikke kan, eller det de ikke er spesielt gode på.

Jeg har faktisk en teori om at alle mennesker har evner og muligheter. Alle har noe de kan bli gode på. Jeg mener at det er en forferdelig ressurssløsing at vi ikke bruker disse evnene og mulighetene. Det er utrolig mange mennesker som ikke får utviklet sine muligheter, fordi disse ikke blir oppdaget, oppmuntret eller trent. Det mener jeg er åpenbart diskriminerende.

Jeg skrev at vi diskriminerer de dumme. Jeg mener selvsagt at vi diskriminerer de vi tror er dumme. Vi sjekker jo ikke om det stemmer. Skolen gir dem bare en dårlig karakter, og så dømmer vi utfra det. Får du ikke bedre enn to, vel, så er du vel dum, da, eller har ikke lagt ned nok arbeid. Tenker de som har lagt ned sånn litt arbeid for en helt streit femmer. De som har lett for akkurat det vi lærer på skolen. De som klarer seg helt fint gjennom hele skolegangen og videre utdanning og på jobbintervju og som glir gjennom hele livsløpet uten motstand og  motforestillinger. Jeg har truffet noen sånne. De virker ikke så mye klokere enn de jeg har møtt som har strevd litt på veien. Snarere tvert imot.

Men dette skal ikke være en nedsnakking av de som klarer seg. Det er ikke deres feil, annet enn at ikke de heller ofrer en tanke til den diskrimineringen vi bedriver.

En av grunnene til at jeg tenker mye på denne diskrimineringen, er at jeg er privatistlærer. Det har jeg vært i mange år nå, og begynner å få mye erfaring. Elevene mine trenger bedre karakterer, av en eller annen grunn. Noen skal ha fagbrev, andre høyere utdanning. Felles for mange, er at de har fått for dårlige karakterer tidligere. Noen har jobbet for lite eller prioritert «feil». Men jevnlig får jeg elever som har slitt hardt på skolen og aldri fått det til. Uansett hvor hardt de har strevd, har de ikke fått det til. Men så plutselig får de det til likevel. Hvorfor det?

Min erfaring er at folk slett ikke er dumme. Folk er forskjellige. Folk har ulike evner og behov, og får de ikke utviklet sine beste ressurser, mister de både selvtillit og andres respekt. Altfor sjelden tar vi hensyn til de individuelle behovene. Altfor sjelden lar vi de som strever med karakterene, få utvikle de evnene de har, som ville gjort innlæringen lettere. Hvordan har det seg ellers at elever som aldri har klart å hevde seg på skolen, plutselig klarer toppkarakterer etter et kort privatistkurs? Det var ikke evnene det sto på. Det var muligheten.

Vi diskriminerer de vi tror er dumme, fordi vi ikke respekterer dem, eller evnene deres. Vår mal for hva som er riktig, passer ikke for alle. De som ikke passer inn, blir møtt med krav om å passe inn, eller dette av lasset.

Det er egentlig bare fordi vi ikke vet bedre. Det er ikke fordi vi vil noen ondt. Vi prøver så godt vi kan å være rettferdige, men forstår ikke at rettferdighet ikke betyr at alle må få passe inn. Du passer ikke inn hvis du har dårlige karakterer i alle fag og likevel er tvunget til tretten års skolegang. Det er ikke rettferdighet. Rettferdighet hadde vært om alle fikk utvikle sine evner så ingen fikk dårlige karakterer. Da hadde selvfølgelig hele rangeringssystemet mistet sin verdi, men da hadde vi kanskje sett hvor diskriminerende det er.

Jeg har søkt jobber helt siden jeg gikk ut fra lærerhøgskolen med min brokete utdanning. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil med livet mitt, bare at jeg ikke hadde noe lyst å passe inn. Jeg har sikkert hatt femti jobber. Derfor har jeg sett hvordan ansettelser foregår. Det er lett å se hvem som får de faste jobbene. Det er de som har gått mest knirkefritt gjennom systemene. Det er lett å se at de som er annerledes blir diskriminert. Det er ikke fordi vi ikke vil være rettferdig, men fordi vi er matet med en virkelighetsforståelse om at det kun er få veier til målet. De beste er de med den retteste utdanningen. Vi tror det like mye som man engang trodde at negre hadde lavere IQ og kvinner ikke forsto seg på tall. Men det er selvsagt ikke sant.

Problemet med en slik diskriminering, er at de bidrar til utenforskap og et veldig firkantet samfunn. Folk med hull i CVen er ikke dummere enn andre, men arbeidsgivere våger ikke ansette dem. Årsaken er samfunnets virkelighetsoppfatning. Vi tror at de beste er de som er mest strømlinjeformet. De som var flinke på skolen og som tok den rette utdanningen. De som tenker likt som en selv. Jeg har sett det på alle mine arbeidsplasser med faste ansettelsesforold. Alle tenker så likt. Alle mener at «Men de må jo forstå at…» «det er jo selvfølgelig sånn» og «Sånn har vi alltid gjort det, så hvorfor forandre?». Man kan jo forstå at folk er redd for å ansette noen som skaker opp i dette. Men det er diskriminerende. Og det viderefører denne diskriminerende holdningen. Dessuten får ikke de «dumme» ikke de samme konkurransefortrinnene, og dermed sakker de akterut lønnsmessig.

Alle mennesker har ikke de samme mulighetene. Det første hinderet er skolen. Kommer du skjevt ut her, er mye tapt. Allerede da. Mange får aldri rettet opp igjen det skjeve inntrykket. Men mange har motbevist skolens feiltakelser senere i livet, takk og lov. Det er sånn vi vet at skolen tok feil.

Det er sånn vi vet at «dumme folk» er en vrangforestilling. Det er derfor det er så viktig å innrømme at vi diskriminerer dem. For som med all diskriminering, må den på et tidspunkt ta slutt. Jeg synes det er på tide å ta opp denne kampen.

