Nå ble du skremt, nå, tenker jeg! Tenkte at jeg skulle skrive et grådig kjedelig innlegg om et grådig kjedelig tema? Ja, jo, tja. Offentlig forvaltning er sikkert gørrkjedelig for dem som ikke blir utsatt for det. Smak på ordene. Offentlig. Forvaltning. Offentlig: Der ute, for alle. Forvaltning. Å herregud. Gir assosiasjoner til forvrengning, forkvakling, forvikling og vralting. Eller bare grått og syyykt kjedelig.
Men jeg har altså fått brev av det offentlige. Opptil flere, faktisk. Ganske mange, når sant skal sies, oppgjennom årene. Av og til blir jeg så sykt sint at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Du trodde jeg var blid og hyggelig, du? Da har du ikke vært på den andre siden av en telefonlinje med meg på tokt for å oppklare hva i huleste det var nå de ville.
Offentlig forvaltning er et eget språk. Jeg tror offentlig forvaltning blir som det er fordi det høres så sykt kjedelig ut. De som skriver brev i det offentlige, bare pøser på med tanketomme, og garantert emosjonstomme, ord på repeat. De vet sikkert ikke selv hva de skriver. De skriver så flatt at de blir flate. Jeg håper de legger det av seg når de går hjem igjen.
De fleste brev fra det offentlige vil man aldri utlevere. De er private, inneholder sensitiv informasjon og det kan skade deg å klage. Derfor hører vi altfor lite om det, og derfor blir det aldri noen endring. For min del blir jeg hakket mer skadd av å la det være, så min aggresjon har stort sett vært rettet mot etatene det gjelder, men sjelden i bloggform. (Det er blitt meg fortalt at jeg ikke er så ille som jeg tror. Faktisk har jeg blitt fortalt at «det må være såpass». Men likavel.) Saken er at jeg har reagert et utall ganger, og som regel med rette. Sikkert alltid, men jeg skal være grei. Det kan hende en gang på femtitallet at jeg tok feil. Det er irrelevant for saken. Saken er at noe må gjøres.
Det er dette språket. Så emosjonstomt at det vekker harme. Eller frykt. Eller begge deler. Nesten uten unntak skrives det nøkternt hvordan du vil bli straffet dersom du gjør noe galt. Altså ikke sender inn de rette papirene, eller skriver noe feil i de rette papirene.
I fjor slo jeg Impulssenteret konkurs mest på grunn av sånt. For meg ble det rett og slett for slitsomt å måtte håndtere offentlige trusler i tide og utide, spesielt når de gjorde alvor av truslene og forlangte innkreving av penger for papirer jeg ikke fant ut av. Da jeg valgte konkurs, var det for å slippe noensinne igjen å ha angst for postkasser. (All offentlig kommunikasjon har foregått via snail mail). Jeg kunne valgt en avvikling som hørtes bedre ut på papiret, men det hadde altså blitt et mareritt av offentlig dokumentasjon som ikke skulle føre til noe som helst positivt. Så jeg ringte en advokat, som forsikret meg om at dette var ryddig og smidig og enkelt og greit. Jeg ville aldri mer motta noe trusselbrev fra det offentlige.
Ikke? Joda. Både skatt og moms styres etter skyte-fra-hoften-prinsippet. Betal nå eller risiker evig pine som gjeldsslave. Så jeg har ringt både skatteetater og innkrevingssentraler og gud vet hva og spurt hva i huleste det er de driver på med. Momsen? Å, men det var ikke så nøye, de hadde skjønnsberegnet meg til null kroner uansett. Hyggelig, hva? Jeg skylte cirka null kroner, så da gjør det ingenting om de truer med inkasso og evig pine? (Jeg går ut fra at dere skjønner at dette ikke er deres ord. De sier ikke «true» og «pine» og sånt, bare helt saklig, iskaldt, at saksbehandlig foregår slik og sånn og mangel på behørig innbetaling vil medføre og så videre.)
