Bybaneulven og potetene

Og så pustet og prustet og blåste den ned huset og åt opp den vesle grisen.

Det var det jeg tenkte da jeg puslet sammen dette artige påfunnet av et strågjerde. Det minnet meg om et barndommens eventyr om de tre små grisene som bygget hus av strå og sånn. Da kom ulven og spiste dem opp.

Det er litt sånn det føles. Det er bybanen som er ulven denne gangen. Gjerdet er selvsagt bare et symbolsk forsøk på å holde den unna. Ikke at bybanen er så stygg og fæl, men den er sterkere. Sterkere enn de mange som bare ønsker å beholde idyllen, beholde sjelen i en gate som har tiltrukket seg barnefamilier i en evighet, fordi den er så fin. Den er så fin på grunn av denne vakre parsellhagen og de fine trehusene. Trehus holder heller ikke ulven vekke. Trehus kan blåses ned når andre interesser rår.

Jeg og Bastian laget strågjerde på den store potetplantedagen. Potetplantingen var også en symbolsk handling. Atskillig større enn vårt lille gjerde, selvsagt. Massevis av folk kom for å sette poteter. Enten de hadde parsell selv eller fikk låne. For vi vil vise at parsellen er viktig! Den er mat, og den er nytt liv. Den er håp for fremtiden. Helst ville vi at potetaksjonen skulle vekke litt oppmerksomhet, slik at også Fløens synspunkt kunne få en plass i den politiske avgjørelsen som skal tas. Det er mange hensyn å ta, men det virker for lett å riste av seg de som bare bor der, eller har parsell der. Det er plagsomt at planetaten ikke kan få gjøre dette arbeidet uten innblanding fra menigmann, men det kan tenkes at også menigmann kan ha rett. Og her har jeg en vemmelig følelse av at feil valg kan tas på feil grunnlag. For planetaten, som er den egentlige ulven, vil helst blåse både trehus og strågjerdet ned. Alt for fremskrittet. Men hvilket fremskritt?

Bybanen skal og bør frem, antar jeg. Jeg klarer ikke å bli veldig entusiastisk når så mye står på spill. Men jeg tror jeg mener at bybane er en fin sak. Den får folk på skinner i stedet for på hjul. Det er bra. Men det er aller best med folk på to bein. Og har du sett folk på huk over en haug med poteter, tenker sikkert du også at det er nesten bedre. Politisk er der visstnok vilje til mer natur nær byen. Men ikke når bybanen skal frem. For her er det ikke grenser for hva som ofres for denne ståldingsen på skinner.

Parsellen er ikke bare poteter. I vinter har den blitt gravet sønder og sammen for å etablere hva som ligger under. Her har vært kongsgård, må vite. Funn ble gjort, i massevis. Markene her har vært brukt siden tidlig jernalder. Nordvest i parsellen er det funnet lite, fordi det tidligere ikke fantes så strenge regler for bevaring av fortidsminner. Rubbel og bit ble fjernet. Men nå som det finnes regler, – Ojsann! Nå som det finnes regler for sånt, er det heller ikke så viktig. For planavdelingen anbefaler at bybanen skal gå akkurat der hvor flest funn er gjort. Der ja. Der med det fine, gamle huset. Senere kan parsellen tilbakeføres, bare ikke så idyllisk som det har vært i hundre år.

Jeg klarer ikke å ønske meg noen bybane. Jeg synes hele prosjektet oser av forakt for mennesker og natur, for de myke verdier. Hvorfor skal bybanen gå akkurat her? Hele gaten blir helt ødelagt. Hele denne utrolig sosiale, barnevennlige gaten blir noe helt annet. Det mumles om fortetting. For nedforbi innslaget er det tomteareal. Neida, ingen sier det høyt, men det står i planene. Man kan bygge leiligheter. Mange. Små. Dyre. Og gjøre sentrum enda mindre barnevennlig.

Fløen er ganske unik på mange måter. Gaten har en del blokkleiligheter fra etterkrigsårene. De er ikke så veldig pene å se på, men det er ikke så farlig, for det helhetlige bomiljøet er så hyggelig. Små, eldre trehus kombinert med noen nyere, som faktisk passer i stil – i motsetning til det meste som har vært bygget etter krigen. Og så den store parsellhagen med det yndige, hvite huset i. Trær med slengdisser i. Masse blomster i sesongen. Til høsten kommer poteter, fordi det meste av stauder og busker som var der, er enten ødelagt av gravemaskiner eller flyttet.