Vi må slutte å diskriminere utfra antatte evner, og gi alle mennesker mulighet til å finne ut hvilke ressurser de sitter på.

 

 

 

Om spader og monstre og sånt

Okei, dette var en sak jeg virkelig ikke hadde tenkt å kommentere. Men etter å ha fulgt med i noen debatter fikk jeg så mange rare bilder i hodet at jeg ikke klarer å la være.

Vi har et underlig begrep i språket vårt, som heter å kalle en spade for en spade. Det skal visst brukes for å indikere at man snakker tydelig og ikke til å misforstå. Nå er det slik at nesten ingenting er «ikke til å misforstå». Norsk kultur inneholder så mange spenstige elementer at vi alle ser ting fra forskjellige vinkler. Så å kalle en spade for en spade er faktisk i seg selv til å misforstå.

Se for deg at du må rydde opp etter en trevelt. Det er avgjørende at redskapen du bruker er av en viss kvalitet, ikke sant? Et digert tre ligger rett foran garasjen din, og du må på jobb. Spade, nå! Se for deg at treåringen din lar deg låne hans og fru Grønn kommer løpende med sin hagespade…. Nei, det var nok ikke egentlig en sånn spade du mente. Så en spade er faktisk ikke bare en spade.

En femtredende politiker sto på Dagsnytt 18 og nevnte dette begrepet en latterlig mengde ganger i går. Latterlig blir det selvsagt i det øyeblikk du får disse bildene i hodet. En liten plastspade er utmerket til å bygge sandslott med i sandkassen, og fryktelig uskyldig. Ikke sånn hardtslående og fast som politikerdamen ønsker å ha det til å virke. Dermed er ikke engang uttrykket utvetydig.

Damen hadde kalt pedofile for monstre. Det ble det debatt av. Fordi at pedofile er mennesker, og dehumaniserer du dem, kan du verken rehabilitere dem eller gjenkjenne dem som de fedrene, trenerne, prestene de er. Pedofile er helt vanlige mennesker på overflaten.

Det var ikke den diskusjonen jeg skulle ta. Men språket.

I mitt hode ville ligningen være slik: Kaller du en spade for en spade, kaller du en pedofil for pedofil. Ikke noe annet. I det øyeblikk du kaller dem for noe annet, er du blitt utydelig. Som sagt er spade upresist nok. Men en pedofil kan også være så mangt, så derfor er det i grunnen greit å bruke sekkebetegnelsen. Altså pedofil for spade.

Seriøst. Eller rettere sagt, useriøst: Monster???? Jeg har aldri sett et monster på ordentlig, og jeg aner ikke om jeg har sett en pedofil. Men jeg har jo bilder i hodet. Ikke så mange av en pedofil, faktisk. Men du kan jo tenke deg at siden jeg kommer trekkende med en plastspade (rød, faktisk), har jeg et litt barnlig billedspråk. Jeg har aldri hatt et forhold til monstre som voksen, men som barn, derimot…. Eller som småbarnsmor…

Et monster ser sånn ut: (Jeg googlet.)

Ta inn hele skjermen 27.01.2018 134850.bmp.jpg

Jeg har laget kake av den runde, enøyde fra Monsterbedriften. Utallige bøker er skrevet for å skremme barn sånn litt, men samtidig bli glad i disse monstrene. Monstrene i barnebøkene er stygge å se på, men snille i bunn. De gjør ikke en katt fortred når de blir vist den kjærligheten de fortjener. Det kunne vært et interessant bilde i debatten om pedofile, men det var ikke det som var meningen fra Listhaugs side.

Å kalle en psykopat for et monster er ikke å være tydelig. Det er å forutsette at alle har det samme monsterbildet i hodet. Det har vi ikke. Det kommer helt an på hvilket barne-TV vi har sett på. Jeg ville nesten tro at Listhaug var ung nok til å ha fått med seg Monsterbedriften, men hun har åpenbart ikke de samme erfaringene som mange av oss andre har. Derfor burde hun absolutt holde seg til å faktisk kalle en spade for en spade, og med det si pedofil for pedofil.

Ved å bruke slike allegorier blir debatten fort sporet av. Det kan være bra. For når språket vårt blir misbrukt til dehumanisering av menneskegrupper, om enn disse menneskene er få og grusomme i sine handlinger, kommer ofte et behov for å ta språket tilbake. Derfor kommer disse tilsynelatende meningsløse diskusjonene om språk og bilder som en fargerik reaksjon på tåkeprat og løgner. For det er faktisk løgn det er, at man snakker i klartekst når man kaller pedofile for monstre. Det man gjør, er å heve seg selv og ens meningsfeller til et annet nivå enn disse pedofile er. «De er ikke som oss». Men jo, det er akkurat det de er. De har hoder og hender og kjønnsorganer og alt det samme som du og jeg – og det er det som er så skremmende. De har ikke ett øye og grønn pels, de er ikke kjærlighetsløse og ensomme, sånn per defininsjon.

Pedofile er pedofile. De er mennesker av kjøtt og blod. De har lyster. De er dessverre altfor like oss andre. Men de har det til felles at de har lyst til å gjøre med barn ting som vi andre synes er fryktelig vondt å tenke på. Men skal vi gjøre noe med det, må vi se i øynene hva det er vi skal gjøre noe med. Det er jævlig. Mye jævligere enn å forholde oss til Monsterbedriften og andre krapyl fra verdensrommet. De finnes jo ikke, så de er ikke farlige i det hele tatt.

Nedenfor er et utdrag av et googlesøk på spader.  Disse kan vi gjerne kalle for «en spade». De kommer i mange former, og har alle til felles at de har en skuffe eller noe sånt i enden av et håndtak. Ellers kommer spader i mange utgaver, og hvis vi hadde hatt et presist språk, ville vi omtalt dem som lekespade, plastspade, hagespade, spiss spade, skuffe og anleggsspade. For eksempel.