Men det der er sikkert en måned siden. Nå var det skatten. Og det er verre, Der er det dagmulkt, og du står personlig ansvarlig. Det var det som i utgangspunktet drepte Impulssenteret, så jeg kjente hårene reise seg og tenkte at nå må noen brenne sakte der hvor han røde med horn bor. Som sagt, et følelsestomt og «saklig» språk kan skape sterke følelser. Så jeg ringte en eller annen person i en eller annen etat innen offentlig forvaltning som selvsagt ikke hadde noe med saken å gjøre. «Giiid, så rart.» sa sikkert damen. «Giiiid, så underlig, SÅÅÅÅ lenge etterpå! Det skal da ikke skje, det er det jo konkursforvalteren som skal ha sagt fra om.» Ja, ikke sant? Hvordan kan det ha seg at forvaltere av våre økonomiske organer kan sende trusler til uskyldige mennesker uten at det får noen som helst form for konsekvenser, når det de truer, feilaktig, med, er at du skal måtte betale inntil 52 000 tror jeg det er, for noe du ikke har noen som helst mulighet for å gjøre noe med.
Greit. Jeg er med på at sånt kan skje den beste. Altså at man sender ut feil brev uten å ha gjort forarbeidet. Men saken er at dette er rutine. Det er rutine å sende ut brev som krever at du leverer etellerannet, med en tørr påskrift om ganske smertefulle konsekvenser.
Det som er saken her er at det i andre enden av et slikt brev, stort sett sitter et menneske. Slett ikke sjelden et menneske som ikke kjenner dette saksbehandlerspråket, og som derfor blir livredd. Og nei, jeg snakker ikke først og fremst om livredde mannfolk i business-dress. Der er noen av dem også, men det finnes en del bedriftseiere som tåler og ser gjennom fingrene med sånt språk. Men offentlig forvaltning gjelder alle. De fleste sånne forferdelser har jeg fått fra nav, men som sagt er de ikke så lett å snakke om uten å henge noen ut. Og i mottakerenden av sånne brev sitter der mangt et skjevende aspeløv. Eller rasende furier eller hysteriske skulle-vært-trygdemottakere. Og noen lurer på hvorfor det er så mange uregistrerte arbeidsledige i landet. Det er fordi det er mer behagelig å være lutfattig enn på mottakersiden av offentlig forvaltning.
Det er på overtid at de som skal forvalte offentlige midler lærer noe om de som skal motta, eller betale disse. Det er på høy tid de forstår at de er like verdifulle som dem selv, og at de faktisk er mennesker at kjøtt og blod. Jeg er bare redd for at det språket de bruker gjør at de kler av seg følelsene idet de trer inn på kontoret. Legger av seg hodet og bytter det ut med et i pappmaché, og setter på seg briller som ser et alternativt univers.
Jeg leste for ikke så lenge siden at leger som ble påvirket av sine følelser var et problem i navsystemet. Det sier bare alt. Nav skal ikke være følelsesstyrt. Dette er et mantra i Norge: Følelser er ikke fakta. Styr unna. Men da vil jeg gjerne vise til et tilfeldig funn fra USA. En lynende intelligent fyr fikk slag. Det gikk ganske bra, fordi han kun ble rammet i den delen av hjernen som styrer emosjonene. Han var like lynskarp som før og kunne fortsette i jobben. Inntil de fant ut at han ikke klarte å foreta et eneste valg. Ingenting ble gjort. Det var begynnelsen på en forskning som viser at intelligens og følelser er en kjempeviktig kombinasjon. Måtte den forståelsen trenge inn også her.
For det er selvsagt følelser jeg snakker om. Dette ufølsomme språket dehumaniserer folk. Det er ingenting som er mer nedverdigende enn å stå på mottakersiden av sånt, hvis du faktisk tar det til deg. Det betyr at det offentlige språket er med på å rive ned menneskene de er satt til å betjene. Ja, betjene. En ting er at det er arrogant. Men det er da ikke sånn et samfunn skal administreres?
Som dere forstår, er jeg tidvis på mottakersiden av slike brev, og har i tillegg til en ikke så aller verst intelligens utrolig sterke emosjoner (nesten så jeg satte på caps lock der!). Jeg setter de to sammen og konkluderer. Det går an å gjøre noe med dette her. Det er egentlig barnelærdom at du ikke får frem det beste i folk ved å true eller skremme. Jeg tror det er på tide med noen skikkelig gode kurs i praktisk kommunikasjon. Kanskje en mastergrad, når jeg tenker meg om. Eller kanskje det er det de har allerede, og at det er det som er problemet. Hvem vet. I så fall må noen se på innholdet der.
For egentlig er Norge best når vi kan kalle oss verdens lykkeligste folk. Jeg er det både titt og ofte, men aldri når jeg får brev fra det offentlige.
Trudeimpulser 
Legg igjen en kommentar