Om makt og avmakt

TISA, ny offentlighetslov og salg av Norge. Skremmende lesning i sommerens aviser. Vi bestemmer ikke over oss selv lenger. Våre politikere kan skalte og valte med våre skjebner uten at vi aner hva som skjer. Vi kan ikke klage. Vi er overgitt til overmakten og kan ingenting gjøre.

Ingenting? Er det sant? Har vi mistet makt over oss selv og vårt samfunn? Dette kan føre til kollektiv angst og paranoia. Hvis vi lar media styre hva som er viktig for oss og politikerne gjøre som de vil, har vi mistet selvråderetten. Det er alvorlig i et fritt land som vårt. Hvor lenge var vel Adam i paradis. Nå er det slutt på oljen, vår frihet og våre grunnleggende sosiale verdier. Takk for alt, Norge, det har vært fint så lenge  det sto på.

Trasig, akkurat nå som depresjon og fremtidsangst skyter fart har vi ikke lenger oversikt over hvilke farmasifirma som kan ta kontroll over markedet – hvem vet hvilken miljøgift de stapper i antidepressiva fremover? Akkurat nå som vi mister arbeidsplasser vil politikerne kunne mure seg mumlende inne på sine mørke møterom og planlegge mystiske medisiner mot slabbedaskene som vil ha tilbake skattepengene sine i form av sikkerhetsnett. Mørket faller over oss etter en sommer som knapt har gitt streif av virkelig sol. Vi blir underernærte og stressede og desillusjonerte.

Det er grunn til å være skeptisk, det er ikke det. Det er grunn til å rope, hyle, protestere. Men er det grunnlag for dyp kollektiv depresjon? Har politikerne virkelig en slik enorm makt over oss?

Tja, hvis vi lar dem. Maktesløshet er en fryktelig følelse. Lammende. Så vi bør handle raskt, før den kollektive lammelsen slår inn. Vi må ta makten tilbake. Kontrollen. Vi må vite at det er vi som bestemmer. Det er vi som selv bestemmer hvordan vi vil ha det. Legger regjeringen til rette for at Monsanto selger Roundup og andre naturgifter overalt i Norge? Vel, må vi det kjøpe det selv? Vi kan bestemme at vi ikke vil ha det. Vi kan finne opp alternativer og bestemme at vi ikke vil ta imot. Kan regjeringen bestemme at vi har søndagsåpne butikker? Ja, men må vi følge etter? Må vi holde åpent? Må vi gå i butikkene om søndager? Kan vi ikke bestemme at vi vil ha helt andre ting å gjøre på om søndagene? Må vi stilltiende akseptere det som de bestemmer for oss? Det er lov å si Nei. Vi bør bli mye flinkere til å si Nei, faktisk.  Dersom flere hadde våget, hadde flere fulgt etter.

Vi skulle hatt NEI-kampanjer, hvor alle som nektet å jobbe om søndagene kunne diskutere og støtte hverandre. JA-kampanjer til støtte om lokale bedrifter som vil ha norskprodusert kaffe fra norske firma. Aktive arenaer som kunne myndiggjøre alle som føler seg umyndiggjort. Det går an å bestemme selv, det går an å styre samfunnet i den retningen en selv ønsker. Det er en fallitterklæring å tro noe annet.

Saken er at politikere KAN bestemme mye over hodene våre. Eller la det være. De har til alle tider gjort gode og dårlige ting som vi ikke hadde kontroll over. Bare at nå leser vi så mye om det at vi tror vi mister en kontroll vi aldri har hatt. Vi har fremdeles kontroll over hva vi selv gjør. Vi kan mene hva vi vil, si hva vi vil og sørge for at vi er mange nok som mener akkurat det til at det vil forbli slik.

Maktesløshet er en deprimerende følelse som vi som nasjon bør unngå. Vi bør jobbe for myndiggjøring av oss selv og hverandre. Ta ansvar, heter det. Måtte vi aldri slutte å tro på akkurat det. Vi HAR makt. Mer enn vi tror. Men slutter vi å tro det, mister vi den.

Kom ‘an. La oss ta bølgen. Vi kan syte og klage litt, men ikke bare. Vi må ta ansvar for at vi selv i det minste gjøre det som står i vår makt.

Det blir ingen Roundup i min parsell, hvor jeg akter å plukke mine egne jordbær på søndager. Der er det faktisk ikke en eneste butikk åpen, så jeg blir ikke fristet. Jeg kommer aldri til å jobbe for et multinasjonalt selskap som kunne utkonkurrere mitt selskap any day. Det er fordi jeg ikke vil det. Greit, da blir ikke jeg millionær, men jeg bestemmer i alle fall selv. Så det. Det er mer verd enn tusen millioner. Det gir meg nemlig følelsen av at det er jeg som bestemmer. Empowerment. Myndiggjøring. Tøffere enn toget. Sterkere enn politikerne. Sterkere enn pengemakten. Fordi jeg ikke definerer meg inn i den virkeligheten, ikke konkurrerer med dem. Jeg bestemmer over meg, og kan ikke bli vunnet over. Vi spiller ikke på samme bane engang.

Det er makt, det. Politikerne bare later som.