Å kalle en spade for en spade er med andre ord å være ganske upresis og omtrentlig og ikke tydelig i det hele tatt,

Og hver eneste gang i overskuelig fremtid vil jeg se for meg disse når  noen påstår at de kaller en spade for en spade. Til orientering. Så ikke bruk uttrykket hvis du vil jeg skal se deg for meg utenfor sandkassen.

Ta inn hele skjermen 27.01.2018 141014.bmp

En spade er et leketøy, muligens best holdt utenfor politikken.

Deling av dritt er ikke kultivert

En gang på tidlig nittitall var venninnegjengen ute på fin restaurant. Ingen var særlig rutinerte, unge som vi var, utenom én, da, som hadde vært på opptil flere restaurantbesøk med flere sett bestikk. Vi følte oss ordentlig kultiverte og sikkert relativt høye på oss selv, og da vinen kom på bordet, ble den selvsagt sendt ut igjen av den mest belevne av oss. Den var da altfor kald. Kelneren bukket høflig og forlot oss, den kultiverte venninnen fikk megetsigende blikk av oss wannabekultiverte. Så da kelneren kom tilbake med ny vin, måtte da ingen være overrasket over at en annen venninne påsto at vinen var for varm, og måtte erstattes.

Det er bra å si fra. Det kan være nødvendig å si fra flere ganger, men det er ikke særlig kultivert å klage bare for å klage. Jeg snakker egentlig om dagens sosiale media, men skal fotsette ørlite på denne allegorien.

Venninne nummer to utsatte vinnytingen vår enda en stund, uten at det egentlig var noe hold i klagene. Dessuten ble kelneren irritert. Det ble egentlig bare pinlig, fordi hun fremsto som en som klaget for å vise frem sin kunnskap, som hun åpenbart ikke hadde.  Akk, den ungdommen. Det er søtt når man gjør slike feil når man er purung og faktisk ikke kan bedre. Ett sted skal man jo lære. Jeg lærte at det er viktig å si fra når det er på sin plass, men flaut å klage for mye.

IMG_8420

Dritt er dritt.

Det er ikke fullt så søtt når voksne mennesker overgår hverandre i å løfte frem all verdens feil. Det virker som at folk ikke helt ser forskjellen på viktig kritikk og usaklig trakassering. Verken her eller der, men spesielt på nett.

For meg er saklig kritikk viktig for fremgang. For positiv endring, for læring. Vi må si fra når vi kan endre ting til det bedre. Vi må si fra om det som er skadelig i samfunnet. Vi har hatt en  voldsomt oppblåst metoo-sak gående her i landet i det siste. Det kan være lurt å se hva vi får ut av den med dette i bakhodet.

Jeg synes ikke det er kult at politikere har mistet ansikt og blitt sykemeldt. Jeg synes ikke det er bra at mediene har løpt etter hverandre for å finne flest mulig feil. Jeg synes det er forkastelig når folk begynner å dele alt de ser enten det er verifiserbart eller ei. Mang en facebookvenn har dalt i min anseelse, fordi de ukritisk grafser i saker som henger ut folk uten god nok etterrettelighet. Jeg synes det er pinlig når folk inntar taburetter som moralske bedrevitere ved å skyve uetterrettelige saker foran seg på Internett. Kildekritikk er visst ikke nødvendig for facebookere. Kildekritikk er for mainstream media, og dermed løgn. Det var dette med å vise seg mer sofistikert enn man er. Nei, du vet ikke om dette er sant bare fordi det står på ett nettsted og ingen andre vil ta i det. Dette kan faktisk dagens unge. Det er de voksne som i dag er de uerfarne nettbrukere som viser frem alt de finner som om det var sant og viktig, og som med det avkler sin uforstand.

Saklig kritikk skal føre til endring. De store sakene som verserer for tiden har mottatt mye saklig (og sikkert usaklig) kritikk tildligere, men det har ikke vært håndtert skikkelig. Det viktigste her er IKKE at hoder dingler og noen må gå, men at vi LÆRER. Vi trenger å lære at en varslingssak må håndteres, ellers kan den eksplodere. En varslingssak er ikke bare et varsel om noe som har skjedd, men om noe som kan skje igjen. Det er for å hindre at vedkommende som det blir varslet mot, tror at dette er gangbar oppførsel. Det vi har lært, er at de faktisk ikke har forstått alvoret i hvordan de oppleves. De har gjentatt handlingene sine gang på gang. Nå forstår de. Men nå bør de fleste forstå. Du kan ikke ture frem som du vil, fordi du er hevet over resten. Det betyr ikke at du ikke kan gjøre feil en gang. Det betyr at dersom du gjør en feil, må du lære av den. Noen må fortelle deg at dette er galt. Det er dette apparatet som må være tilstede når man varsler. For varslerens skyld, for den det blir varslet mot, og for samfunnet. Alle vinner på en skikkelig håndtering. Ingen vinner på offentlig skittkasting. Det er ikke et poeng å ha mest mulig av det.

En skikkelig håndtering tar alle parter på alvor. Et samfunn er best når alle parter er ivaretatt. Metoo-kampanjen er ikke sunn hvis den får danne malen for offentlig debatt. Vi trenger ikke nileite etter andres feil for å straffe dem for alt de kan ha gjort. Men metoo er viktig, fordi den viser at vi har hatt et stort samfunnsproblem som noen ikke synes er så farlig, men som andre melder seg ut av samfunnet av. Det at noen ikke forstår, er det som gjør kampanjen viktig. Fordi alle må forstå at overgrep ikke er ok. Men sakene skal ikke håndteres på nett. De skal håndteres i de rette kanaler, fordi alle parter skal ivaretas.