Parsellen er for tiden et sted for sorg og håp og fortvilelse og glede. De positive, fordi det er den effekten naturen har på oss naturelskende mennesker. Sorg, fordi noen har tatt bort det som var, og fortvilelse fordi det virker som at politikerne kan finne på å ta gal avgjørelse.

Poteter er godt for jorden. Dessuten gir den oss mat som kan vare frem til neste sesong. Når deler av parsellen blir til potetåker, er det for å vise at vi kan snu oss på en femøring og gjøre hagen fruktbar selv i krisetider.

Aksjonsgruppen har gjort et enormt arbeide for å finne alternative traseer for bybanen. Kronstadsporet kunne blitt en milliard billigere enn alternativet som skal rive de nyeste boligene og grave seg gjennom fortidsminner for å betjene Haukeland på vei til Fyllingsdalen. Det virker faktisk absurd at ikke de rette instanser ser litt nærmere på denne løsningen, uansett hvilke argumenter de kommer med. De kommer nemlig med argumentene basert på at det ikke er skikkelig utredet. Arbeidet som aksjonskomiteen har nedlagt er betydelig, og mange typer ekspertise er konsultert.  Jeg skulle gjerne hørt motargumenter som ikke skurret. Men jeg er ikke overbevist. Det er for mye som ikke stemmer.

En alternativ trasé har vært utredet nord for parsellen. Den er valgt bort. Begrunnelsene har vært flere, og noe av det dreier seg om at «da må verneverdige boliger der rives». Dette viser seg å ikke stemme. Ingen boliger skal rives for å gjennomføre et bybanespor ved Årstadgeilen. Grunnen er mindre stabil. Javel, men jeg har da vitterlig sett papirer som sier at grunnen må styrkes, men at det er mulig. Så hva er da grunnen til å ødelegge hele Fløen? Se, det er spørsmålet alle stiller seg, der de står med rumpen i været og hånden i jorden og pådrar seg årets første solbrenthet.

Hva er grunnen til at noen kan ønske å rive de fine husene og grave hull i dette fantastiske rekreasjonsområdet, hvor barn kan lære hvor maten kommer fra, og faktisk være med å dyrke den selv – helt gratis? Hvor mennesker møtes i naturlig meditasjon til samtale over clematisen? Hvor grønnsaker i overflod deles med naboen og råd og tips om alt fra sneglefjerning via reddikdyrking til kutting av roser… Hvordan kan noen sette dette opp mot noe som helst. Dette er en investering i folkehelse som ikke bør gå på bekostning av en annen investering. Det er fint med bane fremfor bil, men det er vel så viktig å bruke den kroppen vi er født med.

Og for ikke å snakke om den mestringsfølelsen man sitter igjen med etter å ha gjort noe nyttig. Mestring og mening finner man her. Jeg tror du kan lære mer på et par timer i parsellen enn et halvår på skolen. Du kan få fysisk utfoldelse her som langt overgår det du får på et treningsstudio. Du får friskere luft av det – faktisk! Jeg mener, DU får friskere luft av det, om du så aldri setter dine ben der. For det er sånt som grønne lunger gjør, helt av seg selv.

Fløen parsell er mer enn en bit dyrket mark. Det er et miljø. Den øker verdien på boligene i Fløen. Den fører til at flere barnefamilier ønsker seg dit. Fordi den skaper et samlingspunkt midt på. Den samler gaten. Et bybaneløp her vil dele gaten i to og gjøre det utryggere for barn å leke ute, gjøre hagen mindre felles, ta bort hele idyllen. Akkurat som den store, stygge ulven i eventyret: Den fjerner idyllen, tryggheten. Den spiser de uskyldige som ikke besitter de rette midlene til å beskytte seg.

Men det er ikke sånn vi vil ha det. Hvis den eneste måten å beskytte seg mot ulven er å bli hardere, så er det ikke verd det. Vi trenger de myke verdiene. Det er de som er selve livet.