De som deler uverifiserbare saker er  i mine øyne intet mindre enn reinspikka mobbere. Disse sakene drar vi ingen lærdom av. Det birar kun til hat, og er det noe vi ikke trenger mer av, er det det! Så til dem som deler i den tro at det er viktig, vil jeg gjerne spørre: Hvordan blir samfunnet bedre av at du deler dette? Hvem vil ha nytte av dette? Hvis det bare er motstanderen, kan du være nyttig idiot i en maktkamp. Hvis ikke, må du gjerne argumentere.

Og bedre enn dette: «Men dette handler om det moralske kompass hos en statsråd!»  Ja, men det hadde vært fint om vanlige folk hadde moralske kompass å følge, også. Mobbing basert på rykter er noe vi lærer om i barnehagen og oppgjennom hele skoleløpet. Jeg skjønner ikke at disse som påberoper seg moralske kompass ikke ser bjelken i sitt eget øye.

 

 


Jeg vil ikke bidra til å spre rykter, så jeg vil bare kort oppsummere drittkastesaken slik:

En ikke angitt mann har ikke villet varsle om en ti år gammel sak. Men familien hans har åpenbart sett det formålstjenlig å gå til media med saken, slik at det utelukkende vil gå ut over en navngitt politiker. Altså: Man har ikke ønsket en skikkelig behandling av saken.

Til meg har det kommet at dette er familien til en navngitt person i et politisk parti. Et rykte, det også. Altså, er det hold i det ryktet, er det fullt mulig å spore opp denne mannen som ikke vil stå frem, fordi familien har ønsket å føre en offentlig skittkasting om det. Høres dette lurt ut? Det høres ut som noen som burde beskyttes fra seg selv. Det er derfor vi har Vær Varsom-plakaten: For at saker som ikke har noe i det offentlige å gjøre ikke skal kunne gjøre skade. Denne saken har ingen vinnnere, bare en helt vanvittig stor mengde tapere. De største er de som føler seg berettiget til å spre møkken. Og de dummeste er vel familien som, i og med at de er av politikerblod, burde vite at media ikke akkurat er under radaren…  Vinneren? Resett! Heiane så mange klikk de har fått på agnet sitt!

IMG_7917.JPG

Because I could.

«Han er sur på meg fremdeles, fordi jeg tok ham til fange og bandt ham til et tre.» IMG_4044«Hvorfor gjorde du det?»

«Why? Because I could.»

Slik uttaler maorien Hone Heke seg i innledningen til filmen om signeringen av traktaten som skulle sikre britenes undertrykkelse av Maoriene på New Zealand.

Hvorfor tenker jeg på Hone Heke nå som mediene flommer over av Weinsteiner og Spaceyer? Hva har Hone Heke med Toryer hvis jobbdatamaskiner har vært nedlesset av porno og hender på helt feile steder? Jo,  de har alle vært i posisjon til å tråkke på andre, å heve seg over andre.  Det hele er et spørsmål om makt. Hone Heke forklarte uhyre enkelt hva det var som drev ham. «I could». Han hadde anledning.

Weinstein-saken så ut som begynnelsen på en kvinnekamp. Mannsgiser mot det svake kjønn. Men så tok det helt av, og ble noe mye større. Også menn er blitt misbrukt og trakassert. Av stort sett menn med makt. Det skulle ikke undre meg om det dukket opp en kvinne i skandaleoppslagene snart. For det har ikke egentlig med kjønn å gjøre. Det har med maktubalanse, og der er selvsagt menn overrepresentert.

Nå slo det ned i USA. Der hvor grunnloven er basert på at «All men are created equal». Dette vidunderlige, rettferdige som steg ut av opplysningstiden. Allmektige konger var ut. Folket var inn. All. Men. Det høres tilforlatelig og rettferdig ut helt til du tenker over det. «All men» i uavhengighetserklæringen er i realiten mannlige WASP – White Anglo Saxon Protestants. Slaver, hjemløse, kriminelle, kvinner og barn hadde ikke stemmerett. Dette hvite samfunnet som vi er arvinger av, var et Amerika og et Europa som la under seg kulturer på øyer og i land nær og fjern, med overbevisningen om at de var bedre enn andre. Hvite, kristne menn med makt bestemte alt fra lover og regler til moral og hierarki. De hengte slaver, skjøt urinnvånere, slo barn og voldtok kvinner. Hvorfor? Because they could. De bestemte at det var greit. Sakene som overtar medienes overskrifter i disse tider er den samme saken. Noen føler de har rett til å sette seg over andre og gjøre som de vil.

All animals are created equal, but some animals are more equal than others. Noen får makt. Makt danner en kultur. De som har makten i Hollywood, Underhuset, Wall street, i idrettsforbundet, er alle enten hvite, kristne menn eller noe som ligner. Sånn ser nemlig makten ut i dag. Og de vet å benytte seg av den.

Hva er det som får menn til å bruke makten sin til å undertrykke andre?  Jeg tror at vi mennesker er sånn laget, at får vi et privilegium, tror vi at vi er det verdig. Det er rett og riktig fra naturens side. Berettigelse ser vi hver dag i debattene i sosiale medier. Jo mer vi får, jo grådigere blir vi. Andre mennesker betyr mindre. Idrettstoppene tenkte at de hadde rett på dyr alkohol på skattebetalernes regning, selv om det ble mindre til frivilligheten. Visynes det er urettferdig at vi må betale mer i bompenger, selv om det ville ført til mindre astma hos andre. At det er rettferdig at vi har gode sykelønnsordninger og andre ikke. Det er rett og rimelig at noen har rett på en ekstra ferieuke selv om andre ikke har vært så heldig å få en slik priveligert jobb. Vi synes det er urettferdig at noen tjener dobbelt så mye som oss, men ikke at andre tjener kun halvparten av det vi gjør. Vi føler oss berettiget. Vi har det alle i oss. Det dreier seg ikke om andre, men om oss selv. Vi vil ha det vi har, og gjerne mer, men at andre er og har mindre, det er ikke vår sak. Sånn tror jeg det er med Weinstein også.

Jeg tror ikke Weinstein brydde seg om damene han misbrukte. Jeg tror han kun tenkte på seg selv. At han hadde makt over kvinner, bekreftet hans ego som en mektig mann. At kvinnene følte seg misbrukt, tror jeg ikke han enset en tanke. De var ikke hans bord. Det var hans eget ego han matet. Og noen må man jo ofre. Du kan ikke være øverst i hierarkiet om ikke noen er under.

At boblen sprakk nå, tror jeg er bra. Den sprakk så voldsomt at det ikke skal være tvil om hvem som er problemet. Den som misbruker er problemet. Derfor tenker jeg at den godt kan fortsette å eksplodere en stund til. Vi må oute disse egenskapene som jævlige, nedrige, usle og små. Sånn at når vi støter på dem, kan vi med stor sikkerhet vite at der støtte jeg på en tulling. Og han vet det. Han kan fort bli førstesideoppslag om han ikke gir seg. Fordi det vil ikke bli holdt hemmelig. Det er ikke lenger skammelig for den som blir forsøkt ofret for grisens ego.

Jeg følte meg ubekvem med #metoo-bevegelsen, selv om jeg tror den var viktig. Den viste at mange følte seg misbrukt. Men jeg selv vil ikke iføre meg en offerrolle. Klart jeg har møtt disse mennene. Mange av dem. Det finnes så mange fordi det har vært en kultur for det. Det har vært greit. Menn har trodd at det er maskulint å ta for seg. For sin egen del, og for sitt macho miljø, har de gjort det de trodde gjør dem til menn. Og mange kvinner har følt seg manipulert og tråkket på. Ja, ikke bare kvinner, viser det seg. Men greien er at sex er macho, det er mektig, og i mange kulturer bruker menn sex for å føle seg mandig. Tar jeg feil? Jeg er ikke mann. Men jeg ser et mønster.

Om jeg har følt meg tråkket på, så er det ikke noe jeg vil ha med meg videre i livet som annet enn en lært lekse. Når vi lærer å kjenne lusen på gangen, gjør vi ham litt mindre mektig. Menn som har for stort ego (eller prøver å lage seg et stort ego) er for meg en litt stakkarslig fyr som egentlig ikke har det så godt inni seg. Ellers hadde han ikke trengt å bygge seg større enn alle andre. Der oppe er det nemlig ensomt. Å bygge seg opp på en ensom pidestall er ikke i mine øyne særlig stort. Derfor vil jeg aldri føle meg tråkket på av en slik mann. Jeg føler at jeg har avslørt ham. Og hva jeg føler, er avgjørende. Det er der jeg tenker vi som samfunn må komme. Vi blir ikke misbrukt av noen som ikke er større enn oss. Og størrelse er bare en følelse.

Derfor må vi kle av disse oppblåste egoene og se dem for det de er, og ikke for det de tror de er. Det er det mediene driver med for tiden. De kler av keisere som altfor lenge har spradet rundt i sine nye klær. De slår dem ned fra pidestallene. Men lærdommen må være at vi kjenner lusen på gangen. Når de blir avslørt allerede i forsøket, så kan de ikke mer.

De er nemlig ikke større enn andre. Egentlig er vi alle like mye verd. De som tror at de er hevet over andre, kan fort bli avslørt. Dagens media er nådeløst.

Weinstein-effekten, eller #metoo-bevegelsen avslører maktmisbruk av nedrigste sort. Jeg håper den skaper vanskeligere kår for seksuell trakassering for fremtiden. Det er ikke like kult å stå der med buksen på knærne for all verden å se. Det tar seg best ut bak lukkede dører. Når dørene åpnes forsvinner muligheten.

Menneskets natur er ikke lett å endre. Berettigelse er noe vi alle føler. Derfor trenger vi tidvis en skikkelig oppvask. Denne gangen var det seksuell trakassering. Det var på høy tid. Men vi er ikke ferdig med temaet berettigelse på lenge ennå.

 

 

 

 

 

Man får ikke jobb av å miste dagpenger

Både som gründer, karriereveileder og som evig arbeidssøkende er jeg bekymret for det nye forslaget om kutt i dagpengestøtten i statsbudsjettet. Jeg mener at forslaget vil bidra til å kamuflere arbeidsledigheten i Norge, og i svært få tilfeller få flere i arbeid.

Norge har et veldig snevert arbeidsmarked. I stadig økende grad skaffes arbeidskraft via bemanningsbyråer som følger en snever mal for hvilke arbeidstakere som best egner seg til utlyste stillinger. Dette betyr at de fleste utlyste stillinger går til mennesker med en tydelig profil. Er du innenfor, er det ikke så vanskelig å skaffe ny jobb, men er du utenfor, må du påregne mye lenger tid for å få napp. Det sies at den beste situasjonen du kan være i for å få jobb, er i jobb. Dette har vært sant i flere tiår. Det er vanskelig å være utenfor det gode selskap, og det er nesten ingen hjelp å få. Det blir ikke lettere om man i tillegg sliter med å få økonomien til å gå rundt. Her svikter omtrent samtlige partier som har ytret seg om arbeidsledige; jeg har aldri sett et forslag som faktisk vil hjelpe folk ut i jobb. Snarere tvert imot.

Det er dette man må ha som bakteppe når man skal øke sysselsettingen: Det må bli lettere å få jobb, også for dem som ikke passer inn i det strømlinjeformede arbeidslivet. Ikke bare for deres del, men også for arbeidslivet. Åpner vi for flere typer, blir det fort rom for flere. Folk har det med å utfylle hverandre, uten at det viser igjen i jobbannonsene der ute.

Er du arbeidsledig og mottar dagpenger, er du forpliktet til å ta de jobbene du blir tilbudt. Det kan bli svært problematisk med det nye forslaget om at dagpengegrunnlaget skal regnes  ut fra det siste året, og ikke etter de tre siste, som hittil har vært regelen. Dersom du får tilbud om en midlertidig deltidsstilling, må du ta den. Det betyr at du vil få store økonomiske problemer dersom du mister den. Du vil da ikke ha opptjent dagpengerettigheter til å leve av.

Mange av jobbene som er lettest å få på kort tid, er timebetalte, har et elendig stillingsvern, betaler dårlig og gjør at du fortsatt lever fra kontrakt til kontrakt. Jeg er glad for at disse jobbene finnes – de gir jo tross alt en inntekt. Men om jobben igjen forsvinner og  dersom neste arbeidsledighetsperiode skulle beregnes ut fra dette, vil ikke dagpengene bidra til trygghet en stakket tid mens en søker nye jobber, men bidra til en enda større usikkerhet. Når det ikke er hjelp i å gå på Nav, vil enda flere  havne inn i den kategorien som vi ikke vet hvor befinner seg. En del vil bli forsørget av familie. Det blir i så fall enda vanskeligere for samfunnet å få bukt med problemet.

Det har vært mye politisk oppmerksomhet rundt psykisk helse og fattigdom de senere år. Vi skal få mer helsehjelp inn i skolene. Fattige barn skal få kulturkort. Vi vet at fattigdom fører til uhelse. Hvorfor kan ikke våre styresmakter se at dette også gjelder for arbeidsledige? Å leve i frykt for ikke å finne seg en godt nok betalt jobb i tide, skaper angst og depresjon. Altså sykdom. Veien ut av arbeisledighet går fort direkte inn i uføretrygd. Ikke fordi legene er slepphendte med diagnoser, men fordi situasjonen har skapt uhelse hos den arbeidsledige. Derfor vil statistikken sikkert vise at disse økonomiske sanskjonene mot arbeisledighet fører til at færre blir å finne i arbeidsledighetslisten. Men er de i jobb?

Som karriereveileder har jeg møtt mange mennesker som ikke helt passer inn i vårt snevre arbeidsliv. Noen har feil utdanning, noen mangler utdanning, mens andre igjen har opplevd å bli syk av den jobben de har. Felles for alle som betaler for privat karriereveiledning er selvsagt at de ønsker seg en jobb som de kan bli værende i. Jeg ser med all tydelighet hvor vanskelig det er for dem, og hjelper dem å stake ut noen muligheter, og ber dem ha mye tålmodighet. Det tar tid og koster mange avslag. Det er fordi det er noen andre som kommer foran dem i køen, som passer bedre inn i vårt snevre bilde av en effektiv arbeidstaker. Men det er ikke lett å være tålmodig når man er bekymret for økonomien. Det er ikke lett å være kreativ og tenke nytt når hodet kverner rundt neste husleie.

Norge er et rikt land hvor de fleste har mer enn de trenger. Det virker som om mange tror at det er sånn for alle. Du skal ikke behøve å være fattig i Norge. Men så lenge du står utenfor det ordinære arbeidsliv og er avhengig av et system som ikke gjør annet enn å mistro deg, (at du ikke kan stå opp om morgenen), så er det ikke fett å være nordmann. Å leve i frykt for  miste enda en trevl av den tryggheten som sikkerhetsnettet vårt skal bidra til, gjør en syk. Det får en ikke i jobb. Det forsinker prosessen.

Å være arbeidsledig er ikke et svakhetstegn ved folks karakter. Det betyr bare at man ikke har jobb akkurat nå. Å skjære alle arbeidsledige over én kam og anta at alt som skal til for å få folk i jobb, er å ta fra dem pengene, vitner om et veldig feilaktig og ensidig bilde av arbeidsledige. Arbeidsledighet er en situasjon. Svært ofte beror det på uflaks. Men når man er i den situasjonen, trenger man ofte hjelp. Det er fellesnevneren.

Jeg forstår ikke at enhver regjering må ta penger fra de som trenger hjelp, i steden for å bidra til at det er jobber å gå til for alle.  Vi bruker mye penger på trygd, det er sant. Men man tar ikke bort behovet ved å fjerne pengene. Jeg skulle ønske vi hadde politikere som var vidsynte og kreative nok til å løse det egentlige problemet. Det er å gi de som står utenfor muligheten til en trygg jobb.  Det er selvsagt mye vanskeligere enn å stramme inn pengepungen, men det er slikt dere er betalt for. Politikere skal finne løsninger som gavner samfunnet. Samfunnet er alle menneskene i det. Alle.

Valgkamp i krangelens tid

valgbodJeg synes det er riktig koselig å drive valgkamp. Jeg har stått ganske mye i valgbod. Når folk oppsøker en valgbod, er det fordi de lurer. Da får man en saklig samtale som begge parter ofte vinner på. Jeg skulle ønske at mer av valgkampen var sånn. Spørsmål skal ikke være for å sette politikere fast, men for å forstå noe. Svarene bør ikke være autopilot, men oppriktige ønsker om å komme spørsmålsstillere i møte. Jeg opplever det i valgbod, men sjelden ellers.

Jeg synes media burde lære litt av valgbod. Media har nemlig en enorm makt hva angår temperatur og saklighet i den offentlige debatten. De spisser budskap, og denne spissingen blir ført videre i en polarisert debatt i sosiale medier og rundt middagsbordet. Det faller mange harde ord medmennesker imellom i disse dager.

Men altså ikke så mye i valgbod. Jeg har hatt én opplevelse, hvor en dame spurte hva vi synes om eksteskapsloven. Hun la ut om at Gud hatet homofile, og jeg skal innrømme at jeg slet med å beholde fatningen. Utover det, har det vært veldig hyggelig. Skolebarn mellom åtte og atten kommer med mer eller mindre forberedte spørsmål, og jammen blir du satt på prøve. «Hva mener dere om helse og omsorg?» Eh, hm. Det var da et enormt spørsmål. Det ble en lang samtale hvor både jeg og de uforberedte ungdommene fikk granske hva som egentlig var viktig for oss i disse spørsmålene. «Hva gjør dere hvis deres leder blir statsminister?» Okei, hvordan forklarer man en tiåring at det er lite sannsynlig at Venstre får flertall nok til å ta statsministerposten? Saklig, uten å le. Det blir en aldri så liten forelesning i politisk virkelighet tilpasset barn som ikke egentlig hadde tenkt de skulle få annet enn et enkelt svar. Like vanskelig for begge parter, men sannelig virket vi glade, både jeg og de. Og så de som er så usikre, som skal velge, men ikke vet hvem de skal stemme på, eller hva som er viktigst for dem. Da kan jeg begynne med å fortelle hva som gjorde at jeg valgte å melde meg inn i Venstre, og hva som er viktig for meg. Noen blir enda mer usikre etter det, for de hadde vel ikke egentlig tenkt å stemme Venstre. Men de fleste som kommer innom, er oppriktig interessert, og synes derfor at partiet har mye fornuftig å fare med. Jeg er glad for å få snakke om ting som betyr noe for meg, og det virker det sannelig som om de som kommer innom også synes.

Da er det så rart å høre debatten utenfor. Det er et hav av drittslenging, og ingenting går på de faktiske sakene partiet står for.

Jeg klager ikke på Venstres vegne. Jeg klager på demokratiets. Jeg lever nemlig ikke i noe ekkokammer, så jeg hører den samme stygge retorikken rettet mot flere partier. Saken er at stygg retorikk faller tilbake på den som bedriver den. I denne valgkampen kommer det fra alle kanter.

Jeg merker det på meg selv også. Jeg blir hardere i kantene, og for å forsvare det jeg står for, må jeg finne ut hva som gjør andre partier dårligere. Det er ikke noe greit. Det er jo dette som er problemet med hele valgkampen. Jeg liker ikke kamp. Jeg liker samtale. Jeg liker å sammen komme frem til viktige løsninger på saker som er viktige for meg og andre. I min historie har jeg stemt mange partier. (Vel, kanskje tre…) Faktisk er hovedgrunnen til at jeg har havnet et sted sannsynligvis at det er ett parti som heller vil snakke om politikk enn å grave seg ned i skyttergraver og snakke mer om andre enn seg selv.

Når jeg blir bedt om å sammenligne mitt parti med andre, merker jeg at jeg ikke kan så mye om andre partier, som mitt eget. Jeg har ikke satt meg inn i dem. Derfor er jeg forsiktig. Men jeg hører mange fortelle meg hva Venstre er, uten at jeg kjenner det igjen fra det jeg har opplevd fra møter der hvor politikken blir laget. De som uttaler seg om politikk de ikke har greie på, forflater debatten og gjør den populistisk og feil. Disse feilene bidrar til at folk ikke stoler på politikere – punktum. Det man skulle sluttet å stole på, var drittslenging for egen vinnings skyld. Kamp er kamp. Det er et skittent spill. Men det er ikke politikk.

Jeg lurer på hvor langt denne debattformen kommer til å gå. Fremdeles føler nordmenn flest at det er en plikt å stemme. Det er fint. Men det forandrer seg etterhvert som velgere føler at oppgaven deres er å stemme MOT alt det onde som motstandere skremmer mot. Å bli skremt til valgurnene er ikke en god motivasjon.

Ord som «sosialist» og «borgerlig» er beskrivelser. Det er ikke benevnelser på onde makter. Ord blir slengt rundt uten at folk aner hva de egentlig betyr, de blir bare følelsesladde populistverktøy for å sverte motstanderen. Og motstandere, det virker å være de fleste. Ap skal ikke samarbeide med V, Sp skal samarbeide med Ap, men ikke med MDG, som vil samarbeide med Sp, men ikke med Frp. Venstre vil samarbeide med Krf og Høyre, men blir beskylt for å ville samarbeide med Frp, og ingen har flertall nok til å bestemme helt hvem de kan forhandle med. I dette klimaet er skremselspropaganda nok til å skremme hvemsomhelst. Uansett hva du stemmer på, er helvete løs. Hvis ikke du stemmer på noen som ikke kommer til makten uansett. Da har du sluppet unna alt ansvaret.

Seriøst. I år, mer enn noensinne, er det viktig å stemme på den du er mest enig med. Er du usikker, gjør som barna; oppsøk en valgbod og spør om det du lurer på. Det kan både du og den du spør bli klokere av. Dessuten er det langt hyggeligere.

 

Godt valg.

 

En spade for en spade

IMG_3683

Jeg kaller nå dette en spade, jeg, da. Det er mang slags spader. Noen av dem er ikke engang spader. Men det viktigste er å kalle en spade for en spade.

Jeg har fulgt med i denne valgkampen på flere enn én måte, og sitter igjen med en sjokkartet følelse av at valgkamp ikke lenger dreier seg om politikk. De få gangene jeg har sett debatt, ser det stort sett ut som at de fleste politikere har mest lyst å snakke om andres feil og mangler. I media ser det ut som at media synes at de som krangler mest, er flinkest. Skal du lære om partienes politikk, må du lete andre steder.

På sosiale medier er det to fronter: De som hater damen med den klare talen som dro til Sverige for å finne feil, og de som elsker henne. De som hater damen, hater alt som er på høyresiden, og da spesielt Venstre og Krf, som de populistisk nok påstår er garantister for Frp i regjering. Sympatisører av Krf og Venstre er enten livredd henne,  eller i alle fall meget skeptisk. Alle elsker å snakke om Listhaug. Hun må føle seg som en superstjerne i all viraken.

Saken er at Frp fosser frem på meningsmålingene hver gang Listhaug sier noe sjokkerende. Det er, tro det eller ei, ikke sentrumspartienes feil. Det er faktisk de som sympatiserer med måten hun fremstår på. Smilende og søt og meget norsk står hun der og «kaller en spade for en spade». Det betyr at hun snakker så selv de enkleste av sjeler kan forstå det. Vi vil ikke ha svenske tilstander, sier de, og viser til bilder av noen utbrente biler. Hvem kan vel være uenig om det, så fremt man var enig i at dét var svenske tilstander. (Herom tviler selv svenskene).

Damen kan publisitet. Den skal hun ha. Og hele Norge biter på. Hele valgkampen har handlet om Sylvi Listhaug. Elsket og hatet, men på alles lepper. Hun har kuppet hele valgkampen. Hun kaller en spade for en spade, mens nesten ingen snakker om politikk. Man skulle tro at spader var det eneste som talte i denne valgkampen. Spaden heter selvsagt innvandring, og den er tidenes største fare – sett fra de som liker spaders side. For nesten resten er tidenes største fare selve spadens mor, fru Listhaug. Mens de danser til hennes skremselspipe. Det er forståelig, for hun skremmer godt. Men det er ikke bra.

For det er ingen som diskuterer politikk. Vel, ikke mange. Men vi har faktisk andre utfordringer som bør tas tak i. Asylpolitikk er viktig, men det er ikke alt. Vi ser endringer i været, og enten man tror det er menneskeskapt eller ei, så må vi gjøre noe. Været i verden vil faktisk føre til mer migrasjon. Et kart over land som påvirkes negativt av klimaendringer, viser at Norge kommer minst dårlig ut av det. Vi vil nok måtte dele landet vårt med mange andre dersom vi ikke får stoppet utviklingen. Vi er nødt til å redusere oljeproduksjon, men vi trenger noe å gjøre på. Vi trenger jobber, vi trenger å tenke nytt. Vi har økende forskjeller i landet, og dersom noen har unngått å få det med seg: Det er dét som skaper uro. Vi må bekjempe det med nebb og klør. Det er ulike måter å gjøre det på, og nettopp her bør politikere legge ned arbeidet i å finne løsninger. Vi har et skolesystem som bidrar til at barn blir slitne og syke. Det må løses. Vi har lærere som føler seg tråkket på. Det bør snakkes om. Vi har mye som er bra, og det bør videreutvikles. Det er ikke politisk sexy, så valgkamp dreier seg mest om å krisemaksimere alt som skjer i dette verdens lykkeligste land. Men vi har fattigdom og forskjellsbehandling og korrupsjon. Vi har et kulturliv som ikke får den oppmerksomheten det trenger. Vi har byer som bygges ut etter trendprinsippet, og ikke etter hvordan man får trygge, sunne innbyggere. Vi har mye å diskutere.

Men her, som andre steder vi liker å sammenligne oss med, har debatten glidd over i populistisk drittslenging. Vi  har gått over til å diskutere en dame med stor kjeft. Populisten fremfor alle populister som fremmer forslag som aldri vil gå gjennom, selv om Arbeiderpartiet i og for seg har programfestet omtrent det samme. Ingen er redd Arbeiderpartiet. De roper nemlig ikke slikt så høyt. Men de er mye større. Så er man redd Listhaug, bør man kanskje være omtrent like redd for Arbeiderpartiet. Da kan man verken stemme høyre- eller venstresiden – hvis det altså var asylpolitikk man var opptatt av.

Men det er retorikken man er redd. Jeg er enig. Veldig enig, faktisk. For det jeg har oppdaget i denne valgkampen, er at populistisk skremselspropaganda hagler fra begge sider. Det er smittsomt. Alle snakker i store bokstaver om hvor farlig verden er blitt – enten faren heter Ali eller Sylvi. Politikk er blitt veldig tydelig. Knivskarp. Populistisk. Alt skal inn med teskje, og helst med makt. Enten er du med oss, eller så er du mot oss.

I mellomtiden mister vi fokus på alle de viktige temaene. Asylpolitikk er viktig. Men vi kan ikke BARE ha asylpolitikk. Hvorfor skal vi være reddere for å ta imot noen tusen fremmede mennesker enn at vi står uten arbeidsplasser om noen år? Eller at fjordene våre fylles med plast? Og med det, fisken? Velferdsstaten endres, hvorfor skal vi ikke diskutere hvordan? Er det for vanskelig? For kjedelig? Selger det ikke reklame? Gir det ikke likerklikk?

Det mest skremmende med denne valgkampen er hva den IKKE handler om. Når folk går til urnene, er det for å velge for eller mot Listhaug. Fordi hun har fått et gigantisk mikrofonstativ som holdes oppe for henne hvor hun enn går, av folk på begge sider av sentrum. Mens sentrum, stakkar, ønsker å snakke politikk. Litt fordi de tar skade av Frp-samarbeidet, men også fordi de faktisk har noe å snakke om. Det skulle jeg ønske jeg så at flere hadde. Da hadde flere følt at de faktisk hadde hatt et reelt valg denne gangen. Men nå er det kun et moralsk valg om én person og hennes retorikk. Noen hater den, mens andre kaller det en spade for en spade.

Oppi alt dette gnålet brygger jeg på en lett irritasjon: Det er sikkert fint å kalle en spade for en spade. Men det må da for pokker meg gå an å snakke om noe annet?

 

Og dette, håper jeg, er siste gang jeg nevner Listhaug i denne valgkampen.

 

%d bloggere like this: